Atsjooooo!

Hva er det beste du vet når det gjelder kroppen? Noen liker å synge, andre danse, noen liker å knuse knokler eller å skalle ned folk. Jeg synes det er ufattelig herlig å nyse!

Det er ikke mye som kan sammenliknes med gleden av et nys! Et nys kan hjelpe til med å vekke deg, når du sitter 5`te timen på overtid på jobb og har mest lyst til å hjem å krype under dyna. Det kan løsne opp tette nesebor, sende en iling gjennom kroppen og hindre ulumskheter å komme inn i nesen. Når jeg kjenner et snev av kløe inni nesa, blir jeg fylt med fryd, vel vitende at om få strakser vil alle mine indre organer slutte å fungere et brøkdels sekund. For det er det som skjer når en nyser, og kanskje det er nettopp derfor det er så deilig? At du er på kanten av liv og død uten å egentlig vite om det?

Jeg har lest at når en nyser så sender man partikler ut av nesen i en fart på over 160 km/t. Tenk på det du! Tenk hvor kult det hadde vært å være den partikkelen som fyker ut av nesen som et olja lyn! Det vil få de sykeste berg-og-dal-banene til å virke som en dampveivals i forhold! Det kunne jeg virkelig tenkt meg å gjort, med fallskjerm selvsagt, har jo lite lyst å møte en hard overflate i den farten! Det blir nesten som basehopping bare at en ikke trenger å ta sats selv, kroppen gjør det for deg!

Men halve morroa med basehopping er jo å kaste seg utenfor av egen maskin , for å så åpne fallskjermen og dale ned til bakken. Ikke at jeg vet med sikkerthet, har nemlig aldri prøvd basehopping, men kan jo bare anta det. Tenk så deilig å bare fyke ned fra himmelen og se jorda nærme seg og bli større og større for hvert sekund. Og når du lander så kjenner du at det klør i nesten og løfter hodet og ser mot sola (ja for det hjelper faktisk å se opp, ikke i lyset som mange tror for det har ingenting å si.. Nei, man må se oppover, for da åpner tårekanalene seg og man får lettere til å nyse.) og lever på kanten av stupet enda en gang, idet du sender partikler ut av nesen i en voldsom fart, nærmere bestemt 160 km/t!

-Baronessen-

Tannlegeskrekk!

Du går uvitende ut av bilen, glad og trallende, finner en hundrings på gata og herlig som dagen elles er, drar du et askeladd-hopp, så energisk at naboen som er ute på tur med kongepuddelen sin, skjermer om hundens øyne og tar frem peppersprayen. Ingenting kan ødelegge dagens fantastiske solskinnsfølelse! (på tross av at det himmelen er overskyet og truer med regn).

Dagen på jobb forløper uten problemer, møtet med sjefen går greit og avisene melder om at en ny tronarving er født i vårt kjære naboland.

Nynnende åpner du postkasselokket og ser oppi. Det er reklame både fra Rema og Kiwi, telefonregningen og dagens avis. Innimellom ligger et lite hvitt kort, Du skriker høyt av redsel, og postmannen som er på vei tilbake til bilen snur på hælen og roper: Jeg kan selvforsvar! Men det er ikke han du er ute etter denne gangen, på tross av telefonregningens ankomst. Denne gang er det tannlegen!

Dagene etter innkallelsen går raskere enn tarmslyng på en varm dag, du våkner gjentatte ganger om nettene badet i svette, tar et par svømmetak, før du skifter laken og dynetrekk og prøver å sovne igjen. På morgenen den sjebnesvangre dagen må din søster din rive pilleglasset ut av nevene dine der du står og lager rare lyder mens du spytter små vite piller på henne mens du truer med å ta livet av deg selv. Glasset inneholder bare din datters fluor tabletter og du innser at slaget er tapt. Hun tvinger deg inn i bilen og kjører deg til tannlegens kontor. Du henger ut av vinduet og roper til forbipasserende at du er blitt kidnappet, men de bare ler og peker.

Vel inne hos tannlegen møter du en tannpleier som smiler så bredt at du kan se hva hun spiste til middag i går, blir plassert på et venterom med et Norsk Ukeblad fra i forfjor. Den eneste ledige plassen er mellom 2 unggutter med imponerende togskinner, som sitter med hver sin smart-telefon og fniser for seg selv.

