Navnedag

Om foreldrene mine hadde spurt meg om min mening den dagen jeg ble født – da hadde jeg sagt at jeg ville hete Annie? Hvorfor det? Husker du ikke Annie som bodde på barnehjem? «det kommer en daaaaag – i mooooorgen, du må tro og håpe at i moooooorgen, blir det sooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooool» Vel, uansett, hun digga jeg stort da jeg var drittunge, og jeg er ganske sikker på at jeg ville valgt henne. Navnet utstråler håp og tro på fremtiden – det hadde vært noe det!

Men nei, Jeg heter Marita som 4448 andre i dette langstrakte landet. Og i utlandet kan de ikke engang uttale navnet mitt. Det er jeg sikker på at de hadde klart om jeg het Annie!

Navnet har mye å si for førsteinntrykket man får av folk – i den grad man får det med seg. Jeg vet ikke med deg, men jeg er som regel mest opptatt av å si mitt eget navn slik at jeg sjeldent får med meg hva den andre heter. Når jeg etter noen setninger finner ut om mennesket jeg nettopp håndhilste på er verdt å veksle noen flere ord med, ja det er da jeg gjerne spør igjen «EH…hva var det du sa du het igjen.. du ser, jeg er så dårlig på å huske navn» etterfulgt av en liten nervøs latter….

Uansett – førsteinntrykket ja… Det er som jeg sier, navnet har mye å si for hvilket førsteinntrykk folk får av deg. Om du heter Linn og hilser på meg, ja da må jeg bare beklage! Alle som heter Linn er dumme. Veldig dumme! Di mobber og er frekke, og har lite mellom ørene. Jeg kommer til å bli sint på deg, og kanskje uten grunn, men du heter faktisk det samme som den dummeste og mest idiotiske personen jeg noen gang har møtt. Jeg ville også forberedt meg på en irritert Marita dersom du heter Malin, Espen eller Fredrik også. Det er nemlig identiteter som jeg godt kunne tenkt meg å testet ut knyttneven på.

Heter du derimot Kristian ville jeg vært litt forsiktig. Kristian var min gulerot gjennom hele ungdomskolen. Hver dag gikk jeg etter Kristian på vei til skolen med siklet hengende i munnviken og øynene klistret i ryggen hans. Men kjipe Marita ble aldri lagt merke til. Om det er en singel desperat Kristian som leser dette, kan du være så snill og ringe 1880 og få telefonnummeret mitt? Det er bare 4448 Marita å velge mellom, regner med å høre fra deg innen mandag. For øvrig hadde Kristian en tvillingbror som het Frank også, så er du i besittelse av det navnet er du også aktuell.

Jeg er sikker på at du er slik som meg, legger alle med samme navn i samme bås og tror de har samme personlighet. Derfor forstår jeg de som ønsker seg et annet navn. Navneloven ble innført i 2003 til stor glede for de som het Ulf-Raymond, Magda-Helene og andre mobbefremkallende navn.

Anyway, i dag er min navnedag og det er derfor jeg plutselig får tanker vedrørende identitet. Min mor var på røret tidligere i dag, og sa at hun var så fornøyd med navnene hun hadde gitt side barn. Kim, Marita, Lena og Maylèn. Vel, det kunne vel vært verre? Jeg er visstnok oppkalt etter en svensk svømmer. Betyr det at jeg må begynne å svømme nå?

Gratulerer med navnedagen til alle 4448 Marita ‘er i Norges land!

- Baronesse Von Krogh-

19.07.2009 klokken 19.10

 Jeg stryker hånden over ditt myke kinn,

mens jeg tørker en tåre fra øyekroken min...

Det er ikke en tåre av sorg eller smerte,

men et bevis på den sterke kjærligheten

i mitt hjerte..

Jeg prøver å forestille meg hvordan

din framtid vil være,

mens jeg ber en stille bønn om at du

får alt du ønsker deg

Men jeg vet jo at veien ikke alltid er rett,

å velge riktig er ikke alltid like lett..

