Sommerkroppen...........2024

Fikk melding fra min kjære PT i dag..."Hei Marita, Lenge siden! Hvordan går det med deg?"
Er vel unødvendig å fortelle at jeg ikke har svart....

Så fort pinnekjøttet var fortært og julens ribbefett var tørket ut av munnviken var de i gang. Ukebladene strødde rundt seg med fraser som "nytt år,nye muligheter og ny kropp" , "tren deg til sickpack" og "ned 10 kg på (omtrent) 3 dager.."

Jau tenkte jeg,full av pågangsmot og enda overmett og kvalm etter all julematen, dette året skal jeg sannelig naile sommerkroppen! Jeg har jo et hav av tid, hele 5 måneder!! Null stress!
Og det gikk troll i ord! Altså de siste ordene..null stress...

Trappeløping, kickboksing, pilates, lange joggeturer i skogen, styrketrening med tunge vekter … Gjerne i kombinasjon med litt lavkarbo eller lavkalori - og ikke minst knekkebrød-dietten... Gode intensjoner og mange gode planer.. Alt skulle ligge til rette for at jeg i år,endelig skulle få den berømte sommerkroppen, slik at jeg kunne la tøyet falle dramatisk ned i sanden og vise frem min allerede lett solbrune kropp (solarium selvsagt, ikke oransje selvbruning ala Donald Duck borti i statene...) med veltrente armer og en antydning til sickpack.

Slik kunne det egentlig også gått. Hadde det ikke vært for super chips. Og Mr.Freeze... Og Norwegia (jeg spiser uante mengder av sorten, mer enn du vil tro er sant. Æresord!)  Og cider. Grevens pærecider, Damn you!

ALT er deres skyld. Dere har det fulle ansvaret for at jeg ikke lykkes i mine gode forsett! Min selvdisiplin (manglende sådan) har selvsagt ingenting med det å gjøre! Jeg vil, men jeg vil det rett og slett ikke nok.

Jeg starter som regel dagen bra. Med knekkebrød eller salat, havregryn og frukt.
Jeg fortsetter bra og, med lunsj bestående av kalorifattige ingredienser og annet det formelig lyser ordet "SUNT" av..
Jeg er ikke så gal rundt middagstider heller. Spiser god og sunn mat i moderate mengder og holder meg unna P-ene (potet,pasta..)
Så kommer kvelden. Og Super chipsen. Og osten. Og kjeksen. Og Cidern. Og og og og.....Som jeg koser meg, jeg eter og eter og eter. BARE i dag, sier jeg til meg selv. Jeg må jo ha en fridag i uka.
Ja men når ble "fridagen" til frikveld-hver bidige kveld??? Maten går ned-vekta går opp!

Og et sted mellom Norwegiaen og Chipsen, kom plutselig Mai med supervarme og det var tid for å få på bunaden (som for anledningen måtte sys enda littegrann ut..)

Og det er bare å innse det: Det ble visst ikke noe av sommerkropp-prosjektet i år heller. Jeg rakk ikke engang å skrubbe eller barbere leggene ordentlig..
Så det får utsettes til neste år. Da skal jeg naile det! Har jo et hav av tid! Hele 11 måneder!
I mellomtiden skal jeg kose meg, nyte hver dag og ikke minst sixpacken min - og i fare for å gjenta meg selv (!!) - bare at det er den varianten man har i kjølebagen.

Baronessen

Har de røde strømpene raknet?

Kvinnedagen er ikke lenger hva den var. I de gode gamle syttiårene fyltes gatene av rebelske rødstrømper som marsjerte med trillrunde stålbriller og lilla skaut i striregn, mens de taktfast skrek sine krav. Skummende av raseri sto de rundt pornobålene og hatet mannssamfunnet, som om det var et ondskapens imperium. 

Den tidligere så snille og harmløse frøkna i gata har blitt rene Bruce Lee (som visstnok tok kvelden av å drikke for mye vann, så hvor mye sier det egentlig..) 

Kari Nordmann går på karatekurs, selvforsvar, kickboksing, og selvtilliten har aldri vært bedre. Kvinner har blitt tøffere enn toget, og meier glatt ned alle som måtte komme på togsporet. 

Over hele verden pleide damene å marsjerer i demonstrasjonstog på 8. mars. De fleste visste riktignok ikke hvorfor de masjerte, men heiv seg med åkke som. 

