¨Jobb og Fritid

Alle arbeidstakere har en tendens til å lengte seg syke etter en liten flik av fritid. Et lite problem synes riktignok å være at folk flest først blir riktig opptatte av arbeidet sitt når de har fri. Hvor mange helgeutflukter er ikke blitt spolert av at jobben krever sitt? At ikke mennesker kan lære seg å gjøre jobben sin i arbeidstiden!
I forrige uke siden satt (!) jeg som vanlig og utførte hardt påkrevde arbeidsoppgaver. Plutselig braste sjefen inn, og jeg fikk i meget klare vendinger høre hvordan helgen min kommer til å se ut.. Ikke for det, sjefen er en godhjertet mann. Hvis flere sjefer hadde vært som ham, ville ”arbeid” og ”fritid” for arbeidstakere være to nært beslektede fenomener. Sjefen har nemlig fri når jeg er på jobb.

Jeg kom til å tenke på hvor enkelt ting kunne vært gjort hvis alle arbeidstakere prøvde å dra litt mer fritid inn i arbeidet. Tenk om man kunne holdt styremøter på station mens man så en fotballkamp, for eksempel. Røkke og Gjelsten får jo til det der helt utmerket, bare for å illustrere hvordan de store guttene gjør det. Og Kjell Magne, da! Egentlig trenger vi vel ikke Stortinget lenger, nå som Molde Stadion allikevel er blitt stedet der alle de viktigste avgjørelsene tas?
Forresten er det ikke alle sjefer som ser på arbeid og fritid som to uforenlige begreper. Jeg hørte nylig om (nok) en toppsjef i et norsk storkonsern som ved en enkel operasjon kunne sikre seg lønn i flere år fremover, SAMTIDIG som han fikk all verdens fritid. Ved å sørge for at firmaet balanserte på randen av konkurs kunne han ”stille sin plass til disposisjon”, og på samme tid stikke det som måtte være igjen av firmaets likvide midler i lommen gjennom en høyst fordelaktig fallskjerm. Er det ikke strålende? Tenk om vi alle kunne gjøre det så enkelt! Da kunne en bare ta seg jobb i et lite bakgårdsfirma, kjøre det ettertrykkelig i grøfta for deretter å troppe opp på sjefens kontor og anmode om å få stille sin plass til disposisjon. Det er fortsatt forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Og slik vil det vel fortsette å være for all fremtid. Nettopp derfor må nok vi vanlige arbeidstakere fortsatt belage oss på å bruke vår fritid til å streve for sjefer som meget godt vet å kombinere både arbeid, fritid og andre ting.

Vin

Siden det snart er lørdag og alt.....og mange tar seg ett glass vin i helgen, har jeg lyst å dele noen vintips med mine venner. Jeg har brukt en god del av min tid til å tillegne meg litt kunnskap om vin og her er noen tips til deg som kanskje ikke er like bevandret i vinens rike som jeg er. Jeg tar det derfor ganske detaljert og enkelt:

Først og fremst - hvordan skille på røde og hvite viner:..
.
Enklest skiller man på disse vintypene ved å skvalpe en liten skvett på en hvit bordduk.Den vinen som etterlater seg en lilla flekk ...- er rødvin. Er man en riktig kjenner så kan man bare ved å smake skille på rødt og hvitt.


Portvin er en vin man serverer i porten når gjesten kommer. Har man ingen port går det like greit å servere i heisen eller trappeoppgangen.
...

Serverer man tørr vin bør det ikke være gjennomtrekk eller at noen av gjestene nyser - da vinen lett kan støve ned hele huset.

Man kan bestille sin vin og få den hjemkjørt. Skulle man likevel bære den med fra Polet sjøl, så velg en lettvin.

Til fisk, som fiskeboller og sild foretrekker de fleste hvitvin, mens man til kjøtt, som til pølser og innmat bør drikke rødt.

Til viltkjøtt serveres villvin. Til grillmat er det et unntak på hvitt og rødt. Til dette serveres helst brennevin da det harmonerer best med svartbrent mat.

Ord som er vanskelige å si når man har drukket litt vin:-
Uovertreffelig
Innovativt
Kosteskaft

Ord som er vanskelig å si når man har drukket for mye vin:-
Vestkystsk
Substansiere
Konstituere
Gjennomsnittlige

Ord som er helt umulig å si når man har drukket for mye vin:-
Nei takk, ikke mere vin til meg
Sorry, du er ikke helt min type
Nei, du får ikke være med meg hjem i natt.

God helg :-)

Urett og rett

 

(Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften. Enhver likhet med virkelige hendelser, steder, firmaer, etater eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.)

 

Noen ganger blir bare ting helt feil. Eller helt riktig. Kommer I grunnen an på hvordan man ser på det.