Du vil nok møte motgang,

smerte og sorg,

men til slutt vil du finne lykkens borg.

Der vil du finne hvile på

en sterk og god arm

og kanskje huske minner fra

mammas myke favn..

Når stormen uler på sitt verste

og du er trist og lei..

lukk øynene og tenk på at

mamma elsker deg

For uansett hvor i verden du vil være,

skal du vite at mamma er der for deg

For du og jeg har delt samme blod

og ingen kan skille oss,

for vi har sterke bånd vi to.

Mamma elsker deg!

Hurra for meg som fyller mitt år....

Det eneste her i livet som vi med sikkerhet ikke kan unnslippe er døden. Men før man dør blir man gammel. I alle fall de fleste av oss.

Den generelle oppfatningen er at livets toppunkt er tjueårsalderen. Derfra går det bare nedover, mens årene spretter opp. Jo lenger du kommer fra toppunktet dess verre er det å holde seg ung. Man prøver forgjeves å klamre seg fast i tjueårene, men til liten nytte. Snart runder man tredve og det er bare å starte inn hamstringen av rynkekremer, hårfarging og fjortisbukser. Herfra gjelder det å holde seg så ung som mulig før livet er kjørt.

Et saftig eple kan råtne på rot i løpet av ei natt. Når man blir gammel så råtner man opp, kroppen legger ikke skjul på at et langt liv snart er ferdig levd, og belønner deg med små nette striper rundt omkring i ansiktet. Jeg måtte ta en ekstra titt i speilet i dag morges, 08.19 (jeg ble født 08.18…) – og der, ved øynene, midt i panna…de poppet frem omtrent mens jeg stod der…rynkene har kommet – og de har kommet for å bli. Ikke nok med det, de har visst tenkt å formere seg også har jeg hørt. Som kaniner…. Med andre ord – i går kveld var jeg et saftig eple, i dag…….er jeg 30!

Det er veldig hipt å være ung, likevel er det flere og flere av oss gamle. Dette er nok resultatet av et langvarig sosialdemokratisk styresett. Vi har det for godt. Så godt at vi suger oss fast i den klumpete havregrøten på gamlehjemmet, og jobber mot tallet 100 slik at vi kan bli avbildet i lokalavisen en siste gang.

Hvorfor er det så flaut å bli gammel når flertallet faktisk er over femogtredve? (wohooo! Jeg er jo ung!!) Ønsket om å være ung gjør at vi dekker oss med alle mulige produkter for å gjøre oss attraktive for det motsatte kjønn. Bøttevis av kremer, operasjoner og liknende er blitt et tilbud vi eldre ikke venter lenge med å prøve ut.

Estetique selger som aldri før, og privatklinikker som utfører ansiktsløft, brystløft og fettsuging har nå fått så god råd at de kan sende sine ansatte til Svinesund hele 2 ganger i måneden!              

Snart er det vel ingen igjen av vår gamle lubne bestemor med forkle på, som alltid hilser på deg med sitt største smil og et kamfer drops når du kommer til den ukentlige søndagsmiddagen. Før du vet ord av det så dropper hun syklubben på lørdagskveldene til fordel for 21+ på Kick. Det kommer aldri til å bli det samme å gå til byen sammen med bestemor når hun tar deg med på kebabsjappa istedenfor på Ole Hansens bakeri.

Nei, nå er det nok. Bort med kremen, sminken og andre fjollete ting. På med joggisen og mitt naturlige ytre. Vekk med push up og hold in.  Håret får henge der det treffer, øynene får se ut som de gjør fra naturens side, og det samme med resten av kroppen. Nå må jeg vel klare å finne noen som liker meg for den jeg er?

Baronessen blir eldre...

Helvette fryser til is!