Du begynner å tanke på din vanvittige tannlege - angst, og skjønner ikke hvorfor du valgte å bytte tannlege likevel. Det er jo tross alt ikke SÅ langt til Moss, og den tannlegen kjenner du jo litt… Du sier til deg selv at du må ta deg sammen, du er urimelig og pysete, tannlegen er virkelig ikke så ille. Tankerekken blir avbrutt av et vanvittig «gurgle hyl» , en blanding av en elg i brunst i full gang med en gris, som IKKE er i brunst! Du titter deg panisk rundt, men det virker ikke som noen av de andre har oppfattet spetakkelet. 

Stiv av skrekk sitter su som forsteinet når pasienten med de sterke lungene kommer ut av tannlegens kontor, med kjeften så full av bomull at det ser ut som han har spist hele innmaten til en av de største teddybjørnene man kan vinne på tivoli. Han vakler mot utgangsdøra i all hast, mens han holder opp to kleshengere formet som et kors, og retter det mot tannlegen og sekretæren som prøver å hjelpe han på med jakka.

Du velger «strutse-tekninkken» (endelig har alle timene foran TVen med utallige dyreprogrammer fått betydning) og prøver å sitte helt stille slik at ingen skal se deg. Det fungerer ikke helt som planlagt, og før du har klart å analysere hva som gikk galt, sitter du i tannlegens stol. Du får glimt av tannlegen med noe som minner om en sirkelsag, på vei inn i munnen din. Da har du fått nok! Du blinder tannlegen med en tannkrem-sprut, truer sekretæren tilbake med et pirkeinstrument, hoster opp en bomullsdott før du stormer ut av utgangsdøra! Ut i friheten, ut i lykkens land, og ut til en tannpine som kommer til å plage livet av deg og tvinge deg til å drikke suppe resten av din levetid. Men det er ikke det verste som finnes…..

-Baronessen-

Bil er bil!

Det er ikke bare-bare å kjøpe bil skal jeg si deg. Enten er den ikke liten nok, eller stor nok, rask nok eller billig nok...jeg har holdt på en liten uke og er allerede drittlei..

Og så har alle en mening, og ikke ovveraskende, menn og kvinner ganske ulike!

Hva er det med karer og biler i grunn? Skulle nesten trodd enkelte av dem ble født bare for å være interesserte i biler. Jeg pleier å komme med mine kommentarer om at bilen var fin fordi den var grønn og later som om jeg ikke kunne se de flotte, nye felgene som nylig har blitt montert på. Alt dette gjør jeg bare for å irritere. Ond? Jeg kan ikke akkurat si jeg er ond, bare litt slem.....

BMW, Renault, Ford, Opel, Audi, you name it and they know it. Jeg tror menn har en egen hjernehalvdel til bilinformasjon. De fleste i så fall. Men hva skal de med all den informasjonen? Hadde vært bedre om de kunne bruke den andre "delen" til noe annet. Til noe litt mer nyttig. Kjører du forbi en bil i byen og spør hvilken type det var så kan de nesten fortelle hele "livshistorien" til den bilen. Det kan da umulig være nødvendig å vite?

Det finnes også mange jenter som er opptatt av biler. Jeg har mine favorittbiler jeg også. Nei, det er ikke bare på grunn av litt glans på panseret, og det er heller ingen familiebil om du trodde det. Jeg liker den stor jeg. Og da snakker jeg om bilen - ikke noe annet. Grand Vitara er bilen. Det skulle ikke ha vært lov! Eller det mente jeg ikke, så klart skal det være lov! Men ikke i denne omgang, det er ikke akkurat en lavbudsjettbil...
Etter å ha tatt en fridag fra jobb og tvunget min søster til å være sjofør, satte vi kursen mot aust-agder i håp om bedre lykke der. Har trålet finn ganske godt, og visste sånn ca hva en skulle titte på.
Etter å ha tittet, kjørt og hørt på meninger fra gudene vet hvem, dro vi hjem igjen med uforettet sak. Jeg hadde fremdeles ingen bil å kjøre. En ny titt på finn og jeg kom over en billig polo.
Helvette heller, tenker jeg, og drar ned å kjøper bilen. Nå orker jeg ikke mer og det kan være det samme. Bilen går forover - og bakover, og i skrivende stund holder det lenge for meg. 17 000 fattigere, men holder bilen et par år er det det billig bil uansett. Til Vennesla å få fatt på et brukt barnesete, innom biltema for remedier (solskjerm mm..) og vips, jeg har bil men 4 dekk, vindusviskere og bensin på tanken!

