Hurra for meg som fyller mitt år....

Det eneste her i livet som vi med sikkerhet ikke kan unnslippe er døden. Men før man dør blir man gammel. I alle fall de fleste av oss.

Den generelle oppfatningen er at livets toppunkt er tjueårsalderen. Derfra går det bare nedover, mens årene spretter opp. Jo lenger du kommer fra toppunktet dess verre er det å holde seg ung. Man prøver forgjeves å klamre seg fast i tjueårene, men til liten nytte. Snart runder man tredve og det er bare å starte inn hamstringen av rynkekremer, hårfarging og fjortisbukser. Herfra gjelder det å holde seg så ung som mulig før livet er kjørt.

Et saftig eple kan råtne på rot i løpet av ei natt. Når man blir gammel så råtner man opp, kroppen legger ikke skjul på at et langt liv snart er ferdig levd, og belønner deg med små nette striper rundt omkring i ansiktet. Jeg måtte ta en ekstra titt i speilet i dag morges, 08.19 (jeg ble født 08.18…) – og der, ved øynene, midt i panna…de poppet frem omtrent mens jeg stod der…rynkene har kommet – og de har kommet for å bli. Ikke nok med det, de har visst tenkt å formere seg også har jeg hørt. Som kaniner…. Med andre ord – i går kveld var jeg et saftig eple, i dag…….er jeg 30!

Det er veldig hipt å være ung, likevel er det flere og flere av oss gamle. Dette er nok resultatet av et langvarig sosialdemokratisk styresett. Vi har det for godt. Så godt at vi suger oss fast i den klumpete havregrøten på gamlehjemmet, og jobber mot tallet 100 slik at vi kan bli avbildet i lokalavisen en siste gang.

Hvorfor er det så flaut å bli gammel når flertallet faktisk er over femogtredve? (wohooo! Jeg er jo ung!!) Ønsket om å være ung gjør at vi dekker oss med alle mulige produkter for å gjøre oss attraktive for det motsatte kjønn. Bøttevis av kremer, operasjoner og liknende er blitt et tilbud vi eldre ikke venter lenge med å prøve ut.

Estetique selger som aldri før, og privatklinikker som utfører ansiktsløft, brystløft og fettsuging har nå fått så god råd at de kan sende sine ansatte til Svinesund hele 2 ganger i måneden!              

Snart er det vel ingen igjen av vår gamle lubne bestemor med forkle på, som alltid hilser på deg med sitt største smil og et kamfer drops når du kommer til den ukentlige søndagsmiddagen. Før du vet ord av det så dropper hun syklubben på lørdagskveldene til fordel for 21+ på Kick. Det kommer aldri til å bli det samme å gå til byen sammen med bestemor når hun tar deg med på kebabsjappa istedenfor på Ole Hansens bakeri.

Nei, nå er det nok. Bort med kremen, sminken og andre fjollete ting. På med joggisen og mitt naturlige ytre. Vekk med push up og hold in.  Håret får henge der det treffer, øynene får se ut som de gjør fra naturens side, og det samme med resten av kroppen. Nå må jeg vel klare å finne noen som liker meg for den jeg er?

Baronessen blir eldre...

Helvette fryser til is!

Da er tiden på året kommet for å gå løs på kjøleskapet og frysen. Vi snakker avising og vasking av begge overnevnte. Dette er vanligvis noe en gjør under vårrengjøringen, men i mitt tilfelle har det tatt tid. Lang tid. Utsatt og utsatt, men nå må det gjøres.

Jeg starter med kjøleskapet og tar en gjennomgang av innholdet. Vi er blitt opplært til at mat skal ikke kastes, så derfor tar vi foliè på alt av rester og putter det innerst inn i kjøleskapet, selv om vi vet det ikke kommer til å bli spist.

Jeg er en motstander av pels, små uskyldige skapninger skal ikke bli sperret inn i bittesmå bur for å bo der til de er gamle nok til å bli flådd, for så å ligge rundt halsen på fornemme damer.. I dag er intet unntak der jeg står og roper «NEI TIL PELS» inn i kjøleskapet. I hylle nummer 2, helt innerst, ligger en gammel paprika som minner mistenkelig mye om en nyklekket måsunge. Og den er ikke alene, her er det både agurk, et gammel kakestykke samt andre ugjenkjennelige produkter, og sammen utgjør de et helt rede. Nå er det av med silkehanskene og på med de av gummi, finne frem salmiakken og ta et skikkelig sjau!