Det var nok det sosiale og smårebelske som lokket både unge og gamle til å marsjere så fort sjansen bød seg. Men nå er masjeringen overtatt av sosiale medier, der innlegg etter innlegg kommer ut så krasse at administrator har fulltidsjobb med å moderere og slette. Er vi blitt for late for å gå ut i gatene? Hvor var alle togene i dag? Jeg har iallefall ikke sett en eneste ansamling av damer noe sted, her jeg sitter hjemme i sofaen og sjekker nyhetene på nett...

Hvis det er slik at kvinner likevel trives i hjemmet - hvorfor ropes det så høyt da? 

Forskjeller på kjønn vil det alltid være. Allerede i barnehagestadiet og muligens enda tidligere, finner ungene ut at de er forskjellige. Noen har innover, mens andre har utover. Jentene får dukker, skjørt og langt hår, mens gutta får brannbil og dinosaurer. Det er en slags form for forskjellsbehandling allerede på dette stadiet. Hvordan skal man gå fram for å endre noe som er så nøye banket inn i våre hoder og vårt samfunn generelt? Vi kunne jo prøvd å oppdra gutter og jenter helt likt, vi kunne lagt ned forbud mot å gi lekebiler til gutter og dukker til jenter, vi kunne jo straffet foreldrene ved å ta fra dem kontantstøtten eller tvunget dem til å innrullere barna på en annenrangs skole uten ventilasjonsanlegg. Da kunne vi nok fått en slutt på denne evige forskjellsbehandlingen. Men hva gjør mamma når lille Lise gråter og vil ha tilbake sin grusomt feilproporsjonerte Barbie?

 Ingen kan nekte for at menn og kvinner er to vidt forskjellige skapninger. Så vidt jeg vet, er det både noen betydelige forskjeller i både anatomisk oppbygning og ikke minst - mellom øra - uten at det trengs å utdypes noe mer.... 

Flokkinstinktet lever videre i begge varianter -i menn manifesterer den seg helst som møljeslagsmål eller fotballkamper, mens hos kvinner kan den bestå av noe så naturlig som å slå følge til toalettet. 

Vi finner jo selvsagt små forskjeller, til og med individer som har blitt plassert i feil kategori eller som skiller seg ut fra stammen sin på andre måter, men dette snakker vi nå ikke så høyt om rundt middagsbordet eller i nærheten av de eldre.

 "Gro effekten" har formalisert kvinnenes sosiale og økonomiske rettigheter. Det er ingen tilfeldighet at kvinner anses å være mer intellektuelle enn menn. De leser flere bøker, går på kurs, på konserter og i teater. Ingen vet sikkert hva mennene driver med. Antakelig ser de på true crime "Who the heck did i marry", i visshet om at fjernkontroll er den eneste kontrollen de (til tider) fortsatt innehar. 

Man finner det samme mønster i hverdagen omkring seg. Kvinner jobber og steller i stand. De baker, syr og tilbereder. Mennene derimot, syter og klager, stifter ild og velter gravsteiner når de da ikke sitter og får fantasien ødelagt med sine dataspill. Spill som i hovedsak handler om å drepe flest mulig på kortest mulig tid... Men allikevel er næringslivet nesten overflødig av halvfeite femtiåringer som febrilsk prøver å skjule månen med diverse tupeer. Hvor er kvinnene?

I vår politisk korrekte tidsalder skal det helst ikke diskrimineres (hvis det da ikke kommer en kvinne til fordel) og kvinner skal inn og styre vår nasjon ved hjelp av tvang. Mange sier at et demokratisk samfunn bygget på likeverd og rettferdighet må først og fremst ha full likestilling mellom kjønnene. Når ikke engang flere tiår med kvotering og nye anti-diskriminerings lover hjelper kvinner noe særlig i å få lederstillinger, kan det rett og slett bety at de ikke vil ha disse stillingene? Finnes det kanskje fortsatt noen håpløst gammeldagse kvinner som egentlig bare vil ha en trygg tilværelse med mann, barn og masser av gjeld, akkurat som sine mødre og deres mødre før dem? 