Bil er bil!

_Baronessen_

Hoppende Øye!

I dag har jeg leamus i øyet. Det er helt sant!

Leamus, eller Tics (Noen kaller det faktisk også Lemus - kjært barn har mange navn osv...) er krampetrekninger eller rykninger i muskler. Leamus kommer av at nervetrådene til musklene jobber hele tiden selv om for eks øyet, i mitt tilfelle, egentlig ikke skal blunke. Ofte har det sannenheng med stress, men det kan også komme av at man mangler stoffer i kroppen eller at det kommer helt av seg selv uten at man finner en egentlig årsak.

Da er spørsmålet, hva er galt med meg? (Altså, i DETTE tilfellet. Dere trenger vittelig ikke å fylle opp kommentarfeltet med morsomheter nå...)

Det er egentlig litte granne kult også. Man får liksom en sånn robot-feeling, altså alt går sånn rykkvis. Som i våre glansdager da vi var på ungdomsdiskotek, og de hadde sånne blacklight-lamper og andre lamper som blinket veldig fort, så kunne man danse akkurat hvor dårlig man ville (eller kunne for den saks skyld ) men det så ufattelig kult ut uansett! Alle så kule ut med robot-bevegelsene, til og med nerden av alle nerder ,om han i det hele tatt var der da. Slike sitter jo gjerne hjemme foran PC-en og sturer (eller Commondore 64 som det het i min tid...)

Kalsium skal visstnok hjelpe mot leamus. Om jeg tar meg et glass melk, vil det stoppe da? Har jeg dårlig tro på, og ettersom jeg ikke er spesiellt glad i melk heller, velger jeg å avstå fra det. Det er sikkert massevis av kalsium i kaffe også, så jeg tar meg heller en ekstra kopp..

Anyway, jeg har altså fått leamus i øyet i dag, og etterhvert som timene går kjenner jeg at det begynner å bli en smule irriterende. Teksten på skjermen hopper opp og ned på den ene siden, mens den andre står stille. Hadde jeg enda hatt det på begge øynene, så hadde jo teksten hoppet opp og ned parallelt om ikke annet, og jeg hadde hatt en liten mulighet til å få med meg halvparten av det som står..

Etter nøye vurdering faller jeg på at konklusjonen er stress, stikker på butikken og kjøper meg masse FY-mat og har store planer om å benke meg foran TVen når vesla er i drømmeland og stresse ned!
Da skal jeg nok bli kvitt hoppende øyne tenker jeg!

_Baronessen_

å sove eller å ikke sove...

Natta begynte tidlig i går kveld, jeg tenkte at siden jeg må opp i otta og det blir en lang dag i morgen er det best å ikke legge seg så sent. ( selv om jeg egentlig ikke var trøtt.) Jeg sovner sikkert så snart jeg er i seng, det gjør jeg alltid. Jo da, jeg sovner sikkert - men tydeligvis ikke i kveld. Merkelig så våken man blir når man er helt nødt til å sove! Men hvis jeg slapper helt av, faller jeg nok i søvn. Jeg rister hodeputa, retter på dyna, gir vesla et stryk over håret og lukker øynene forhåpningsfullt.

Har du noen gang lagt merke til hvor forsterket alle mulige lyder blir med en gang det er mørkt? Vel, visste du det ikke før, så vet du det nå. Hvert minste lille knirk høres ut som en tåkelur eller noe der omkring. Dessuten oppstår det lyder du aldri har hørt før. Det skulle vel aldri spøke her? Forskremt prøver jeg å huske hva den forrige huseieren døde av, da jeg plutselig kommer på at han som har bygd boligen bor under og vitterlig er i levende live. Jeg blir lettet ved tanken, (i den grad det er en lettelse å ha han i samme hus…har du ikke møtt husverten min forstår du det den dagen det skjer…) men samtidig litt irritert på meg selv for at du faktisk er så lettskremt. All den bortkastede energien, og jeg er ikke engang et gjesp nærmere målet.