Jeg bretter opp armene, puster dypt inn og setter i gang. Ut med melk, brelett og salami, måsunger og andre ting som mer eller mindre kan si seg ferdige med forråtnelsesprosessen. Det tidligere så velfylte kjøleskapet blir mer og mer slunken, og søpla fylles kjappere og kjappere. Når kjøleskapet er tomt, er jeg en halv søppelsekk med «mat» fattigere, og innser at jeg må på butikken og hamstre nytt som kan få ligge og bli dårlig….

Det tomme kjøleskapet blir skrubbet etter alle kunstens regler – og fylles med det lille jeg har igjen.

I likhet med isen i Antarktis, er isen i fryseboksen min en forskningsrapport verdig. I islagene i Antarktis kan forskeren lese informasjon fra millioner tilbake i tid, det samme kan man i fryseboksen min. Ok da, kanskje ikke millioner av år, men informasjon, ja det er der massevis av!

For man ser det i god tid, det bare vokser og vokser. Isen i fryseboksen lever, det er som en organisme, den formerer seg. Tanken p at noen åpenbart har sex i fryseren min gjør meg gal, men likevel tar det forbausende lang tid fra det tidspunktet jeg observerer at fryseren må avises, til man faktisk tar seg sammen og gjør det. Og grunnen til det, å avise en fryseboks er sannsynligvis det mest kjedelige et moderne menneske kan bli tvunget til å gjøre her i livet!

Metodene er ulike. Noen sverger til å bare la isen smelte av seg selv, noen går løs på faenskapet med en hårføner mens andre bruker rå makt og skarpe husgeråd. Jeg er tilhenger av en mer variert fremgangsmåte der kokende vann er essensielt.

Vannkoker er  et must, det samme er et tilstrekkelig antall kasseroller. Det tar litt tid, men etter hvert begynner varmen å tære på isen. Selv har jeg ikke tålmodighet til å sitte å se på at isen smelter, så går snart løs på den med skarpe gjenstander. Vann er tross alt lettere å behandle i fast form enn i flytende tenker jeg.

Men det verste med denne prosessen er at den er irreversibel. Har man først starter måp man gjøre seg ferdig. Etter 4 timer er det lett å angre, men tilfredstillelsen er desto større når man endelig er ferdig. Nå er det nemlig plass til dobbelt så mye mat som kan få ligge et helt år før man kaster det under neste avising.

Baronesse Von Krogh

Kommer sommeren nå?

Da kom endelig sola igjen, kanskje vi får beholde den i alle fall 3 dager denne gang? Hadde unektelig vært god, da jeg har legger som går i ett med den hvite tightsen jeg prøvde å ta på meg i morges. Det så rett og slett bare sykt ut, så måtte gå for en dongeri capri istede. Ikke at resultatet ble noe bedre, men kontrast i fargene ble det om ikke annet.

 

Vesla stod opp med hodet først (bokstavelig talt – hørte et kraftig dunk da jeg stod i dusjen) og morgenen ble deretter. Hun insisterte på å ha «tusa» på og bleiene kunne vi kaste i søpla. Et godt tegn mener kanskje dere, men problemer er at hun stod og hylte og nekta å gå på do først, så for å slippe å måtte vaske bilstolen sloss jeg på henne en bleie, putte henne hylende ut i bilen og kjørte av sted. Da vi ankom barnehagen ser jeg at hun har tatt på seg «tusa» utpå buksa samt matchet dette med et par alt for store støvler. Det «reiner» prøvde hun og forklare meg, og da jeg ikke hadde tid til å kjøre hjem etter joggeskoene jeg da vitterlig kan huske å ha tredd på henne (lurer på om de også ligger i søpla?) så får hun bare tasse rundt i støvlene i dag, i flerogtjue grader….

Kommer meg på jobb og er faktisk tidsnok. Dagen forløper som vanlig, litt okking og stønning men får ganske mye gjort. Effektiviteten stiger ettersom kaffen inntas, og når klokka er blitt 2 klarer jeg ikke lenger å holde pennen stødig nok til å få skriblet ned min egen signatur, men mailene flyr ut av innboksen og permene fylles av dokumenter.