I følge anerkjente forskere vil dette endres med tiden. Mange tegn kan tyde i retning av at mannen hører hjemme på historiens skraphaug, sammen med de mange andre primitive påfunnene fra forrige årtusen. Snart kan de nok erstattes av sæd-automater gatelangs og "rasen" havner nok på lista over utryddingstruede arter. Kan det være på tide å etablere en mannsdag for å opprettholde mennenes rettigheter og som et maskulint motstykke til kvinnedagen? Eller holder det med BB dagen for å holde en (enkel) mann fornøyd?

Jeg for min del er ikke spesielt opptatt av Kvinnedagen. Så lenge mine mannlige kollegaer holder opp døra når jeg kommer, bærer alle tunge papirer fra kopirommet og inn til kontoret for meg, serverer meg nytrukket kaffe noen ganger om dagen og generelt holder meg fornøyd. Og ja - lønna bør helst ligge i det øvre sjiktet av hva mine mannlige kollegaer tjener også...og det med å arbeide akkurat like "mye" som dem...

Da er jeg fornøyd jeg og klager ikke. Og om jeg har noe å klage på blir det som regel fort rettet opp i - jeg går nemlig som regel i høye hæler...

Baronnessen - som vurderer å kjøpe nye strømper

Oh herlige vårsol!

 

Så er vi der igjen. Den tiden på året da lyset blir skrudd på, like nådeløst som på et utested ved stengetid. Man kan ikke lenger skjule seg, alt kommer frem i lyset!

Våren er i anmarsj, sies det, og tar man et titt ut av vinduet her sørpå (Nordpå kan man nok enda planlegge å stryke varmedressen til 17 mai..) er det mye som minner om akkurat det. Gåsungene springer frem, Hvitveisen baner sin vei gjennom asfalten og vepsen har allerede rukket å plage vettet av bikkja mi.

Det er altså herlig med vår, misforstå meg rett, men når lyset blir skrudd på kommer også alle gjemte skatter frem. Det blir tydelig at barberhøvelen har ligget i vinterdvale og at huden ikke har sett sollys på flere måneder. Huden er ikke bleik, men grå (mulig jeg bør stumpe røyken igjen..) med porer som kan se ut som de har sugd til seg alt veistøv som har virvlet i lufta de siste måneden. Godt speilet også har vært i dvale og er litt gustent, så slipper jeg hjerteinfarkt etter hver tur inn dit…

Stua, eller kåken generelt, som jeg har kost meg i gjennom høsten og vinteren, med levende lys, sofatid og dempet belysning, ser nå ut som en nattklubb for 18 åringer der vaskehjelpa har sagt opp for 3 måneder siden… Det er fettflekker over alt, støv på alle overflater og hybelkaninene under sofaen har formert seg til kolonier selv om det kun er en dag siden jeg støvsugde. Nå er jeg velsignet med en hund som ikke røyter (men til gjengjeld tar med seg hele skogen inn) men har en langhåret katt som skal ha sommerpels…det merkes! Og når sola står inn gjennom vinduene, ser jeg flekkene på vinduet som må være størkna snørr etter bikkja, men som eventuelle gjester vil tro er noe helt annet…. Vindusvask er det kjedeligste jeg vet, men det er ingen tvil om at det må gjøres.

Lyset viser også at naturen har hatt pause. Brune plener, råttent løv og små krokuser som kommer opp ved siden av nedsmeltet hundebæsj.  For å ikke snakke om nabolagets tilsynelatende sesongavhengige julebelysning.

På jobb sier de at Mars er vår. For en utflyttet nordlending finner jeg utsagnet noe vanskelig å tro på. I nord ser vi etter Tjelden i Mai, som er det sikreste vårtegnet. Når den tripper i fjæra, selv om det enda kan komme både storm og snø, ja da kan vi bråtine og si at det er vår.

 

Men på tross av dette brå sesongskiftet, kan det virke som folk flest er fornøyd. Solen har kommet inn i våre liv, og det er snart fullt mulig å sitte ute med en pils i den ene hånda mens man bruker den andre til å skygge for øynene med. Jeg lar meg rive med, ser løsninger og tar initiativ til å få ting gjort. Det blir lengre turer med bikkja, og bilen fikk seg en etterlengtet omgang med skurefilla (vinduene kan vente enda litt til..)

Sol og fuglekvitter på morgenen, det er prozac det for en sliten vinterkropp. I dag er fredag , det sol inne og sol ute, hvilket gir sol i mitt hjerte!

 

Vårlig hilsen, Baronessen

Jakten på julestemningen

 

Norge er en nasjon befolket av spesielt interesserte nostalgikere, og det er vel få ganger det kommer så godt frem som ved juletider.

