Karåna

De som visstnok har greie på sånt, sier at det tar 10 dager før barn faller inn i en ny rutine. 

I dag er vi på dag 7. 

3 dager igjen da...

Dag 1 med hjemmekontor var Fredag i pappa-uka, og jeg var supereffektiv og fikk gjort en hel del. Jeg er priveligert nok til å ha en jobb som lar seg gjøre hjemmefra, og når ungeflokken på 3 ( på hhv. 4,5 og 10 år) er hos sin far blir det i grunnen ganske så greit. Det er også tidlig nok i karantenetiden til at man ser lyst på det hele.

Dag 2 med hjemmekontor gjorde det klart at vi ikke er særlig enige om noe som helst av nye rutiner her hjemme. Hva vi skal spise til frokost. Hva vi skal ha på oss.. Vi er sågar enige om at ingen skal på jobb, skole eller barnehage i dag, selv om enkelte av oss ikke er like fornøyd med det som andre er..

Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikt når det kommer til lunsjtider. For en stund om ikke annet. Jeg får gjort noe fornuftig jobb innimellom henting av mat, servering av saft, legobygging og kveldstell. En liten spasertur etter middag gjør godt for alles humør også. Vi er enda ved god mot.

Man er iallefall ikke arbeidsledig på hjemmebane som mor (eller som far for den saks skyld men siden jeg er alene her refererer jeg kun til meg selv..) og når man i tillegg skal ha hjemmekontor og prøve å gjøre en sånn noen lunde grei jobb, være barnehagepedagog og lærer, da kan man ikke klage på at disse karantenetider er kjedelige. Det hadde i grunnen ikke være helt krise med en time eller to i total kjedsomhet for å si det slik.

De siste dagene har jeg vasket badegulvet hele 3 ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, heller tvert imot. Jeg trives godt med mine hybelkaniner jeg. Nei, jeg var faktisk helt nødt.

Dag 3 med hjemmekontor forløp seg nemlig slik at jeg faktisk trodde dette var gjennomførbart. Klok av dagen skade dagen i forveien er jeg nå utstyrt med nettbrett fullt oppladet, en haug med faktabøker for barn med tilhørende lydbøker, og abonnement på alt av apper som har barnetv og barnefilmer. Jeg er mer eller mindre overbevist om at denne dagen skal gå smertefritt og jeg skal få gjort en hel del med arbeid. 

Littegrann skeptisk blir jeg likevel da de allerede før de har kommet seg fra senga til sofan, krangler om hvem som skal sitte hvor og hva de skal se. Men når de etter bare 10 minutter med slosskamp har avgjort det hele og Sauen Saun står på skjermen, stiger optimismen igjen.

Jeg setter meg ned og får unna noen mail og annet forfallende arbeid som har stått på vent, og nyter at det er stille nok til at jeg faktisk får gjort noe arbeid. Hei Vent! Stille?! Har det ikke vært stille veldig lenge?

Tar en titt ut av "kontoret" (som fortiden er på eldstejentas rom da det er eneste stedet jeg kunne sette opp hjemmekontor som kunne blir ståenende en stund uten å bli hærpa av Knoll og Tott) og ser at bad-døren er låst. Når jeg omsider får kjeltringene til å åpne ramler det noen nord-norske kraftstrofer ut av meg.
Alle bamsene ligger nemlig utover gulvet. og mine unger eier tonnevis av bamser! De er vasket en etter en med "dynk bamsen i vann metoden" og sirlig plassert på alle badets overflater. Det er vann over alt!! Når jeg på et lite pedagogisk måte spør hva i alle dager de holder på meg, får jeg til svar at de vasker "Kaaråååna" vekk fra bamsene....Hva kan man gjøre? man kan ikke kjefte i alle fall.
Alle håndklær går med til å tørke bamser,bad og oversvømmelse, og gulvet er dermed vasket for første gang.
Det er nå jeg innser at ungene må ut, Korona eller ikke. Så fra dag 2 er portforbudet opphevet og det satt ny regel om at de får lov til å leke i gata med naboungene i 2 nabohus, men må holde avstand og ikke gå inn til hverandre. Tiltak som må til for å overleve dette!