Type urett blir rett. Ta for eksempel da jeg var konfirmant som et eksempel. Eller før jeg var «verdig» konfirmant (noe jeg egentlig aldri ble, men det er en annen historie..) Vi skulle ha et måltid sammen siste dagen før den store dagen. Vi fikk alle utdelt tallerkener med ferdig lagt opp mat, forskjellen var bare at det ikke var like mye mat på  alle tallerkenene. Dette utløste naturligvis en reaksjon hos en del kvisebefengte ungdommer som satt der, skrubbsultne etter en lang dag med ave Maria.

Presten ville vise oss det at i Norge og USA kunne alle spise seg mette, mens i andre land rundt om i verden var ikke det fullt så enkelt… bla bla bla, dette vet dere, dette hører dere om hver eneste dag. Jeg orker ikke skrive mer om det..) Det vi gjorde, var å dele på det vi hadde. Dette fikk Presten til å se rødt, men vi var sultne og valgte å overse røyken som kom ut av nesten på Hr Skjølberg som han het (om jeg ikke husker helt feil, noe som kan være tilfellet..) Det var naturligvis ikke slik denne «leken» skulle gjennomføres, men i vår verden ble urett rett,  rett og slett.

Jeg innrømmer at jeg egentlig ikke aner hva jeg skal frem til i denne teksten, men hodet mitt er full av tanker og jeg må få det ut på et eller annet vis, og ettersom jeg ikke er i posisjon der jeg faktisk ikke kan si det rett ut (tenk det folkens, jeg!!? Kan ikke si det rett ut!! Det sier vel meget..) prøver jeg å krote ned noe her som kanskje kan gi mening for noen..(jeg skjønner det i alle fall ikke…)          

Saken er vel den, at noen ganger vet man så inderlig godt at det man gjør, burde man ikke gjøre, men man klarer liksom ikke la vær. Av og til, eller relativt ofte (i alle fall i mitt tilfelle) blir man styrt av impulser man ikke engang visste man hadde, og de er så sterke…så sterke…Hodet er med, men blir oversett.

Min bestemor sa alltid at jeg skulle bruke hodet, men la hjertet og impulser ha et ord med i laget. Hva med andre veien? Blir det helt feil det?

 

Baronessen

 

Dyreliv

Det å stå trøtt foran speilet etter en alt for kort dusj mens man hutrer og prøver å «åpne» øynene med diverse sminke, kan ikke defineres som dagens høydepunkt. Når man da har en katt hengende etter beina, og må passe godt på hvor man trør blir alt så meget mer innviklet.

 

(tenk å ha vært flue på veggen en slik morgen. Tror jeg har mange rare positurer der jeg går og skrever, prøver å holde balansen mens jeg stavrer meg fremover mot badet, mens jeg fortvilt prøver å unngå å tråkke på katta..)

 

Kattunger er så innmari søte, alt man vil er å dytte nesen nedi den gode pelsen deres og bare snuske. Man får den når den er kattunge, liten og leken og klar for å utforske verden. Det er nesten som ha en baby, bare at den kommer ikke med andre utsagn en mjauing og maling.

Å leke med den med bare fingrene, og nesten ikke merke at det er klør der engang. Det er bare søte myke poter som er deilige å ta på.

 

 

Misforstå meg rett, katten er utrolig søt enda, men nå er det blitt en forvokst kattunge på snart 7 måneder (han er allerede større en min andre katt, som er 3 år gammel) og har allerede funnet ut av diverse hersketeknikker. For eksempel så er det bare å stå mellom meg og speilet, stikke av med det meste av innholdet i sminkemappa mi eller andre remedier jeg skulle trenge der jeg står, for å oppnå kontakt med meg. Blir dette ignorert, er det bare å prøve klatreteknikken. Hopp ned på gulvet igjen, kvesse klørne, for så å klatre opp etter matmors bein. Dette bør helst gjøres før matmor har fått på seg klær for best effekt. Jeg hyler og freser til katta (ja, jeg er en av de som lever i troen på at «katte» og «hundespråk» fungerer best i henhold til kommunikasjon med dyr. Jeg freser til katta når jeg er sint, og knurrer til bikkja når hun tigger etter maten min…det funker – stort sett…)

 

Jeg hiver katta ut av badet, men ettersom jeg lærer fryyyyktelig seint, lukker jeg ikke døra… katten kommer inn, og prøver teknikken igjen… og igjen… og igjen….

Jeg freser og hiver den ut av badet igjen… og igjen… og igjen….