Fornøyd med dagens innsats setter jeg kursen mot barnehagen for å hente avkommet igjen. Hun er strålende blid så morgenens dårlige humør har forduftet som dugg for solen, på tross av at hun er klissbløt på beina, og ikke av vann… Det blir nok ganske god temperatur inne støvlene når sola stråler som nå. Barnehagetanta roper etter meg idet jeg går, men jeg antar at det er den vanlige strofen om «ha det og ses i morgen» og smiler bare og vinker. Det går ikke opp for meg hva hun egentlig prøvde å formidle før vesla sier at mamma har bæsja når vi er inne på butikken. I speilet innenfor melkepakkene i kjøla kan jeg se at hele min edle bakpart, riktignok utenpå buksa, er brun…Jeg har satt med på sjokolade jeg kjøpte i går og ikke klarte å spise hele av. Ettersom den har ligget i bilen i solsteiken i mange timer, var den såpass smeltet at jeg ikke engang oppdaget at jeg satte meg på den..endten det, eller så er ræva blitt såpass tjukk at man ikke ville merket om man satte seg på en tegnestift engang…..

Middag og en tur med hunden senere, putter jeg vesla i seng og setter meg på verandaen med en røyk og en cider. Sola stråler enda og kvelden er relativt ung. Blir sittende på stedet hvil i nøyaktig 5 minutter. Da blir jeg rastløs og tar fatt på mitt «prosjekt Dukkehus» Blir sittende til langt på natt og glemmer tiden. Det er gøy og dille og være kreativ. Sovner som en stein når hodet treffer puta og skjønner lite eller ingenting når klokka ringer på morgenen. Ny dag nye muligheter. Skal passe litt bedre på hvor jeg setter meg i dag...

Kombinasjonen Tredve og singel..

Siden jeg går gjennom en aldri så liten eksistensiell krise, passer det fint å gå tilbake i gamle dagbøker å se hva jeg hadde i hodet på den tiden.

Jeg kommer over en liste om hva jeg skulle ha gjort før jeg fyller tredve. Merk deg at denne listen er skrevet av en liten jente på 20 år.

1-     Ha mann, hus og 2 barn: Mann: eehh…   Barn: Check (dog ikke to, men har jo en haug med firbeinte…) Hus: Check, dog leid…

2-     Være leder/mellomleder: Høye ønsker gitt…

3-     Slutte å røyke : Har enda litte grann tid på meg..

4-     Hoppe i fallskjerm: Yeah Right….

5-     Skaffe meg et dyr: Check… ikke bare ett da..

6-     Svømme med haier : Lov å drømme enda litt til vel?

7-     Starte egen kennel : vel, vel..

Kjenner jeg har mye å gjøre på liten tid. En måned nøyaktig så vinker jeg tyveårene farvel for alltid. Rynkene kan komme, håret kan gråne, men in the end så har jeg det sannelig ikke så galt likevel!

En gang jeg var ute kom det en mann bort til meg satte seg ned og vi kom i snakk. Mye om alder og slikt. Etter en stund sa han:

«Du er jo det de fleste drømmer om. Du virker trygg på deg selv og er dermed dobbelt så interessant»

( jasså Tenkte den sorte kvinnen i meg.)

«Du har en indre ro» (hvordan i all verden kan du se det, tenkte jeg spydig, mitt indre er et eneste kaos!) «Du prater godt Du er tøff fordi du er trygg og den styrken er så sexy at jeg kan bite av meg handa bare av å se på deg» (si mer, vær så snill!!)

Vanligvis ville en sarkastisk bemerkning vært på sin plass her, men jeg lot naiviteten seire og trodde han.

Da jeg gikk, tøff og trygg hjemover senere passerte jeg en ensom fyr som ropte etter meg   «ØY! Vil du knulle eller?»

Jeg kneiste med nakken og neglisjerte han fullstendig mens jeg mumlet noen nordnorske strofer.

Han roper igjen, «vil du knulle eller ikke??»

Jeg vet ikke jeg, man skal ikke skjære alle over en kam, men menn er så usigelig teite noen ganger.

Kombinasjonen tredve og singel er vel ikke ultimat, men jeg klarer heller ikke å komme opp med noe veldig trist og skrive om det heller. Heller alene enn i dårlig selskap er det noe som heter, og jammen er jeg ikke enig.