Hjemmekontor dag 4 starter omtrent slik de andre, det diskuteres heftig om hva vi skal spise, kle oss i, gjøre i dag og sånn, det kjeftes og smelles og vi blir halveis enige til slutt. Alternativt har bare mora gitt opp.
Litt utover dagen oppstår plutselig et øyeblikk der alle 3 befinner seg i ulike rom med ulike aktiviteter som opptar dem. Benytter igjen sjansen til å hive meg over jobben igjen, og det starter godt.
Igjen "våkner" jeg opp av øredøvende stillhet, og denne gang reagerer jeg litt kjappere enn sist.

Nå har tidligere nevnte bamser fått makeover. Med mammas sminke! Alle bamser, gulv, benk og unger er utklint i sminke av ymse slag, og Knoll og Tott synes det er ustyrtelig morsomt at de har grønn og sort tunge. For det er selvsagt helt naturlig at øyenskyggen skal på tunga, sant??
Dersom du er dame og noen gang har mistet øyenskygge eller rouge ned i flisene, vet dere nå nøyaktig hvordan baderomsgulvet ser ut. Legg til 4 traskende barneføtter ,og dere forstår hvorfor gulvet nå får sin 2 vask på 2 dager. Det samme gjelder pulten på barnerommet, gulvet der og ungene selv. Bamsebeholdningen er halvert om ikke annet, og de resterende får seg en, - nok veldig etterlengtet , tur i vaskemaskinen.

Ungene blir igjen kastet ut for å leke med naboungene, og ikke uventet er disse også allerede ute...

Hjemmekontor dag 5 orker jeg ikke engang tenke på arbeid, det får bli kveldsjobbing isteden. 

Vi slår opp øynene, alle får nøyaktig det de vil ha og spise (som ble vafler på den ene, toast på den andre, hamburgerbrød med nugatti på den 3 og en kanne kaffe på mora), se akkurat det de vil se, bruke nettbrettet så lenge de vil før jeg beordrer alle ut ved lunsjtider. Vi fyrer opp bålpanne i skogen og griller pølser men tidligere nevnte nabounger (Karantenelaget som vi selv har valgt å kalle det) Vi koser oss noen timer, og får litt etterlengtet sosialt samvær (med en meters mellomrom selvsagt)

Jeg har gitt opp og resten av kvelden befinner jeg med på gulvet på barnerommet iført rollen som Barbie 1 - mekler mellom Ken og Barbie 2 om hvem som får lov til å kjøre den rosa barbie-bilen. Meklingen viser seg å være fånyttes da T-Rex plutselig kommer og tramper over hele greia, for anledningen styrt av spiderman som nå er blitt en "onding" (les: en ond mann). 

Legginga går som vanlig, vill jakt rundt i huset etter Knoll og Tott for å få på de pysj, trusler om inndraging av nettbrett og lydbøker dersom de ikke hører etter, og telling til 3 som slutter på 2 da mora ikke tørr fullføre i fare for å faktisk måtte inndra overnevnte tidsfordriv. Akkurat nå kan jeg ikke la det skje, da dette er halmstrået jeg klamrer meg til for å få gjort noe som helst fornuftig på hjemmekontor dag 6...

Tennene pusses så som så da det er temmelig vanskleig å få pusset tenner i en lukket munn eiet av en krakilsk unge. Karius og Baktus lever det glade liv da de tidligere har blitt fòret med både nugatti, vafler , pølser og kjeks og i tillegg ikke får smake en dråpe fluor. Godt det er melketenner sier jeg bare....

Nå skal jeg benytte Torsdagskvelden til å vaske badegulvet for 3 gang. Knoll og Tott har nemling allerede vasket det. Med babyolje. Så nå går alle på do med livet som innsats.

Etterpå skal jeg få gjort noe jobb, når de er i drømmeland. For det er eneste måte å få gjort noe som helst på.

I morgen er det hjemmekontor dag 6...og heldigvis den siste før helgen. Neste uke er en ny pappauke, så da skal jeg endelig få gjort noe av alt det fornuftige jeg skulle gjort denne uka! Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og akkurat nå ser jeg virkelig fordelene med 50/50 ordningen med barnefar. Annenhver uke får vi begge gjort mye arbeid iallefall, mens denne unntaktstilstanden i Norge pågår.

Baronessen

Norge står stille

Fredagsfølelsen har sjeldent vært sterke enn i dag. Dagen der felles dugnad mot koronavirustet starter. Dagen der hele Norge stopper opp, der alle har hjemmekontor og ingen aktive barn kan høres fra skolegårder eller barnehager. 

Og alle har arbeidsmoral på bånn. Ikke at JEG har arbeidsmoral på bånn (....)  men en blir unektelig smittet av de rundt seg.