Den umiddelbare løsningen er å telle sauer, selv om erfaringen vet at det ikke nytter. Men siden jeg er villig til å prøve det meste for å få sove, setter jeg i gang å telle, om enn noe motvillig. Er det forresten noen som har noen som helst aning om hvor vanskelig det er å forestille seg en flokk sauer som hopper over et gjerde i en pen og pyntelig rekke? Det er direkte naturstridig, og setter i gang en mengde hjerneceller som slett ikke burde være i aktivitet når man forsøker å sove. I tillegg skal man holde tellingen, og disse forbaskede dyrene hopper jo så fort! Ikke rart at man blir mer våken enn man var før man begynte. Jeg gir opp når jeg har passert 170 ulldotter og fortsatt ikke har gjespet en eneste gang.

Nå er det en gang for alle bevist at telling av sauer er en myte, og det gir meg en viss tilfredsstillelse. Men jeg sover fremdeles ikke. Kanskje en god bok vil hjelpe, og jeg strekker meg etter den første og beste du får tak i. "Kommer morgendagen?", en sjarmerende roman om to smykke-tyver. Tittelen høres i alle fall lovende ut, men jeg er redd morgendagen kommer så altfor brått på. Med fornyet mot leser jeg de første sidene, men legger raskt fra meg boka når jeg innser jeg i stedet for å sovne, heller blir liggende våken og bekymre deg for om gullsmykkene er godt nok gjemt. (har jo ikke så mange, men desto større verdi er det lille jeg har for meg….)

Etter nok en kjedsommelig halvtime, er jeg inne på tanken å gå en tur. Frisk luft gjør meg alltid søvnig, uvisst av hvilken grunn. Men ved nærmere ettertanke kommer jeg fram til at jeg slett ikke føler behov for å forlate den varme senga mi til fordel for en hutrende kald vinternatt, og dessuten kan jeg bare gå rett utenfor døra ettersom Vesla sover. Da passer det å konkludere med at jeg ville nok bare tatt en røyk likevel, og det er jo ikke akkurat frisk luft, så jeg blir klokelig værende der jeg er.

En snikende følelse av at tida holder på å løpe ut innhenter meg, og jeg er i ferd med å bli desperat. Tanken på å være stuptrøtt hele morgendagen frister lite, og jeg angrer bittert på at jeg tillot meg selv den siste kaffekoppen. Aldri mer, sverger jeg, uten at det nytter noe særlig i øyeblikket. Irritasjonen begynner å ta overhånd, men til slutt oppdager jeg overlykkelig at jeg faktisk er trøtt, jeg har bare vært for opptatt med å få sove til å merke det.

Men hvor lenge var Adam i drømmeland? Like før jeg er i ferd med å falle i dyp søvn kjenner jeg at jeg må tisse. Og det nytter ikke at jeg fortvilet prøver å ignorere det, til slutt må jeg gi etter. I det jeg er ferdig på do og kommet meg tilbake under dyne, har Ole Lukkøye forsvunnet som dugg for sola, og jeg er tilbake til utgangspunktet - bare med kortere tid på å nå målet.

Nå begynner jeg langsomt å bli forbannet for alvor. Et blikk på klokka forteller meg at det bare er få timer igjen før jeg er nødt til å stå opp, og for en gangs skyld ser det ikke ut til at jeg er i fare for å forsove meg. Oppgitt og furten som jeg er snur jeg meg mot veggen og bestemmer deg for at nå skal jeg sove. Det hjelper selvfølgelig ikke det minste, og av en eller annen grunn er jeg ikke overrasket. Natta er over likevel, og jeg lurer på om det ikke er like greit å stå opp og ta en kopp kaffe. Men som den optimisten jeg innerst inne er, gir jeg søvnen en siste sjanse. Jeg trekker pusten dypt, lukker øynene og håper på det beste.

Halvannen time senere får jeg halvveis hjerteattakk av en ilter vekkerklokke. Jeg setter den på snooze, bare for å bli enda mer forskremt 10 minutter senere.