Straks oktober har takket for seg og alle monsterkostymer er lagt på loftet, starter den desperate jakten etter julestemningen.

Julestemning i seg selv er et ullent begrep. Rent semantisk burde det bety en følelse av jul, men siden julen har så ekstremt mange tradisjoner kreves det at en rekke ritualer må gjennomføres før den omtalte julestemningen kryper inn under huden på oss. (et meget viktig ledd i denne prosessen er for eksempel å okke og akke seg gjentatte ganger i løpet av de neste 54 dagene om at man mangler julestemningen, som om det skulle vært en gammel girlander man har forlagt på loftet)

Det aller første ritualet er denne langtrukne seremonien er vanligvis når butikker setter frem julevarer tidlig i oktober, i nabohylla til alle dødninghode og gresskarsjokoladene. Da kan man nemlig tillate seg å sette opp en forskrekket mine og utbryte at det er helt skammelig hvor tidlig julehandelen starter – og at det ALDRI har skjedd SÅ TIDLIG før!! ( – unntatt i fjor, forfjor – og tiåret før det igjen)

Så har vi den sagnomsuste norske julebordsfylla. Dette er gjerne en av to-tre fester den godt voksne gjennomsnittsnordmannen får i løpet av året, så enhver avis med respekt for seg selv advarer årlig mot overdreven akevitt-bælming, juleøl-drevet partnerbytte, skittentøyvask på arbeidsplassen og uaktsomt inntak av pinnekjøtt og ribbe.

Til tross for dette står generasjoner klar for å oppleve gleden av katapultspy gjennom nesen, klø sine kolleger på de unevneligste steder, skjelle ut ledelsen for å ha byttet ut Evergood med Friele og våkne opp med den nye totusenkronersdressen fra Dressmann dyppet i sauefett og innsmurt kålrabi – samt annet man ikke kan (og mest sannsynlig ikke vil) indentifisere hva er…

Da er det bare å følge neste edle tradisjon – å bruke de siste egenmeldingsdagene på stille anger og selvbebreidelse.

På dette tidspunktet er det neste steget julekonserter. For det blir nemlig verken jul eller julestemning uten å betale hundrevis av kroner for å høre en artist man aldri lytter til ellers – og kanskje ikke har hørt om engang – fremføre sanger man allerede var dritt lei på barneskolen …

Når en ungdommelig englestemme fra Norske Talenter, eller en aldrende sprukken røst har fått oss til å tørke en tåre eller to, minnes alle man er glad i og de som ikke er her lenger er det rett hjem til julebaksten. Julen krever som kjent 7 sorter – det blir ingen jul uten nemlig! (selv om det kun er pepper-og serinakakene som går ned)

I samme gate finner vi fiken og dadler, som aldri dukker opp som godbiter ellers i året, hvilket antagelig er knyttet til det faktum at de overhodet ikke smaker godt og har konsistens som en halvråtten lutefisk.

Mens pepperkakene svir seg i stekeovnen prøver vi nå desperat og samtidig rekke fristen for å sende julegaver med posten, bare for å konstatere at det nok hadde vært billigere å leie et privat sjøfly for å levere gavene selv. Da hadde de i det minste kommet frem i tide – og like hele …  (Hva gjør egentlig posten med pakkene våre? Bruker de til leirdueskyting?)

 Noen flere ritualer gjør seg gjeldende lille julaften. Da er det pynting av juletre som katta kan klatre i, vasking av både hus, avkom og kjæledyr. Når det kan krysses av på listen kan to millioner nordmenn endelig sette seg ned å puste på ei stund, og sette på det de kollektivt er skjønt enige om er toppen av lykke og helt nødvendig for å finne julestemningen - en sketsj fra 1963 om en alkoholiker som forsøker å sjekke opp en dement kvinne med sykelige vrangforestillinger.

Ingenting skriker nostalgi som julen. Det er nærmest som om du lengter tilbake til noe du ikke er helt sikker på selv hva er. Kanskje tilbake til slik julen var da man var smårolling og alt var litt mer magisk enn julestresset man opplever som voksen. Da Disney var selve lyden av jul, og 3 nøtter til askepott var et must å få med seg.