Da er tiden på året kommet for å gå løs på kjøleskapet og frysen. Vi snakker avising og vasking av begge overnevnte. Dette er vanligvis noe en gjør under vårrengjøringen, men i mitt tilfelle har det tatt tid. Lang tid. Utsatt og utsatt, men nå må det gjøres.

Jeg starter med kjøleskapet og tar en gjennomgang av innholdet. Vi er blitt opplært til at mat skal ikke kastes, så derfor tar vi foliè på alt av rester og putter det innerst inn i kjøleskapet, selv om vi vet det ikke kommer til å bli spist.

Jeg er en motstander av pels, små uskyldige skapninger skal ikke bli sperret inn i bittesmå bur for å bo der til de er gamle nok til å bli flådd, for så å ligge rundt halsen på fornemme damer.. I dag er intet unntak der jeg står og roper «NEI TIL PELS» inn i kjøleskapet. I hylle nummer 2, helt innerst, ligger en gammel paprika som minner mistenkelig mye om en nyklekket måsunge. Og den er ikke alene, her er det både agurk, et gammel kakestykke samt andre ugjenkjennelige produkter, og sammen utgjør de et helt rede. Nå er det av med silkehanskene og på med de av gummi, finne frem salmiakken og ta et skikkelig sjau!

Jeg bretter opp armene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, brelett og salami, måsunger og andre ting som mer eller mindre kan si seg ferdige med forråtnelsesprosessen. Det tidligere så velfylte kjøleskapet blir mer og mer slunken, og søpla fylles kjappere og kjappere. Når kjøleskapet er tomt, er jeg en halv søppelsekk med «mat» fattigere, og innser at jeg må på butikken og hamstre nytt som kan få ligge og bli dårlig….

Det tomme kjøleskapet blir skrubbet etter alle kunstens regler – og fylles med det lille jeg har igjen.

I likhet med isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskeren lese informasjon fra millioner tilbake i tid, det samme kan man i fryseboksen min. Ok da, kanskje ikke millioner av år, men informasjon, ja det er der massevis av!

For man ser det i god tid, det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er som en organisme, den formerer seg. Tanken p at noen åpenbart har sex i fryseren min gjør meg gal, men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet jeg observerer at fryseren må avises, til man faktisk tar seg sammen og gjør det. Og grunnen til det, å avise en fryseboks er sannsynligvis det mest kjedelige et moderne menneske kan bli tvunget til å gjøre her i livet!

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare la isen smelte av seg selv, noen går løs på faenskapet med en hårføner mens andre bruker rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte der kokende vann er essensielt.

Vannkoker er  et must, det samme er et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til å sitte å se på at isen smelter, så går snart løs på den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn i flytende tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er irreversibel. Har man først starter måp man gjøre seg ferdig. Etter 4 timer er det lett å angre, men tilfredstillelsen er desto større når man endelig er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mye mat som kan få ligge et helt år før man kaster det under neste avising.

Baronesse Von Krogh

Kommer sommeren nå?

Da kom endelig sola igjen, kanskje vi får beholde den i alle fall 3 dager denne gang? Hadde unektelig vært god, da jeg har legger som går i ett med den hvite tightsen jeg prøvde å ta på meg i morges. Det så rett og slett bare sykt ut, så måtte gå for en dongeri capri istede. Ikke at resultatet ble noe bedre, men kontrast i fargene ble det om ikke annet.

 

Vesla stod opp med hodet først (bokstavelig talt – hørte et kraftig dunk da jeg stod i dusjen) og morgenen ble deretter. Hun insisterte på å ha «tusa» på og bleiene kunne vi kaste i søpla. Et godt tegn mener kanskje dere, men problemer er at hun stod og hylte og nekta å gå på do først, så for å slippe å måtte vaske bilstolen sloss jeg på henne en bleie, putte henne hylende ut i bilen og kjørte av sted. Da vi ankom barnehagen ser jeg at hun har tatt på seg «tusa» utpå buksa samt matchet dette med et par alt for store støvler. Det «reiner» prøvde hun og forklare meg, og da jeg ikke hadde tid til å kjøre hjem etter joggeskoene jeg da vitterlig kan huske å ha tredd på henne (lurer på om de også ligger i søpla?) så får hun bare tasse rundt i støvlene i dag, i flerogtjue grader….