 

Det teiteste med det hele er at jeg vet hva han vil, han vil ha mat av den blaute typen. Og jeg vet at dersom jeg bare gidder å gå inn på kjøkkenet og gi han dette, så kan jeg sminke meg i fred… spørsmålet er da: hvorfor i alle vide verden gjør jeg ikke bare det først? Gi katta mat altså? Dette gjentar seg jo hver eneste morgen… Gudene vet…

 

I går var det drittvær av høyeste grad, og er det noe kattene mine IKKE vil, så er det nettopp å være ute i drittvær. Det som da skjer er at de holder seg inne hele dagen, og begynner å kjede seg. Ikke er de bestevenner heller, så noen feider i løpet av dagen hører med. Sporene ligger strødd når jeg kommer hjem fra jobben. En knust vase på gulvet, en opprevet dorull (og ikke hvilken som helst dorull, Hello Kitty dorullen til Vesla…så det ble hylekor også…)

Jeg har, eller hadde, en stor blomst stående på gulvet i en stor potte…denne eksisterer heller ikke lengre….

 

Etter å ha ryddet opp, støvsugd og vasket, kjenner jeg en mistenkelig eim…jeg går til det faste stedet, under hjørnebordet i stua. Og joda, selv om det regner ute må man jo drite… faens katter! Ikke om det snør der det er varmt, får de inn den illeluktende kattedoen igjen! Da skal jeg heller plukke opp uhellene når de skjer.. her før min voksne hokatt skylda, for Mikkel kan nok være irriterende, overkosen og overleken, men han gjør heldigvis ikke fra seg inne i alle fall. Mens jeg vasker opp står bikkja med senket hode bak meg og lurer på om det er den som skal få kjeft for dette…

 

 

At katter ikke leser er bare tull. Jeg tar frem avisen og det slår aldri feil, da kommer en av kattene og skal lese den også. Denne gang er det Nemi, for Mikkel har jeg kastet ut i regnet for å unngå å måtte tørke opp mer kattedritt. Å lese aviser er visst fryktelig spennende for en liten katt som stort sett ikke vet noe om verdenen, nettopp det som det står om i avisa. Men hun blir fort lei av lesinga og finner ut at den beste plassen å slappe av er midt oppå avisen ....  Jeg gir opp, gir henne blautfor for så å starte på middagen.. Etterpå må jeg ut på tur med bikkja i drittværet før jeg må ned i stallen å ta inn 9 hester…

 

Jeg har for mange dyr…men fy så søte de er!

 

 

 

 

Ny dag nye regndråper

 

Retter blikket ut av vinduet og observerer at himmelen gråter. Regnet høljer ned, det blåser og i natt var jeg temmelig sikkert på at huset var i fritt fall, og at vi kom til å våkne opp i fjæresteinene et eller annet sted. Men vi våknet i senga vår, akkurat der vi hadde lagt oss (eller, det kan vel knapt sies om vesla som er noen ganger 180° rundt ila natta)

 

Hustrig morgen for både to og firbeinte. Ingen av dyra ville ut å gjøre sitt fornødne, og inne var det temmelig kjølig da varmen har vært avslått. Høsten er her, og stormen følger med.

 

Da jeg til slutt fikk overtalt bikkja om at ut måtte hun, kunne jeg i samme slengen plukke opp trampolinen som lå strødd nedi skauen. Naturkreftene har rast i natt, så mye er i alle fall sikkert.

 

Hvorfor skal det være VÆR hver eneste dag? Tenk om vi kunne hatt en dag uten VÆR? Det hadde vel blitt som en kopp uten logo, temmelig kjedelig, selv i vår minimalistiske tid…

 

Været er i grunnen ikke så ulik meg, er seg selv både dag og natt, raser opp innimellom, men kan også av og til roe seg, men aldri lenge av gangen. Og en gang i måneden blir det storm! Gjerne orkan også hvis det er skikkelig ille. Dette kan vare fra noen timer, et døgn, og i verste fall et par dager… men stille før – og etter stormen..( Kremt, definèr stille…?)

 

Anyway, drittvær altså, og i følge Eli Kari Gjengedal og andre værdamer er det visst kommet for å bli en stund.. Så etter jobben i dag skal jeg ned på Meny og hamstre, boller og kakao, sjokolade og chips. For når det er VÆR ute, så skal jeg og vesla kose oss inne!

4 teite ting man gjør på jobben...

1 Kaffekamuflering

 

Når klokken så vidt har tippet 7 og man drar seg mot jobb, er det vanlig å treffe på en kollega eller to på vei inn. Selv om lysten til å være sosial er like stor som lysten på organtransplantasjon uten bedøvelse, er man allikevel høflig og slår av en prat. Til slutt finner man plassen sin og går for å hente kaffe, men hvem har funnet veien til kjøkkenet samtidig? Samme kollega man traff på vei inn. I mangel på noe mer å si, føles det plutselig naturlig å glane vekk som om man ikke ser hverandre, gjemme seg bak møbler, eller nynne lavt på temamusikken fra Psycho.