Til slutt gjenstår bare den aller siste seiglivede tradisjonen – nemlig å lene seg tilbake og erklære at neste år! Neste år, da skal man ikke stresse sånn med jula, men la hus være hus og dessuten kjøpe færre gaver.

Først etter denne fremførelse av selvbedrag senker julestemningen seg over de tusen hjem. Som det heter i den koseligste julesangen - det ble jul allikevel!

God jul, slapp av, senk skuldrene og kos deg med dine nærmeste!

Baronessen

 

PT Leg Day

 Jeg fortsetter ufortrødent videre på min vei til å bli treningsnarkis... og det ser i grunnen ikke helt bra ut. Man skal visstnok få LYST til å trene mer når man bare kommer i gang …. og bli avhengig ... det er tydelig at avhengighet ikke er noe som biter lett på meg ...

Vel, nå har jeg og Håvard, min PT, blitt kjent. Godt kjent. Og det betyr bare at han ser hvor sårt jeg trenger muskelmasse i kroppen, for å i det hele tatt holde meg oppreist. (og det er heller ikke så lett skal jeg si deg, men mer om det senere.)

Han har også lært at jeg alltid klarer tre til, etter at jeg sier jeg ikke greier mer, og han har lært at nordnorske kraftuttrykk stort sett sitter i kjeften og at jeg ikke tyr til vold med det første (mest fordi verken armer eller bein klarer å fokusere på noe annet enn de hersens kettlebellsene han alltid skal ha meg til å drasse på)

Håvard har lært at jeg uttrykker nervøse latterliknende lyder når jeg er sliten, og at jeg har en tendens til å jukse når det blir for tungt. Dette skal han ikke ha noe av og jeg må alltid gjøre øvelsene om igjen.

Jeg har lært at Håvard ikke er noen snill kar.

Kjært barn har mange navn. Hamstring curl, reverse hypers, hosisontale back extensions, quads, hithrust, utfall, benspark, knebøy -  u name it.......

Jeg aner ikke hva noe av det er! Ikke synes jeg disse barna er så innmari kjære heller, om jeg bare kan få ha det sagt!

Det eneste jeg vet at jeg har gjort alt dette og mer til og det var så vidt jeg overlevde ...

Jeg har aldri svettet så mye i hele mitt liv, tror jeg! 

“Sweat is weakness leaving the body”, sies det. 

I så fall er jeg Hulken og King Kong om hverandre! Det var insane tungt! Og når man tror man er ferdig og klar til å strekke ut, DA starter han med magetrening! Når man har brukt opp all energi man hadde og har vondt på steder man ikke visste man hadde, DA, ja DA skal magen trenes!

Om jeg har lite muskler i armer og bein, er det ingenting i forhold til magemuskler. De finnes rett og slett ikke, det har 3 svangerskap sørget for. 

Jeg skvetter til idet Håvard sier navnet mitt i pausen mellom rep 1 og rep 2 med ball - situps. Tror du ikke jeg klarte å prestere å duppe av på matta?!? Det sier litt! Jeg var så sliten, så innmari sliten.

Håvard minner meg på at jeg ikke er på treningssenter for å sove, men for å styrke kroppen min. Når jeg sutrer og sier han ikke er spesielt trivelig i dag, minner han meg igjen på at han bare gjør jobben sin og at jeg faktisk betaler for dette.

Hvorfor i alle dager gjør jeg det egentlig? Bruker penger på selvskading og tortur? Det hadde vært billigere, og ikke minst mye mer behagelig å bruke pengene på en full aroma kroppsmassasje og 3 flasker vin! Ikke like sikkert at sjefen hadde sagt seg villig til å sponse det abonnementet da, but still!

Når Håvard foreslår at vi avslutter 5 minutter før i dag siden jeg har "jobbet så godt" (les: sutra og klaga i en times tid, og sovna midt i økta) er jeg mer enn villig til å "betale" for disse 5 minuttene med pause. Krabber inn i garderoben og får på meg tøy, før jeg går bortover mot solstudioet på de høye hælene jeg absolutt måtte ta på meg på jobb i dag.

Stilen i trappen opp mot brua som fungerer som veiovergang - er upåklagelig, og en eldre herremann berømmer meg for å ta fatt på trappetrening kun dager etter hofteoperasjon.. Jeg retter ikke på vedkommende.. jeg har ikke krefter til det... 

i 20 min ligger jeg urørlig i solsenga, ikke en eneste muskel røres. Det eneste tegnet på at det enda finnes liv i meg, er at jeg enda peser som en hyperaktiv border collie i løpetida.

