Oh herlige treningsglede...

 Etterhvert som alderen stiger innser man at kroppen går i stykker i samme tempo. 

Det er ikke like langt mellom vondtene - og skadene, og man kjenner at man lever...virkelig kjenner det....

For et drøyt år siden, midt i min beste tur-entusiast-periode klarte jeg naturligvis å skade meg. De som kjenner meg vet at jeg er "ute for det meste" og dette var naturligvis intet unntak. 

Turen opp til Søgnes "Hollywoodskilt" endte med knall og fall (måtte skynde oss ned, var kun en halvtime til polet stengte..) og påfølgende 8 uker med benskinne da kneet takket for seg. Når man går med benskinne må man også bruke krykker, og da blusset naturligvis den velkjente betennelsen i supraspinatus opp igjen. Heldigvis var jeg nå "inne i systemet" takker være den eminente helseforsikringen på jobben (shoutout til Gjensidige behandlingsforsikring!) og under et år senere er jeg ferdig helet i kneet samt endelig operert i skulderen som har plaget en stakkar i et tiår. Nå gjenstår kun det siste, opptreningen.... Jeg investerer i ei bikkje og starter med små turer i skauen. Men dette gjelder visst ikke som opptrening i følge de som har greie på sånt.

Etter ukesvis med lovnader til fysioterapeuten, og massevis av unnskyldninger for at man ikke hadde fått kommet seg avgårde (og vi har hatt en hel haug å ta av, isolasjon, korona, isolasjon, korona, karantene, korona) måtte jeg bite i det sure eplet å få meldt meg inn på sats. Og det fine med sats, er at du som nytt medlem får en gratis PT time på kjøpet. 

Det tok meg et par uker som støttemedlem før jeg fikk en telefon fra en av senterets personlige trenere. Jeg booker time, dog under massivt press fra personen i andre enden, og avtaler time uka etter. 

Ved godt mot enda, det er jo en hel uke til. Dagene går kjappere enn forventet, og jeg går tom for unnskyldninger. Akkurat idet jeg tenker at jeg kan skrive en melding om at det ikke passer så bra i dag likevel, tikker det inn en sms med positiv ordlyd. "Hei, er du klar for trening? Gleder meg til å se deg kl 17"

Faen..klokka er 16.30..det er for sent å trekke seg nå.

Jobber effektivt på hjemmekontor så lenge jeg kan, går en timestur med bikkja, og rekker akkurat å hive meg i bilen 5 min før jeg skal møte denne karen i resepsjonen på Sats. Kommer meg helt ned Bråvannsbakken før jeg innser at treningskoene ligger i gangen hjemme. Må naturligvis snu og parkerer dermed utenfor senteret 10 min etter skjema. Jaja, da er det bare 50 min trening da, om ikke annet..

Det er skikkelig tøft å gå inn døra til senteret, for når jeg kjenner etter (virkelig godt etter), verker både kne og skulder som besatt akkurat i dag, og dessuten har jeg vært syk og hoster en del enda. Kan man snu?

Når jeg kommer meg inn og treffer Håvard i respepsjonen, blir alt så meget lettere. Han er fantastisk! Mørkt hår, brune øyne og et smil som ville fått selveste Siv Jensen mo i knærne. Han snakker mildt til meg med verdens mest behagelige stemme og har en fremtoning som forteller meg at alt vil bli bra. 

Vi starter med en kjapp prat, der jeg legger lista så lavt det overhodet er mulig, og ber han være varsom med krøplinger som meg. 

Etter en liten omvisning på senteret er det rett ut i trening. Vi starter rolig (i flg PT...) og jeg sliter med alt fra konsentrasjon til balansen. Det er ikke så himla lett å konsentrere seg nå Håvard står tett inntil meg i sin åletrange lycra-outfit..og med en kropp som nok har krevd litt mer arbeid enn min... Da vi tester noen sit-ups pusher jeg meg selv til det ytterste, for magemusklene er nemlig allerede helt utkjørt etter å ha hold magen inne helt siden jeg møtte han i respesjonen.

