Norge er en nasjon befolket av spesielt interesserte
nostalgikere, og det er vel få ganger det kommer så godt frem som ved
juletider.
Straks oktober har takket for seg og alle monsterkostymer er
lagt på loftet, starter den desperate jakten etter julestemningen.
Julestemning i seg selv er et ullent begrep. Rent semantisk
burde det bety en følelse av jul, men siden julen har så ekstremt mange tradisjoner
kreves det at en rekke ritualer må gjennomføres før den omtalte julestemningen
kryper inn under huden på oss. (et meget viktig ledd i denne prosessen er for
eksempel å okke og akke seg gjentatte ganger i løpet av de neste 54 dagene om
at man mangler julestemningen, som om det skulle vært en gammel girlander man
har forlagt på loftet)
Det aller første ritualet er denne langtrukne seremonien er
vanligvis når butikker setter frem julevarer tidlig i oktober, i nabohylla til
alle dødninghode og gresskarsjokoladene. Da kan man nemlig tillate seg å sette
opp en forskrekket mine og utbryte at det er helt skammelig hvor tidlig
julehandelen starter – og at det ALDRI har skjedd SÅ TIDLIG før!! ( – unntatt i
fjor, forfjor – og tiåret før det igjen)
Så har vi den sagnomsuste norske julebordsfylla. Dette er
gjerne en av to-tre fester den godt voksne gjennomsnittsnordmannen får i løpet
av året, så enhver avis med respekt for seg selv advarer årlig mot overdreven
akevitt-bælming, juleøl-drevet partnerbytte, skittentøyvask på arbeidsplassen
og uaktsomt inntak av pinnekjøtt og ribbe.
Til tross for dette står generasjoner klar for å oppleve gleden
av katapultspy gjennom nesen, klø sine kolleger på de unevneligste steder,
skjelle ut ledelsen for å ha byttet ut Evergood med Friele og våkne opp med den
nye totusenkronersdressen fra Dressmann dyppet i sauefett og innsmurt kålrabi –
samt annet man ikke kan (og mest sannsynlig ikke vil) indentifisere hva er…
Da er det bare å følge neste edle tradisjon – å bruke de
siste egenmeldingsdagene på stille anger og selvbebreidelse.
På dette tidspunktet er det neste steget julekonserter. For
det blir nemlig verken jul eller julestemning uten å betale hundrevis av kroner
for å høre en artist man aldri lytter til ellers – og kanskje ikke har hørt om
engang – fremføre sanger man allerede var dritt lei på barneskolen …
Når en ungdommelig englestemme fra Norske Talenter, eller en
aldrende sprukken røst har fått oss til å tørke en tåre eller to, minnes alle
man er glad i og de som ikke er her lenger er det rett hjem til julebaksten.
Julen krever som kjent 7 sorter – det blir ingen jul uten nemlig! (selv om det kun
er pepper-og serinakakene som går ned)
I samme gate finner vi fiken og dadler, som aldri dukker opp
som godbiter ellers i året, hvilket antagelig er knyttet til det faktum at de
overhodet ikke smaker godt og har konsistens som en halvråtten lutefisk.
Mens pepperkakene svir seg i stekeovnen prøver vi nå
desperat og samtidig rekke fristen for å sende julegaver med posten, bare for å
konstatere at det nok hadde vært billigere å leie et privat sjøfly for å levere
gavene selv. Da hadde de i det minste kommet frem i tide – og like hele … (Hva gjør egentlig posten med pakkene våre? Bruker
de til leirdueskyting?)
Ingenting skriker nostalgi som julen. Det er nærmest som om
du lengter tilbake til noe du ikke er helt sikker på selv hva er. Kanskje
tilbake til slik julen var da man var smårolling og alt var litt mer magisk enn
julestresset man opplever som voksen. Da Disney var selve lyden av jul, og 3
nøtter til askepott var et must å få med seg.
Til slutt gjenstår bare den aller siste seiglivede
tradisjonen – nemlig å lene seg tilbake og erklære at neste år! Neste år, da
skal man ikke stresse sånn med jula, men la hus være hus og dessuten kjøpe
færre gaver.
Først etter denne fremførelse av selvbedrag senker
julestemningen seg over de tusen hjem. Som det heter i den koseligste julesangen
- det ble jul allikevel!
God jul, slapp av, senk skuldrene og kos deg med dine nærmeste!
Baronessen