Det er ingen enkel sak å komme seg opp av senga igjen, men det går….en stund… Når jeg skal ut av døra til brun og blid, svikter beina under meg. Jeg deiser rett i bakken i knestående og klarer ikke ta meg for når overkroppen følger etter! Heldigvis har jeg trenings-bagen i neven slik at denne tar av for det verste idet jeg treffer asfalten ublidt. Det må ha sett sykt ugrasiøst ut, men heldigvis for meg er det ingen som ser det (tror jeg). Nå synes jeg i alle fall synd på meg selv!

Kvelden skal tilbringes i sofan foran Tven, jeg tar ingen flere sjanser. Det er best å ikke røre seg mer i dag (og det klarer jeg ikke heller uansett)

Heldigvis er det 6 hele dager til jeg skal møte Håvard igjen, og det er bra-jeg er ikke spesielt fan av han i dag og jeg tviler på at følelsen går over i morgen. Det lukter hjemmekontor – om jeg i det hele tatt får kroppen ut av senga.

Det skal visst føles godt etter trening? Godt??!?!? Jeg har det virkelig ikke godt akkurat nå!

 

-Baronessen har vondt i alle muskler og ledd-

Husk å leve nå!

 Da jeg var 10 år levde jeg i nuet! Det var som å rive av lappen på dagskalenderen og innse at man hadde en HEL dag til å gjøre akkurat det man vil. En hel dag med uendelige muligheter!

Nå er kalenderen min fylt opp, dagen i dag har jeg avskrevet lenge før den har begynt og det samme gjelder for neste uke, uken etter der, og den etter der igjen. Etter Påske en gang kan jeg kanskje ha en dag som ikke er planlagt enda…

 

Da jeg var 10 år, lagde jeg hytte mellom 2 stoler ved hjelp av et dynetrekk, barrikerte meg der med en lommelykt og noen gode tegneserier, lå og kjente på den gode søndagsfølelsen kun avbrutt av at katten kom inn av og til for litt kos. Her kunne jeg ligge i timevis, stenge verden ute mens jeg besøkte mine gamle venner i Andeby eller lærte nye pek av Knoll og Tott.  Når jeg ble lei, og endelig karret meg ut av hytta, var det massevis igjen av dagen til andre ting også. Dagen som varte i en evighet, dagen full av opplevelser som man kunne drømme om når man endelig gikk til sengs klokken ni om kvelden.

 

Nå skvetter jeg til hver gang jeg ser på klokken idet jeg har fått plantet bakenden ned i stolen, for klokken er alltid såpass mye at jeg bare må tusle meg rett i senga ettersom en ny dag truer med å komme… greit med litte grann søvn først .. eller mye.. for jeg liker og sove..

 

Da jeg var 10 år var min største bekymring hvordan jeg skulle få Ole Marius i parallellklassen til å legge merke til meg, vite at jeg eksisterte. 

Nå er jeg mer opptatt av å beholde huset og samtidig ha penger til mat på bordet, oppdra ungene mine, være en god kjæreste, skjøtte jobbene…. og for å ikke glemme bikkja, katten og hestene... 

Da jeg var 10 år betydde sol en dag ute, en dag full av nye ting og utforske

 

I dag betyr sol at jeg må lukke gardinene på kontoret for å ha mulighet til å se hva jeg gjør på pc-skjermen… 

Da jeg var 10 år betydde et snødekt landskap masse moro, på med ski eller rett i akebakken. Eventuelt skli etter bussen når den kjørte avgårde.. (livsfarlig lek det der egentlig, men gøy var det.)

 Nå betyr et snødekt landskap at man må skrape av bilen, måke snø, og alt dette med en eller flere  hylende unger rundt beina, som er enten alt for trøtt for å stå opp, eller alt for trøtt etter skolen og vil ha mat. 

Kjenner jeg skulle ønske jeg var 10 år igjen, bekymringsløs og kunne gjøre alt hva jeg vil, innenfor de alt for tøyelige grensene min mor satte den gangen. Regninger var noe man ga til stefar, jeg hanka heller tak i den nyeste utgaven av leketøy katalogen som kom i posten, satte kryss ved alt jeg ønsket meg.