Etterpå må jeg ligge på rygg og løfte vekter opp i luften. Jeg er ukordinert og peser som en hval, men gjør mitt aller beste. (som ikke er så alt for mye kan man vel innrømme) Vi kjører 6 forskjellige rygg og skulderøvelser (men ikke mindre enn 8 repitisjoner) og vektene blir tyngre og tyngre.

Håvard blir litt ufølsom etterhvert og hevder at mine skrik forstyrrer de andre på treningsenteret. Jeg har funnet ut at den behagelige stemmen jeg hørte for kun 40 minutter siden nå er litt for nasal og i grunnen veldig irriterende. Jeg fikk vondt i brystet (etter alle øktene med vekter) da jeg skulle på tredemøllen og måtte ta trappemaskinen istedet. (Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som gjør heisen avlegs?) Håvard sier at det vil hjelpe meg å komme i form og øke min livsnytelse eller noe sånt. Han snakker masse annen drittprat også.

Håvard smiler til meg med sine vampyrliknende tenner. Han minner jeg på at jeg var 15 min for sen (det var faktisk bare 10) men heldigvis så har han ingen klienter etter meg så vi kan ta igjen den tapte tiden. Han tvinger meg til å trene rumpe og lår, og blir sur når jeg løper avgårde og gjemmer meg i garderoben. Han får en kollega til å hente meg og som straff setter han meg til å ro i 20 min. 

Det er nå gått 1 time og 20 minutter siden jeg ankom treningsenteret og jeg hater den hersens idioten! Han er det verste menneskeliknende vesenet født på denne planeten! Teite, anorektiske lille treningsnarkomanen! Dersom jeg hadde klart å røre en eneste del av kroppen min uten denne intense smerten skulle jeg slått han rett ned. Håvard vil at jeg skal jobbe med min biceps. JEG HAR INGEN BICEPS, denne har de kuttet av for så å sydd på igjen et annet sted under operasjonen. den er med andre ord helt død - omtrent som meg akkurat nå. Sur blir han og når jeg lager hakk i gulvet, men om han absolutt ville unngå det skulle han ikke gitt meg de hersens manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive etter snart 1,5 time med trening med en som ikke har sett innsiden på et treningsenter på årevis. Jeg er rimelig sikker på at Håvard tok utdannelsen sin på sadisthøyskolen, og fikk utmerkelse i grenen "tilføre smerte"

I morges måtte jeg drikke 2 kanner kaffe for å klare å stå opp. Jeg prøvde å pusse tennene men den eneste mulige måten var å ligge med hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Etter kun 15 minutters strev klarer jeg å få på meg bukse og sko, og jeg klarer å kjøre bil så lenge jeg ikke må styre eller bremse. Jeg biter tennene sammen, og klarer med all viljestyrke jeg besitter, å ikke hyle ut intense kraftsalver når jeg må reise meg opp av stolen på dagens internmøte. 

Jeg er sjeleglad når folk endelig peller seg hjem og jeg får kontoret for meg selv, og kan kippe av meg skoene, sige ned på gulvet å la tårene renne fritt. Jeg hater Håvard, og jeg hater lårene mine!

Håvard klarte å bryte meg akkurat langt nok ned til å få lurt meg til å signere en avtale med ikke mindre enn 10 PT timer over 10 uker. Så på Tirsdag er det påan igjen. Gleder meg helt villt......

Baronessen 

Ville du vært 25 igjen?

 Jakten på ungdomskilden er stadig mer populær. Man leter etter spor eller hint om hvor kilden befinner seg. Et kart kanskje, som er tegnet med kull på et stykke skinn fra en flådd apekatt. Eller kanskje en gåte, som har gått på folkemunne i århundrer, der løsningen røper kildens skjulested. Kanskje på baksiden av uavhengighetserklæringen? Det hadde i alle fall blitt en bedre, og mer sannsynlig story enn at den leder til en større pengeskatt...eller?