Baronessen

Plastposer

Jeg er alltid tom for plastposer! Jeg har gjentatte ganger faktisk måttet kjøpt plastposer på butikken for å ha noe å putte søpla i inni kjøkkenbenken. Min søster hever et øyebryn og sier at hun pleier å kaste dem fordi hun har så mange. Hvor i alle verden blir dem av?

Måtte ty til en søppelsekk i går da jeg skulle kvitte meg med avfall, men den får naturligvis ikke plass i kjøkkenbenken.. Resultatet blir da at den blir stående midt på gulvet, noe som ikke synes å være veldig pent. Ikke passer den inn til resten av interiøret heller, på tross av den sorte fargen.

Mon tro om jeg står opp i søvne og kvitter meg med plastposene? Dette grunnet min barndoms traume når det gjelder disse. Jeg var livredd plastposer da jeg var liten fordi min mor gjentatte ganger fortalte med at de var livsfarlige. Jeg skjønte jo ikke da at det var dersom en trakk dem over hodet og klemte til…! Jeg bare regnet med at de ville komme løpende mot meg, med de onde REMA-bokstavene lysende mot meg, ta sats, hoppe opp og bite av meg hodet eller en annen sentral kroppsdel.  Det ødela hele barndommen min.  Jeg turte ikke gå ut å leke sammen med de andre barna på høsten fordi det var så mange plastposer som fløy rundt omkring. Det var jo ekstra farlig ettersom de fløy, da trengte de jo ikke engang ta sats, men bare fly rett på meg bakfra, uten advarsel!

I dag har jeg et mere normalt forhold til plastposer. Jeg er ennå ikke veldig glad i dem, men kan omgås dem uten for store panikkanfall.  Noen ganger kjefter jeg på dem, som de gangene jeg har lastet dem litt for full og de ryker, slik at jeg må ligge på alle fire å plukke opp matvarene mine fra bakken.  Eller når jeg ikke klarer å holde hunden fra å bite dem sønder og sammen på jakt etter matrester etter at de er fullpakket og satt i gangen – klare for sin neste ferd til søpla. Ja for slik er jeg dessverre – setter dem i gangen først, for så å ta dem med ut når jeg skal ta en sigg. Dette på tross av at søpla står rett utenfor inngangsdøren…

Uansett, jeg har innsett at de faktisk er ganske nyttige, og når man ikke har en så er det faktisk et reelt problem. Så nå må jeg få min søster til å slutte å kaste sine, og i tillegg be om ekstra når jeg handler – så skulle der vel være en sannsynlighet for at jeg har noe å putte søpla oppi fremover.

Er ved godt mot!

Baronessen!

Visdommen er borte

Fredag forrige uke kl 09.00 befant jeg meg på venteværelset hos tannlegen.

Før jeg forlot min datter i barnehagen tok jeg et verdig farvel, fortalte at mamma var glad i henne og alltid kom til å være der selv om hun ikke kan se meg. Jeg ringte min mor og takket for hennes støtte gjennom livet, og tok generelt farvel med alle jeg er glad i.

Vi parkerer utenfor kontoret til tannlegen og går inn døra. De 2 trappene opp til rett etasje synes å virke eviglange, og jeg er på nippet til å snu mer enn en gang. Jeg vil ikke!!

Vi kommer til skranken og jeg blir henvist lengre inn i korridoren. En lang korridor med et tilsvarende langt rødt teppe – liksom den røde løperen på filmpremierer. Er dette den røde løperen rett til Helvette?

Jeg setter meg på en stol og gnir håndbakene over lårene, fingrer nervøst med veska og vet ikke helt hvor jeg skal feste blikket. På slaget 09.00 kommer det en høy, mørkhåret kvinne ut og roper opp navnet mitt. Hun må gjenta det to ganger før hjernen min registrerer at det er ingen vei tilbake. Hun smiler og hilser pent, men det eneste jeg klarer å se er den grønne hetta hun har på hodet. Grønn hette – hvorfor i all verden….?

Jeg blir henvist til en liten benk der jeg må sitte ned, får et glass vann, 3 piller og en rød flytende veske. I tillegg må jeg skylle munnen med et bittert munnskyllevann før jeg blir henvist videre inn til tannlegen.