Forvirret konstaterer jeg at det ikke er annet å gjøre enn å plassere beina på gulvet og stable resten av kroppen oppå som best jeg kan. En halvtime forsinket begir jeg meg vaklende ut i dagen med ett våkent og ett sovende øye, mens jeg lover meg selv dyrt og hellig at jeg aldri skal drikke kaffe på kvelden igjen. Jeg er blitt for gammel til sånt. Tro om jeg husker det i kveld? Demens følger jo også gjerne med alderdommen.

Ha en god dag!



Baronessen

An angel has left us...

 and gone to heaven...

We little knew that morning that God

was going to call your name.

In life we loved you dearly,

In death we do the same.

It broke our hearts to lose you,

You did not go alone;

For part of us went with you,

The day God called you home.

You left us peaceful memories,

Your love is still our guide;

And though we cannot see you,

You are always at our side.

Our family chain is broken,

And nothing seems the same;

But as God calls us, one by one,

The Chain will link again.

 

A4 og nye utsikter

Da var man i full gang med A4 livet igjen, 8 – 16 jobb og ellers det som hører med. Jeg trives nå engang best under slike forhold, da vet jeg hva jeg har å forholde meg til og trenger å bruke tenkeredskapene minimalt. Nåja, helt sant er det vel ikke, for ettersom jeg er i ny jobb så er det mye nytt som skal inn. Og akkurat når jeg tror jeg har fått kontroll på ting, og klart å sortert inni hjernen, vel, da skal du se det dukker opp noe jeg ikke har tenkt på. Da dagen led mot slutten i dag koblet hodet helt ut. Plutselig ble jeg sittende å lure på hvordan man startet på en ny mail, og det var vel omtrent da jeg fant ut at her kommer man ingen vei før i morgen. En kjapp tur innom toalettet og jeg var på vei hjem, bare for å oppdage at veska med hele livet mitt lå igjen på kontoret. Og i dag da jeg sannelig ikke hadde bil heller, og var kommet halvveis opp Bråvannsbakken som er PAIN og gå, i alle fall på dette føret…

Så da var det bare å snu da, for livet mitt må jeg ha med meg hjem.. Min bror holder meg med selskap på øret når jeg for andre gang i dag setter kursen hjemover. Han var uheldig å møtte ei kjerring på glatta, i feil kjørebane, så nå er han bil-laus. Så da ble det bildiskusjoner, for vi er ikke enige på den fronten. Begge skal ha ny bil nå, så vi får se hva vi ender opp med. For tiden ser det ut som om det kan bli en CRV på meg, av praktiske grunner, men det er nå engang ikke avklart enda…

Nuvel, jeg kommer meg til døra, får sagt hadet og låst opp. Der blir jeg løpt ned, og går på huet inn i gangen. Dette ser ut til å kunne bli en bra kveld… Bikkja må ut, så det er bare å karre seg opp fra gulvet, slenge noen nordnorske kraftuttrykk til Bikkja som ikke har lært at man ikke skal løpe i beina eller hoppe på folk, før det er ut i kulda igjen. Denne gangen med noe bedre bekledning ( stilletthæler på flere cm er ikke akkurat vintersko… men hva gjør vel ikke en kvinne i disse dager for å se bedre ut, samt føle seg vel? Vær får være vær da…) slik at en kan holde varmen mens hunden gjør sitt fornødne.

Etter middag kommer Vesla hjem, og vi får koselig besøk av en venninne med 3 kidz. De turer rundt som vanlig, og klokken blir over sengetid før de kommer seg hjemover. (rart at unger bestandig leker best sammen minutter før en skal gå? ) Dette resulterer i en overtrøtt Julie som nekter å legge seg og ikke sovner før over ni. Men når det endelig er stille på barnerommet, benker mamsen seg ned i godstolen og finner frem fjernkontrollen. I kveld er det Lillyhammer, og det skal hun få med seg! Eneste minuset med programmet er at det er så surt når det er over for denne gang. Går sikkert ann å laste det ned, men akkurat dette skal jeg ha som Onsdags-kos.

Det er godt å legge seg på et kaldt rom, nydusja og i nytt sengesett når man er trøtt og tung i hodet. En god natts søvn så er det påan igjen. Ny dag og nye muligheter, og forhåpentligvis har tenkeredskapene fått såpass lang pause at de klarer å fungere igjen!

Baronesse von Krogh