Har du noen gang sittet på bussen og studert, ja virkelig studert menneskene rundt deg. Det er ikke ofte undertegnede tar buss da, eller annen kollektiv transport for den saks skyld, men når jeg gjør det, ja da titter jeg med rundt. Det finnes så ufattelig mange forskjellige mennesketyper! Store, små, lange, merkelig, skumle, pratsomme og tause. Men en ting har alle til felles, i hvert fall de over fem og tjue, det å bli gammel. Nesten alle mennesker lever med frykten om å få rynker, krympe sammen til en lite rosin, bli sur og senil eller det verste, å havne på gamlehjem med bleier og plastikk laken. Og de i tidlig tjueåra er de aller verste!

Det finnes mange produkter og små finesser som skal holde oss unge lengre. Som anti-rynke krem med Q10 som strammer opp huden og gjør deg iallfall 10 år yngre… Nivea body krem som løfter opp alt som tyngdekraften drar ned med alderen. For å ikke snakke om «hold in» strømpebuksene og «push-up» BH. Sistnevnte er svært effektivt om jeg bare får nevne det…

Det jeg har nevnt nå er hovedsakelig forbehold kvinner. Er det slik at det er kun kvinner som bryr deg om å bevare ungdommeligheten? Det vet jeg med sikkerhet at det ikke er, men menn bryr seg kanskje ikke så mye om å stramme opp huden, bakenden eller lårene. Menn er mer materialister. De måler gjerne hvor gammel de er (og eventuelle andre målbare enheter av kroppen...) i hva de har oppnådd av hus, bil, båt, hytte og you name it!

Når 40 årene nærmer seg rauser de ut for å investere i sportsbil eller motorsykkel, og kruser rundt i byen med en flott "babe" i armkroken. Det viktig for en mann å ha en ung og pen dame  -  eller burde jeg si jente? Ja damer er de iallefall ikke riktig blitt enda. Men en jente med alt for små klær som blotter mye hud (slik som menn visstnok liker) og et overdolla ansikt med masse sminke i allslags farger og «skimmer», og ikke minst - Fillers! Fillers folkens, det er greia nå. Jo mer man likner Dolly Duck - jo bedre!

Men nå vil jeg ikke antyde at dette er slik alle reagerer på alderdommens første tegn. Noen reagerer faktisk helt motsatt. De går i de samme klærne som visstnok var hippe på 70- 80 tallet, og har samme frisyre som de ble født med. De har fortsatt det "gamle" synet på tilværelsen og har aldri hørt om sminke eller BH – og i alle fall ikke barberhøvel…. Jeg kjenner et par av disse...

Så står vi igjen med de som er midt på treet. De som oppdaterer garderoben og frisyren hvert skuddår og bruker en riktig dose med sminke og kremer. Og har et fornuftig pengebruk og heller nøyer seg med en brukt Nissan Leaf. Det er de som lar naturen gå sin gang og har slått seg til ro med at alderen setter spor. For det er vel slik at det egentlig ikke er noe man kan gjøre for å stoppe eller sinke aldringsprosessen, annet enn å prøve å skjule den, eller bare føle seg ung. Moralen blir vel da at man skal holde balansen mellom hipt og voksent. Og ikke vippe til feil side og eller falle av pinnen. 

Selv nærmer jeg faretruende meg mitt fjerde tiår, selv om det enda er littegrann tid igjen. Men jeg kunne virkelig ikke tenke meg å la noen stikker nåler i ansiktet mitt. Det er ille nok at de må stikke nåler i skuldre og knær fordi kroppen forfaller og trenger smertelindring.. 