Jeg gjør meg klar til å sette meg i den fryktede tannlegestolen når jeg kommer inn, men oppdager raskt at her finnes det ingen stol. Derimot finnes det er bord jeg skal ligge på. Nei, jeg spøker virkelig ikke, jeg skal ligge på et operasjonbord!! Forrige gang jeg lå på noe slikt var da jeg måtte ta keisesnitt fordi min datter nektet å komme ut i denne verden av egen fri vilje.

Nå begynner hjertet mitt å galoppere, hva enn det var tannlegesekretæren ga megså  har det ikke slått inn enda, og jeg kjenner jeg vil spy. Bedre blir det ikke når jeg må legge meg ned, blir pakket inn i et slags lysegrønt papir-teppe, får en grønn hette på hodet selv også og får et nytt papir-teppe rundt hodet og nese.

Jeg får spørsmål om det går bra. Går bra?? Går BRA??? Det går for faen ikke bra!! Jeg vil hyle, skrike, løpe ut derfra som om jeg skulle hatt fanden i hælene!!!

Det må ha vært omtrent på dette tidspunktet tablettene begynte å gjøre seg gjeldende, som jeg i ettertid fikk vite var en god dose Valium og Sobril, for nå synes jeg det hele er helt greit. Jeg ser ingenting, men kjenner at det er 2 mennesker som jobber og styrer inni kjeften min mens de snakker om en sykkel som visstnok er blitt stjålet. De lurer på om denne kan tas på innboforsikringen, og da ingen klarer å svare klart prøver jeg å få formidlet at det kan man, en erfaring jeg har med meg fra mine mange år i forsikringsbransjen. Men det jeg prøver å si blir bare rare lyder, med 6 injeksjoner bedøvelse og en haug med svære bomullsdotter inni kjeften, ikke minst diverse utstyr – er det umulig å få formidlet noe som helst…

Da tannlegen etter en halv livstid erklærer seg ferdig , og jeg får lov til å reise meg opp holder jeg på å gå rett i bakken. Jeg svimler og må støtte meg til bordet der jeg for få sekunder siden har ligget og stirret døden i hvitøyet. Jeg blir henvist til banken jeg satt på før jeg gikk inn, og får en haug med formaninger og hva jeg skal, kan og ikke kan gjøre i dagene fremover. Heldigvis får eg dette også skriftlig, da jeg ikke er i stand til å få med meg et ord av det hun sier. Jeg har ikke bomull i kjeften lenger, men hele hjernen føles nå som bomull. Jeg blir spurt om hun skal følge meg ut, men jeg flirer litt og svarer nei. Hvorfor i all verden skulle hun det, jeg kan da gå selv….?

For anledningen har jeg skaffet meg privatsjåfør, da jeg hadde fått hint på forhånd om at jeg nok ikke var kjørbar etter inngrepet. Dette kan sjåføren bekrefte der han står og humrer når jeg kommer gående nedover korridoren der han venter. Jeg bruker visstnok det som er av plass, og kan svakt erindre at jeg nok skubbet borti veggene på begge sider på min ferd nedover mot venteværelset.

Resultatet er nå blitt at min munnhule er kommet til å tjene som deponi for all slags matavfall. Generelt kan man fastslå at samfunnet gav meg dårlig smak i munnen, nå er dette ikke et ordspill lenger. De første dagene ble det bare fortært myk mat i form av supper og potetmos, og selv dette klarte å finne veien ned der tannen en gang var. Jeg kan ikke klage på tannverk, men sannelig verker det ikke enda mer nå som tannen er borte. Jeg har i snart en uke gått rundt i en konstant pillerus og har blitt beskylt for å ikke virke tilstedeværende, noe som nok stemmer i aller høyeste grad. Men det går fremover – sakte men sikkert, og jeg har til og med klart å få i meg andre næringsstoffer enn rett-i-koppen supper.