Kommer meg på jobb og er faktisk tidsnok. Dagen forløper som vanlig, litt okking og stønning men får ganske mye gjort. Effektiviteten stiger ettersom kaffen inntas, og når klokka er blitt 2 klarer jeg ikke lenger å holde pennen stødig nok til å få skriblet ned min egen signatur, men mailene flyr ut av innboksen og permene fylles av dokumenter.

Fornøyd med dagens innsats setter jeg kursen mot barnehagen for å hente avkommet igjen. Hun er strålende blid så morgenens dårlige humør har forduftet som dugg for solen, på tross av at hun er klissbløt på beina, og ikke av vann… Det blir nok ganske god temperatur inne støvlene når sola stråler som nå. Barnehagetanta roper etter meg idet jeg går, men jeg antar at det er den vanlige strofen om «ha det og ses i morgen» og smiler bare og vinker. Det går ikke opp for meg hva hun egentlig prøvde å formidle før vesla sier at mamma har bæsja når vi er inne på butikken. I speilet innenfor melkepakkene i kjøla kan jeg se at hele min edle bakpart, riktignok utenpå buksa, er brun…Jeg har satt med på sjokolade jeg kjøpte i går og ikke klarte å spise hele av. Ettersom den har ligget i bilen i solsteiken i mange timer, var den såpass smeltet at jeg ikke engang oppdaget at jeg satte meg på den..endten det, eller så er ræva blitt såpass tjukk at man ikke ville merket om man satte seg på en tegnestift engang…..

Middag og en tur med hunden senere, putter jeg vesla i seng og setter meg på verandaen med en røyk og en cider. Sola stråler enda og kvelden er relativt ung. Blir sittende på stedet hvil i nøyaktig 5 minutter. Da blir jeg rastløs og tar fatt på mitt «prosjekt Dukkehus» Blir sittende til langt på natt og glemmer tiden. Det er gøy og dille og være kreativ. Sovner som en stein når hodet treffer puta og skjønner lite eller ingenting når klokka ringer på morgenen. Ny dag nye muligheter. Skal passe litt bedre på hvor jeg setter meg i dag...

Kombinasjonen Tredve og singel..

Siden jeg går gjennom en aldri så liten eksistensiell krise, passer det fint å gå tilbake i gamle dagbøker å se hva jeg hadde i hodet på den tiden.

Jeg kommer over en liste om hva jeg skulle ha gjort før jeg fyller tredve. Merk deg at denne listen er skrevet av en liten jente på 20 år.

1-     Ha mann, hus og 2 barn: Mann: eehh…   Barn: Check (dog ikke to, men har jo en haug med firbeinte…) Hus: Check, dog leid…

2-     Være leder/mellomleder: Høye ønsker gitt…

3-     Slutte å røyke : Har enda litte grann tid på meg..

4-     Hoppe i fallskjerm: Yeah Right….

5-     Skaffe meg et dyr: Check… ikke bare ett da..

6-     Svømme med haier : Lov å drømme enda litt til vel?

7-     Starte egen kennel : vel, vel..

Kjenner jeg har mye å gjøre på liten tid. En måned nøyaktig så vinker jeg tyveårene farvel for alltid. Rynkene kan komme, håret kan gråne, men in the end så har jeg det sannelig ikke så galt likevel!

En gang jeg var ute kom det en mann bort til meg satte seg ned og vi kom i snakk. Mye om alder og slikt. Etter en stund sa han:

«Du er jo det de fleste drømmer om. Du virker trygg på deg selv og er dermed dobbelt så interessant»

( jasså Tenkte den sorte kvinnen i meg.)