Når det kommer til ansiktet holder det også med ansiktsmasken jeg prøvde her om dagen, i god tro om at dette var en helt alminnelig maske, som kun renset huden. Joda, den renset ansiktet bra den....for både hud og hår! Jeg skulle ikke fått den av etterpå! Der satt jeg, med masse sort gugge gnudd ut over trynet, og banna og sverta, mens jeg sendte SOS meldinger til omtrent alle jeg kjenner. Da jeg endelig klarte å få av møkka, etter anstrengelser du ikke vil tro meg på, var riktignok huden min myk, men også rød og svei som pokker! Aldri mer! Da skal jeg heller ha rynker! Selvskading har jeg aldri vært fan av...

Stort sett så blir jeg spurt om leg på polet enda når jeg skal unne meg ei flaske hvit (og har munnbind på) og tar naturligvis dette som et komplement og bevis på at de synlige rynkene ikke har meldt sin ankomst riktig enda (og er godt skjult av panneluggen jeg nylig har klippet til) 

Men når damen bak kassa titter på fødselsdatoen, ber meg ta av munnbindet for så å utbryte «OI! Oi!  Ja jeg ser det jo nå når du tar av munnbindet - hahahah" blir liksom litt av komplementet ødelagt må jeg innrømme. Jeg kommenterer dette for så å få til svar at når man har rundet de femogtredve fortjener det et OI!. Fremdeles føler jeg med ikke det spor bedre merkelig nok……

Uansett – årene går og jeg synes faktisk ikke det er så himla ille i grunn. Med alderen kommer visdom, og nå har jeg visdom nok til å le av de på tjuefem som enda sitter å sutrer over at de blir eldre. Jeg er nemlig gammel nok til å ha innsett at det er faen så lite en kan gjøre med akkurat det enn å leve livet til det fulle – og som om man var nettopp femogtyve! 

Baronessen

Mandag eller Tirsdag? Blå åkke som..

Påskeferien er over for denne gang, og for en gang skyld trossa jeg lakenskrekken og kom meg i seng i rimelig tid i går kveld.

 Dagen starter relativt optimalt, med sol strømmende inn gjennom vinduet akkumulert med lyden av fuglekvitter overdøvet av søppelbilen på utsiden. Jeg prøver å strekke kroppen som en katt, og i dag går det faktisk helt bra, helt uten at jeg pådrar meg kink i verken nakke eller rygg. Dette lover godt! 

Det tar med nøyaktig 6 minutter og stå opp, kle meg, sette på kaffen og komme meg på kontoret. Dette kalles effektivitet folkens! (Hjelper jo litt at kontoret for tiden er plassert i det ene hjørnet av stua da)

I dag er det planleggingsdag på både skole og bhg, og fremsynt og smart som jeg er, er dagen blitt tildelt min kjære X, og huset er rolig og tomt for andre enn meg selv, katten og bikkja. 

Nyter en ferskbryggen kopp Evergood mens vi har morgenmøte på Teams, idet telefonen ringer. Når det står Voiebyen skole i skjermen stusser jeg litt. Alle foreldre vet jo at en telefon fra skolen ikke er godt nytt, men i dag er jo ikke ungene der engang.

Det viser seg at det nemlig IKKE er planleggingsdag i dag likevel, dette gjelder kun for barnehagen, (På tross av at skoleruta på kommunens siden påstår noe annet) og begge de to eldste har (naturligvis) ikke innfunnet seg i klasserommet ved skoledagens start. Dette visste jeg jo... 
Legger meg flat men får høre at skolen har omtrent halvparten av elevene de skal i dag, så dette gjelder heldigvis ikke bare oss! Sier jeg skal få de unge håpefulle av gårde så snart det lar seg gjøre. Og det skal vise seg å bli litt utfordrende.

Faen,faen,faen! Så mye for en rolig start på dagen!