I en verden som vår er det viktig å kunne bite fra seg. Noen mener at de mest bitende kommentarene først kommer når man har mistet tennene. Det tar jeg ikke sjansen på. Følgelig går jeg til tannlegen hver gang den grufulle innkallelsen kommer. Den som venter på noe godt venter som regel forgjeves. Men ikke den som venter på innkallelse til tannlegen. 1 forbannet hull og en visdomstann operert ut har jeg måttet gjennomlide meg hittil i år. Og ikke å snakke om lommeboka, som har blitt ganske så tynn i det siste…

Som de fleste av livets miserable tilskikkelser, gir det lindring å vite om folk som har det enda verre enn en selv. Min mor likte å fortelle om en pasient hvis bedervede visdomstann hadde kveilet sine røtter rundt kjevebeinet. Det fantes ingen annen løsning enn å ta den ut gjennom et snitt på undersiden av kjeven.

Noe å tenke på når jeg ligger å synes synd på meg selv…selv om det ikke hjelper det spor…..

Baronesse Von Auuuu

Visdom til besvær

Dommen er nettopp blitt avsagt. Jeg sitter skrekkslagen i den elektriske stol og strammer kjevene hvite. Flomlyset skjærer i øynene mens jeg hører stemmen, liksom langt borte og mørk og ulmende, fortelle meg at her må det en henvisning til og spesialisthjelp ettersom det blir et kirurgisk inngrep. Jeg svetter og blir kvalm, dette vil jeg virkelig ikke!

1 uke senere ligger brevet i postkassen. Jeg har fått time 25 Mai kl 09.00. Vedlagt følger et informasjonsskriv som forteller meg at jeg får lokal bedøvelse, sterke smertestillende etter inngrepet samt at jeg ikke kan spise eller drikke før jeg kommer, ei heller på 4 timer etterpå. Og at jeg en uke etter må komme inn igjen for kontroll og fjerning av sting. Det er en visdomstann som skal ut, en tann som de siste årene har gjort mitt «spisende» liv til et rent helvette, og grunnet min absolutte tannlegeskrekk har jeg ventet litt for lenge. Nå er området betent samt at tannen ligger oppå en nerve. Spesialist må til slik at nerven ikke blir skadet og jeg mister førligheten i underleppa. Herlig!

Den første tannlegen i mitt liv var brutalt ærlig. Det falt meg ofte vanskelig å verdsette denne ærligheten, spesielt da han fortalte meg som seksåring at det var ingen vits å sette i bedøvelse når vi skulle trekke min betente jeksel, fordi bedøvelsen ville ikke fungere uansett. Da han så satte tanga inn i munnen min og dro til, følte jeg en nær døden-opplevelse som ikke kan beskrives med ord – mens min mor stod gråtkvalt ved min side og klemte hånden min så hardt at man skulle tro jeg burde knekt både en og to fingre. Da jeg etterpå fikk velge ut hva jeg ville på lekebutikken, uansett pris, valgte jeg det første jeg så da vi kom inn (husker virkelig ikke hva det var, jeg gikk vel i en slags lykkerus ettersom jeg enda var i livet, samtidig som jeg hadde sterke minner om min grufulle opplevelse) bare for å komme meg hjem raskest mulig.

Etter denne episoden har tannlegen alltid vært mitt desidert største hatobjekt. Mine foreldre prøvde å bestikke meg med det meste, men jeg satte aldri min fot innenfor døra til denne tannlegen igjen. Ettersom årene gikk fikk jeg naturligvis flere hull som måtte fikses, og jeg beundrer min mor den dag i dag for hennes unike overtalelsesevne og tålmodighet, og at hun gikk fra tannlege til tannlege for å få meg til å finne en jeg kunne være trygg på. Det fant jeg imidlertid aldri, men noen hull ble da boret likevel, selv om jeg husker hvert eneste besøk med skrekk og gru!

Hadde Amnesty fått rede på hvordan mine barndoms tannleger utfoldet seg i min største legemsåpning, ville de blitt svartelistet for bestandig. Tannlegepraksis er nå engang den vanligste formen for totrur i vår del av verde. Personlig har jeg virkelig aldri forstått hvorfor noen av fri vilje blir tannleger. Alle gruer seg til å komme. Alle lider mens de er der. Alle frykter hva det vil koste. Og alle gleder seg til å gå. Hadde man hatt det likedan som vertinne eller vert i privatlivet, ville det vært en fullgyldig selvmordsgrunn.

Til fredag er det altså tilbake til helvette. I brevet stod det at dersom en var særlig engstelig så kunne man møte opp 30 minutter før og få beroligende. Gjett når jeg skal møte opp?

Baronesse Von Engstelig!