 

2 Sløvekamuflering
Dette er en daglig problemstilling for alle som jobber på kontor. Uansett hvor viktig jobb man har, vil det alltid dukke opp dødtid i løpet av dagen, og hva er vel bedre å fylle tiden med enn tankeløs internettsurfing?! Men hva gjør vi om sjefen kommer luskende bak oss? Jo, vår første reaksjon er å legge ned alt av nettsider og snusk, til tross for at sjefen egentlig har dukket opp for å diskutere noe idiotisk han fant på db.no. Er man skikkelig uheldig rekker man ikke å ta opp det man jobbet med, og ender med å sitte og klikke febrilsk på en tom bakgrunn. Det ser kanskje heller ikke ut som optimalisert bruk av arbeidstiden.

 

3 Lydkamuflering
Man sitter ikke musestille på stolen en hel arbeidsdag. Før eller siden vil stolen lage en lyd som likner uhyggelig mye på noe annet. Er du av den paranoide typen, vil det første som slår deg være hvor mange som nå sitter rundt deg og er bombesikker på at du nettopp slapp en brakar. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo man må enkelt og greit gjenta lyden slik at det ikke er noen tvil om hva som står bak!

 

4 Kjedsomhetskamuflering
Det er forskjell på å sleike ræv og holde på med hverdagssmisking. Mange hevder de ikke gjør noen av delene. Men om du er en av dem som sier de ikke smisker, svar på dette: Om sjefen din kommer bort for å slå av en jovial prat og drar i gang VERDENS dårligste vits. Ville du ledd av den, eller sett oppgitt ned i bakken og gått din vei? Tenkte meg det

Baronessen

Sutringsfaktor....

I disse febertider, er det noe som stiger i takt med termometeret, nemlig sutringa. Om det er meg eller Vesla som sutrer, spiller ingen trille for vi er like ille (fint lite rim det der....!)

Men det er jo alltid verst å være på den mottagende enden av sutringa. Og i dag har det vært meg. for den stakkars lille prinsessa mi har feber og er virkelig ikke i form. Og med sykdom kommer ofte disse hvinene vi kaller sutring. At mora ikke er i form selv og full av feber, gjør det ikke noe lettere å motta disse hvinene...

Disse lydene er overkommelig på morgenen, når man enda er halvdau og ikke vet om man fortsatt drømmer eller faktisk er våken.. Lydene er fortsatt ignorerbare på formiddagen, for da har man jo så vondt i mammahjertet når lille gullet er syk.
Men konstant, vedvarende sutring får selv de mykeste mammahjerter til å hardne litt for ei stund....for når timene går mot ettermiddag og kveld, og lydene bare blir høyere og høyere, leeeengre og mer gjennomtrengende, DA begynner mamma og få nok!

Det hyles fordi maten er feil. Demonstranten sitter der og slenger på hodet i matforrakt (hvordan klarer hun det forresten, hadde hun hatt så vondt i hodet som meg akkurat nå hadde hun da sannelig holdt det i ro for å ikke gjøre vondt verre...) og kaster det som kastes kan rett i gulvet (takk skaper for at jeg har en "støvsuger" på fire bein som er altetende! )


Det hyles fordi det ikke er havfrue som går på barnetv! KRISE!!! og når mamma setter på barbie i et havfrueeventyr - da er den for skummel og farlig slik at den ikke kan ses på. ( Og dermed enda mere hyling når de skumle" tannfiskene" dukker opp på skjermen)

Det hyles fordi koppen er tom, fordi banse ligger i veien for stolen, fordi katta snuser på foten din...det hyles fordi ditt, det hyles fordi datt...

Jeg vet hun ikke er i form, og jeg gjør alt jeg kan for å trøste,mate,leke,kose og jeg har til og med lagd vafler til lunsj.Men ingenting er bra nok. (vaflene hjalp MEG litt da)

Det hyles på vei til badet, og under tannpussen. (puss puss så får du en suss, puss puss slik at mamma snaaaaart får en pause...)
Det hyles på vei mot soverommet, mens mamma henter bamsen og koseteppet, og det gjøres et tappert forsøk p¨å å hyle litt mens nattasangen pågår...

Men så: STILLE!!

Min stakkars sutreunge har sovnet...og det er stille i fjøset. Så kommer den dårlige samvittigheten fordi jeg sutrer over at ungen min har sutret i dag. Hun må jo få lov å være lei seg når hun er syk. Dakar! Jeg tar meg ei kald vaffel og spiser det bort. Sånn FY-mat pleier å funke på dårlig samvittighet har jeg hørt. Og så kan jeg begynne å sutre litt selv også. Dakar meg som er så syk!!