«Du har en indre ro» (hvordan i all verden kan du se det, tenkte jeg spydig, mitt indre er et eneste kaos!) «Du prater godt Du er tøff fordi du er trygg og den styrken er så sexy at jeg kan bite av meg handa bare av å se på deg» (si mer, vær så snill!!)

Vanligvis ville en sarkastisk bemerkning vært på sin plass her, men jeg lot naiviteten seire og trodde han.

Da jeg gikk, tøff og trygg hjemover senere passerte jeg en ensom fyr som ropte etter meg   «ØY! Vil du knulle eller?»

Jeg kneiste med nakken og neglisjerte han fullstendig mens jeg mumlet noen nordnorske strofer.

Han roper igjen, «vil du knulle eller ikke??»

Jeg vet ikke jeg, man skal ikke skjære alle over en kam, men menn er så usigelig teite noen ganger.

Kombinasjonen tredve og singel er vel ikke ultimat, men jeg klarer heller ikke å komme opp med noe veldig trist og skrive om det heller. Heller alene enn i dårlig selskap er det noe som heter, og jammen er jeg ikke enig.

Baronessen

Plastposer

Jeg er alltid tom for plastposer! Jeg har gjentatte ganger faktisk måttet kjøpt plastposer på butikken for å ha noe å putte søpla i inni kjøkkenbenken. Min søster hever et øyebryn og sier at hun pleier å kaste dem fordi hun har så mange. Hvor i alle verden blir dem av?

Måtte ty til en søppelsekk i går da jeg skulle kvitte meg med avfall, men den får naturligvis ikke plass i kjøkkenbenken.. Resultatet blir da at den blir stående midt på gulvet, noe som ikke synes å være veldig pent. Ikke passer den inn til resten av interiøret heller, på tross av den sorte fargen.

Mon tro om jeg står opp i søvne og kvitter meg med plastposene? Dette grunnet min barndoms traume når det gjelder disse. Jeg var livredd plastposer da jeg var liten fordi min mor gjentatte ganger fortalte med at de var livsfarlige. Jeg skjønte jo ikke da at det var dersom en trakk dem over hodet og klemte til…! Jeg bare regnet med at de ville komme løpende mot meg, med de onde REMA-bokstavene lysende mot meg, ta sats, hoppe opp og bite av meg hodet eller en annen sentral kroppsdel.  Det ødela hele barndommen min.  Jeg turte ikke gå ut å leke sammen med de andre barna på høsten fordi det var så mange plastposer som fløy rundt omkring. Det var jo ekstra farlig ettersom de fløy, da trengte de jo ikke engang ta sats, men bare fly rett på meg bakfra, uten advarsel!

I dag har jeg et mere normalt forhold til plastposer. Jeg er ennå ikke veldig glad i dem, men kan omgås dem uten for store panikkanfall.  Noen ganger kjefter jeg på dem, som de gangene jeg har lastet dem litt for full og de ryker, slik at jeg må ligge på alle fire å plukke opp matvarene mine fra bakken.  Eller når jeg ikke klarer å holde hunden fra å bite dem sønder og sammen på jakt etter matrester etter at de er fullpakket og satt i gangen – klare for sin neste ferd til søpla. Ja for slik er jeg dessverre – setter dem i gangen først, for så å ta dem med ut når jeg skal ta en sigg. Dette på tross av at søpla står rett utenfor inngangsdøren…

Uansett, jeg har innsett at de faktisk er ganske nyttige, og når man ikke har en så er det faktisk et reelt problem. Så nå må jeg få min søster til å slutte å kaste sine, og i tillegg be om ekstra når jeg handler – så skulle der vel være en sannsynlighet for at jeg har noe å putte søpla oppi fremover.

Er ved godt mot!

Baronessen!