 Maten stod alltid på bordet, det var bare å spise og gå. Det sørget min stefar for.

På fredager luktet det friskt av grønnsåpe blandet med middagslukt, og huset var vasket og ga oss en herlig helgefølelse. Nå visste vi at vi hadde lenge fri før hverdagen kom igjen.

 

Nå må jeg vaske, rydde, pynte og brette tøy helt selv.... og helga forsvinner som dugg for solen og fredag går over i mandag igjen før man får tid til å tenke seg om.

Jeg tror de fleste glemmer å leve i nuet, og er alt for opptatte av å jage etter alt man ikke har. Det er i allefall tilfelle for meg. Så fra nå av skal jeg akseptere det jeg har, like det jeg gjør, være meg selv og prøve å leve i nuet. 

Så lørdagen ble nettopp slik, jeg gjorde akkurat de jeg hadde lyst til der og da. Det resulterte i en tur i Skyland med et fotballag av unger, en lang gåtur med beste venninna og en lang herlig skravlekveld med verdens beste kjæreste. Det gjorde godt og jeg føler helga har vært lang og innholdsrik. Jeg er tilfreds og lykkelig - hva er vel bedre enn det?

Så folkens, lev litt mer i nuet, slutt å bekymre deg, tenk positivt og sett pris på lykke. 

Baronessen

 

Oh herlige treningsglede...

 Etterhvert som alderen stiger innser man at kroppen går i stykker i samme tempo. 

Det er ikke like langt mellom vondtene - og skadene, og man kjenner at man lever...virkelig kjenner det....

For et drøyt år siden, midt i min beste tur-entusiast-periode klarte jeg naturligvis å skade meg. De som kjenner meg vet at jeg er "ute for det meste" og dette var naturligvis intet unntak. 

Turen opp til Søgnes "Hollywoodskilt" endte med knall og fall (måtte skynde oss ned, var kun en halvtime til polet stengte..) og påfølgende 8 uker med benskinne da kneet takket for seg. Når man går med benskinne må man også bruke krykker, og da blusset naturligvis den velkjente betennelsen i supraspinatus opp igjen. Heldigvis var jeg nå "inne i systemet" takker være den eminente helseforsikringen på jobben (shoutout til Gjensidige behandlingsforsikring!) og under et år senere er jeg ferdig helet i kneet samt endelig operert i skulderen som har plaget en stakkar i et tiår. Nå gjenstår kun det siste, opptreningen.... Jeg investerer i ei bikkje og starter med små turer i skauen. Men dette gjelder visst ikke som opptrening i følge de som har greie på sånt.

Etter ukesvis med lovnader til fysioterapeuten, og massevis av unnskyldninger for at man ikke hadde fått kommet seg avgårde (og vi har hatt en hel haug å ta av, isolasjon, korona, isolasjon, korona, karantene, korona) måtte jeg bite i det sure eplet å få meldt meg inn på sats. Og det fine med sats, er at du som nytt medlem får en gratis PT time på kjøpet. 

Det tok meg et par uker som støttemedlem før jeg fikk en telefon fra en av senterets personlige trenere. Jeg booker time, dog under massivt press fra personen i andre enden, og avtaler time uka etter. 

Ved godt mot enda, det er jo en hel uke til. Dagene går kjappere enn forventet, og jeg går tom for unnskyldninger. Akkurat idet jeg tenker at jeg kan skrive en melding om at det ikke passer så bra i dag likevel, tikker det inn en sms med positiv ordlyd. "Hei, er du klar for trening? Gleder meg til å se deg kl 17"

Faen..klokka er 16.30..det er for sent å trekke seg nå.

Jobber effektivt på hjemmekontor så lenge jeg kan, går en timestur med bikkja, og rekker akkurat å hive meg i bilen 5 min før jeg skal møte denne karen i resepsjonen på Sats. Kommer meg helt ned Bråvannsbakken før jeg innser at treningskoene ligger i gangen hjemme. Må naturligvis snu og parkerer dermed utenfor senteret 10 min etter skjema. Jaja, da er det bare 50 min trening da, om ikke annet..

Det er skikkelig tøft å gå inn døra til senteret, for når jeg kjenner etter (virkelig godt etter), verker både kne og skulder som besatt akkurat i dag, og dessuten har jeg vært syk og hoster en del enda. Kan man snu?