 Hadde butikktur i går, noe jeg fort skulle angre på. Eldstejenta ville ha en sjokolademelk, og siden jeg likevel måtte innom apoteket for astmamedisiner (som for øvrig også var omtrent tomt da folk hamstrer alt nå) og poste brev i forbindelse med jobben, tenkte jeg jo at det var klart hun kunne få det. Men å stå i kø i 15 min for en sjokolademelk, er noe min tålmodighet ikke er bygget for.

Jeg ser meg raskt om etter en kø ved en av de andre kassene som ikke er like lang, men finner fort ut at det ikke lønner seg. Nye slitne, sultne og hysteriske personer dukker stadig opp med handlevogner så fulle at de har måttet tatt en ekstra kurv med seg for å i det hele tatt få plass til alle Spaghetti ala Capri - boksene de må ha nå! Toalettpapir tar nemlig ekstremt mye plass i en handlevogn når man har med seg 8 pakker av 8 doruller …

 Jeg blir dermed stående i køen i påvente av at en av selvbetjeningskassene skal bli ledige. I et øyeblikk av usikkerhet, da jeg åpenbart midlertidig ble smittet av hysteriet rundt meg, ber jeg jentungen løpe bort etter dopapir mens jeg venter.

Jeg står og står og står og står og står. Titter ned i hånda mi der jeg ser denne enslige sjokolademelk-flasken og vurderer om dette er verdt det. Jeg står enda litt til før du kikker diskré ned i kurven til mannen foran meg. First Price, First Price, First Price, øl, øl, øl, peanøtter, peanøtter, peanøtter og enda mer øl og en boks makrell i tomat.

 Jeg føler det som om jeg allerede vet hvordan han har det hjemme og synes litt synd på han et øyeblikk. Når han så strekker handa si bakover og tar et skikkelig tak om skinka og klør til – sånn inni sprekken liksom og sympatifølelsen går umiddelbart over. Når han i tillegg mister lommeboka si på gulvet, og bøyer seg ned for å plukke den opp mens han passer på å lette på oppsamlet luft i samme slengen, blir jeg ble rett og slett nødt til å snu meg rundt, holde pusten og knipe igjen øynene. Det var faktisk like før jeg skapte en noe utrivelig scene der, men mine 37 års erfaring (ref tidligere innlegg) har heldigvis lært meg et og annet om manerer i det offentlige rom …

 Når jeg åpner øynene igjen står jentungen foran meg igjen og kan fortelle at alt dopapiret er utsolgt… Jeg informerer henne om at dette her har faktisk ikke hennes mor verken tålmodighet eller tid til, så vi må nesten bare dra med uforrettet sak. Akkurat da hører jeg en hyggelig Meny-ansatt proklamere at det er en kasse ledig helt innerst, og det er vår tur! Jentungen får sjokolademelka si og når vi går ut fra butikken innser jeg at jeg likevel må tilbake for å handle alt det andre på lista senere…. GOD HELP ME!

 
I dag klarte også min “verste fiende” å irritere meg enda mer, enda jeg var skråsikker på at berget var nådd og at jeg heretter ville være relativt immun mot alle utsagt fra den kanten. Men der tok jeg feil, som så ofte før.  Hvor går grensa for å si fra? Og da mener jeg virkelig synge ut! Kjenner jeg kunne trengt det, få ut litte grann frustrasjon. Som Gordon Ramsy gjør i Hells Kitchen. Han skriker (brøler... kjefter...klikker??!??)  på de ansatte, for så å være som et lam hjemme og hos de nærmeste. Det hadde nok x`en likt, jeg som et lam.. Vel, vel ... han er vel realist han også..
Vedkommende ble lettet fra Snap og Facebook om ikke annet …
 
 

Men iallfall, det er fredag.. Ja, det er sant det. Godt vær er det også.. Hadde det ikke vært for at humøret fikk en knekk pga overnevnte hendelse, hadde dagen faktisk vært ganske så bra.. men den blir nok det skal du se.. for jeg har vært på polet ;) Og selv om jeg ikke har gått amok og hamstret som mange andre gjør i disse dager, så har jeg handlet slik at jeg klarer meg godt gjennom helgen om ikke annet. Og dopapir fikk jeg sannelig kjøpt også, hos en avsidesliggende jokerbutikk ingen hadde tenkt på! 

 
God helg og pass på hverandre. Husk å vask hendene!
-Baronessen