Ringer X`en men han tar ikke telefonen. Ringer eldstejenta, men ho tar heller ikke telefonen. Ettersom X`en ikke har bil, må de uansett bruke min, så jeg hiver på meg mer klær, hopper inn i bilen og har store ambisjoner om å kjøre oppover for å få gjengen opp av køya og av gårde på læringsinstitusjonen  (Ja, vi er alle B mennesker i vår familie) 

Men bilen starter ikke! Hva nå! Joda, frøken blond (altså meg om det var noen tvil) har klart å la lysene stå på da jeg parkerte Elvis (jepp, bilen heter Elvis. Sort Elbil som er rund i kantene og har skiltnummer som starter på EL. Det sier seg selv!) i går kveld. Ikke nok med det, neida, jeg parkerte naturligvis på "feil" sted slik at ladekabelen ikke når fra stikkontakten (jaja, veeet, jeg burde ha ladeboks på veggen. Får ta det opp med sjefa på neste lønnssamtale) og frem til uttaket på bilen. Og jeg eier ikke noen av disse praktiske lange skøyteledningene man burde ha.

Heldigvis har jeg littegrann flaks i dag også, for naboen kommer akkurat ut i garasjens mens jeg sender alle himmelens guder kraftsalver som hadde fått Trump til å gråte, og har faktisk en slik lang fancy ledning til låns. Får koblet bilen til strøm i håp om at denne vil fungere senere i dag.

Men, dilemmaet med ungene er jo likevel ikke løst. Jeg slår på tråden til lærerne igjen, og foreslår ydmykt (så ydmykt som jeg kan da... alt er relativt) at vi tar hjemmeundervisning i dag. Det går heldigvis bra, og innen gjengen lenger oppe på Bråvann (Les min kjære X og kidsa) rekker å ringe opp, har mor fikset alt sammen. Igjen. Nemlig! Snakker vi supermamma? (om vi ser bort fra hele fadesen med å tro det er planleggingsdag når det ikke er det da..)

Ungene er storfornøyd med en ekstra fridag, faren kanskje ikke fullt så begeistret. Roen senker seg igjen i stua mi, med unntak av en hund som hoster og harker for å få opp diverse hårballer (Satser i alle fall på at det er bare det han sliter med. #bekymrabonusmamma) og en katt som prøver å overbevise om at hun er i ferd med å sulte ihjel.

Innen lunsj har jeg både fått start på bilen og drukket mer kaffe, så humøret er stigende. Når man da i tillegg møter sårt savnede kollegaer på kontoret etterpå, da kan man jo ikke klage mer vel? Så kanskje ikke akkurat blåmandag, men iallefall en riiimelig blå start på en Tirsdag!

-Baronessen-

Man sitter ikke inne i fint vær, det sa alltid min mamma!

 Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige treningsentusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Jeg sliter enda, selv i voksen alder, med dårlig samvittighet av å sitte inne når det er fint vær. Opphavet kom under huden på meg, rett og slett..

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen, 8 uker med benskinne og påfølgende prolaps (ja, jeg er 90 år...! ) og Covid 19 har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? 

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en. Det er nemlig kommet en helt fersk episode av serien jeg følger med på. 

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Og hund har jeg med meg og - så han må da vel kunne tilkalle hjelp? Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten om behovet skulle være der.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mer behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja rundt magen og tar på meg løpeskoene som ble innkjøpt i fjor, men aldri har blitt brukt til å løpe i. De fungerer imidlertid utmerket til å gå ut med søpla i...

Jeg jogger i sakte (!) tempo ned til barnehagen og tilbake, det er vel sånn omtrent 500 m en vei... Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er han i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…som nok er det mest sannsynlige.

En uke senere kan jeg kun skilte med relativt behagelige gåturer i vågsbygdskauen. Jeg skylder på at kneet ikke er helet nok til joggeturer (og det kommer jeg nok til å fortsette med…)

Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine medmosjonister trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Men utrolig nok er jeg kommet tilbake til den gode stimen jeg var i før kneskaden, og det er da alltids noe! Om man går, løper eller sykler, er vel det viktigste at man kommer seg ut i finværet, og ikke sitter inne? Ikke sant mamma?