Når jeg kommer meg inn og treffer Håvard i respepsjonen, blir alt så meget lettere. Han er fantastisk! Mørkt hår, brune øyne og et smil som ville fått selveste Siv Jensen mo i knærne. Han snakker mildt til meg med verdens mest behagelige stemme og har en fremtoning som forteller meg at alt vil bli bra. 

Vi starter med en kjapp prat, der jeg legger lista så lavt det overhodet er mulig, og ber han være varsom med krøplinger som meg. 

Etter en liten omvisning på senteret er det rett ut i trening. Vi starter rolig (i flg PT...) og jeg sliter med alt fra konsentrasjon til balansen. Det er ikke så himla lett å konsentrere seg nå Håvard står tett inntil meg i sin åletrange lycra-outfit..og med en kropp som nok har krevd litt mer arbeid enn min... Da vi tester noen sit-ups pusher jeg meg selv til det ytterste, for magemusklene er nemlig allerede helt utkjørt etter å ha hold magen inne helt siden jeg møtte han i respesjonen.

Etterpå må jeg ligge på rygg og løfte vekter opp i luften. Jeg er ukordinert og peser som en hval, men gjør mitt aller beste. (som ikke er så alt for mye kan man vel innrømme) Vi kjører 6 forskjellige rygg og skulderøvelser (men ikke mindre enn 8 repitisjoner) og vektene blir tyngre og tyngre.

Håvard blir litt ufølsom etterhvert og hevder at mine skrik forstyrrer de andre på treningsenteret. Jeg har funnet ut at den behagelige stemmen jeg hørte for kun 40 minutter siden nå er litt for nasal og i grunnen veldig irriterende. Jeg fikk vondt i brystet (etter alle øktene med vekter) da jeg skulle på tredemøllen og måtte ta trappemaskinen istedet. (Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som gjør heisen avlegs?) Håvard sier at det vil hjelpe meg å komme i form og øke min livsnytelse eller noe sånt. Han snakker masse annen drittprat også.

Håvard smiler til meg med sine vampyrliknende tenner. Han minner jeg på at jeg var 15 min for sen (det var faktisk bare 10) men heldigvis så har han ingen klienter etter meg så vi kan ta igjen den tapte tiden. Han tvinger meg til å trene rumpe og lår, og blir sur når jeg løper avgårde og gjemmer meg i garderoben. Han får en kollega til å hente meg og som straff setter han meg til å ro i 20 min. 

Det er nå gått 1 time og 20 minutter siden jeg ankom treningsenteret og jeg hater den hersens idioten! Han er det verste menneskeliknende vesenet født på denne planeten! Teite, anorektiske lille treningsnarkomanen! Dersom jeg hadde klart å røre en eneste del av kroppen min uten denne intense smerten skulle jeg slått han rett ned. Håvard vil at jeg skal jobbe med min biceps. JEG HAR INGEN BICEPS, denne har de kuttet av for så å sydd på igjen et annet sted under operasjonen. den er med andre ord helt død - omtrent som meg akkurat nå. Sur blir han og når jeg lager hakk i gulvet, men om han absolutt ville unngå det skulle han ikke gitt meg de hersens manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive etter snart 1,5 time med trening med en som ikke har sett innsiden på et treningsenter på årevis. Jeg er rimelig sikker på at Håvard tok utdannelsen sin på sadisthøyskolen, og fikk utmerkelse i grenen "tilføre smerte"

I morges måtte jeg drikke 2 kanner kaffe for å klare å stå opp. Jeg prøvde å pusse tennene men den eneste mulige måten var å ligge med hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Etter kun 15 minutters strev klarer jeg å få på meg bukse og sko, og jeg klarer å kjøre bil så lenge jeg ikke må styre eller bremse. Jeg biter tennene sammen, og klarer med all viljestyrke jeg besitter, å ikke hyle ut intense kraftsalver når jeg må reise meg opp av stolen på dagens internmøte. 

Jeg er sjeleglad når folk endelig peller seg hjem og jeg får kontoret for meg selv, og kan kippe av meg skoene, sige ned på gulvet å la tårene renne fritt. Jeg hater Håvard, og jeg hater lårene mine!

Håvard klarte å bryte meg akkurat langt nok ned til å få lurt meg til å signere en avtale med ikke mindre enn 10 PT timer over 10 uker. Så på Tirsdag er det påan igjen. Gleder meg helt villt......

Baronessen