Perioden mellom barnehagehenting og barnelegging. Unntakstilstand.
Perioden på døgnet som er så fullstappet at jobben jeg nettopp kom hjem fra fortoner seg som en ferie på spahotell i Budapest til sammenlikning.
-"Det er viktig å nyte småbarnstiden, hverdagen og tiden sammen med ungene sine " - joda, det er det helt sikkert, men det står på lista over ting som er lettere sagt enn gjort!
Etter å ha samlet sammen unger og klær fra barnehagen, løpt etter unger i 15 min i garderoben i barnehagen for å få på de klærne, fått stappet unger og klær inn i bilen, bærer det hjem for å produsere et "sunt og godt!" måltid i rekordfart. Å faktisk kalle det middag er i beste fall en overdrivelse, å kalle det sunt er ren skjær løgn! Alt for ofte har måltidet vanskelighetsgrad fiskekaker eller spagetti. Noe som ikke er til å kimse med når man samtidig skal drive leksehjelp med penskrift og likninger med to ukjente...
Om det er en dag med fritidsaktivitet eller en eller annen bursdag (som det sannelig er hver bidige uke når man har 3 barn! ) er måltidet knapt satt på bordet før vi må forlate det igjen. Vi løper rundt som gale mens vi prøver å lokalisere treningstøy eller finne noe som kan fungere som en bursdagsgave, med kjeften full av makaroni og raper som smaker fiskekaker. Om det er en dag det ikke er trening eller bursdag, gjelder det å komme seg utomhus for å overbevise både oss selv og naboer om at vi lever et innholdsrikt og aktivt liv.
Akkurat idet man får plassert bakenden i stolen med kaffekoppen er det plutselig tid for barne-tv og kveldsmat. Ungene hopper ikke over et måltid (selv om de som regel bare spiser en bit av hvert) og vi har for lengst latt prinsippene falle og lar de spise foran tv`en. Alt for å få tiden til å strekke til den ene kaffekoppen før det (hersens) kveldstellet begynner, mens jeg løper som en jojo mellom kjøkken og stue for å levere hvitost og prim, og fylle melkeglasset for tiende gang da de 8 foregående ligger inntrukket i gulvmatta og lenestolen. Etter kveldsmaten er det ekstra lekser, da tiden ikke strakk til mens vi venta på at osten på ostesmørbrødet, som fungerte som dagens sunne måltid, smeltet.
Straks lekser, tannpuss, vasking avkledning, krangling, kjefting og legging er unnagjort skal stumpene av hus, eiendeler og kjæledyr reddes. Huset må ryddes, kattefisken kokes og logostikkplanen for dagen etter legges. Og ja, så må man for all del ikke glemme å trille ut søppeldunkene, da de er overfylte og ikke klarer en ny uke uten tømming, igjen...
Selv om det er dette som kalles hverdag kan du banne på at ikke en eneste dag er lik. Faktorenes orden er likegyldig, de rokkes ved et lite vindpust, eller hyl, av en av husets yngste. Noen ganger er det "sunn og god middag" til barne-tv på badet, kveldsmat før middag eller lekser og tannpuss i senga.
Heldigvis er det snart helg og ikke lenge etter er det vinterferie.
Når jeg innimellom ønsker meg en permanent mann i livet er det mest for å ha en å dele faste utgifter med, ikke fordi jeg leter etter den store kjærligheten....
Det er dyrt å bo alene. Men 2 jobber og barnetrygd gjør at det går rundt.
Jeg har til og med klart å bli feit av det!
Ikke at jeg er så skrekkelig ulykkelig, eller har det så innmari fælt. Stikk motsatt, faktisk så har jeg det temmelig greit alene.. litt for greit kanskje...
Jeg har barn, jobb og polet har jo vin!
Ungene ler rett som det er. (De hyler og skriker, kjefter og sloss også)
Kaster spagetti på meg og hater mamma. Særlig han som er mellom 4 og 5 og som allerede har havnet i "dårlig selskap" blant venner. (Hva skal det bli av gutten?)
Idylliske turer til Hellevika ender som regel med at en av ungene faller i vannet, en brenner seg på bålet og den siste kutter seg i fingeren med spikkekniven. Ingen av dem liker det vi har med i nista og det begynner å regne.
Jeg stuper i seng før eldstejenta har lagt fra seg ipaden, ligger våken 20 min mens hjernen kverner om alt som må være klart dagen etter (og står opp en 4-5 ganger til siden halvparten naturligvis er glemt) og sovner idet siste tanke fyker ut av hodet.
Annenhver uke er jeg en vanlig mamma, med spagettisaus på genseren, bleieavtale på kiwi, og ettermiddager bestående av middagslaging, mekling mellom unger og kjøring hit og dit.
Motsatt uke er jeg desillusjonert kvinne, nærmere 40 enn 30, som har store abisjoner om både trening og tinder-dating, men ikke orker noen ting etter endt arbeidsdag.
Et glass vin med en venninne ender som regel med en overstadig beruset tur på byen, der man våkner dagen derpå med en dundrende hodepine og ikke tørr sjekke mobilen og snap-stories.
Annenhver helg er det taco på fredag, lørdagsgodt på lørdag og dusjing av 3 unger på søndag.
Motsatt helg er det vin på lørdag og hangover på søndag.
Huset er kaos til enhver tid. De ukene ungene er hjemme er det viktigste å være med dem og husarbeid kan vente. Så lenge man kommer seg helskinnet frem til yttergangen, sokkene ikke sitter fast i gulvet og godstolen foran tven er mulig å rydde slik at man har en sitteplass, er jeg fornøyd.
De ukene ungene ikke er der er det jobbing til sent på ettermiddagen, hive i seg en kjapp middag når man kommer inn døra, jobbe litt mer, før man til slutt synker ned i godstolen med Netflix på skjermen.
Lekene skyves bort i en krok, benken i gangen fylles opp med post og kjøkkenvasken er full av skitne kopper som skal inn i oppvaskmaskinen (som for øvrig er tømt så man kan jo strengt tatt bare sette de rett inn...?)
Klesvasken blir liggende en dag i maskinen, hengende 4 dager på tørkestativet og ligger en dag på stuebordet ferdigbrettet...dørstokkmila er lang men mila fra stuebordet til skapene er enda lenger...
Carpe Diem. Grip dagen. ta vare på øyeblikkene.
Det dreier seg vel egentlig bare å henge med, stå oppreist og få i seg næring (i moderate mengder kanskje...)
Å gjøre en såpass god jobb at sjefen er fornøyd og utbetaler lønn, samtidig som man fremstår som sånn passe vellykket for de menneskene som ikke kommer over dørstokken hjemme hos deg. Og sørge for å koke litt grønnsåpe og tørke over kjøkkenbenken når du man venter gjester...
Folk kommer jo svært sjeldent uanmeldt i våre dager.
Når du kommer på jobb i et pent antrekk og fine sko, er det jo ingen der som vet at for en halvtime siden lå genseren i en krøll på gulvet, buksa vrengt oppå vaskemaskinen og den ene skoen i matskåla til katten.
At sminken ble tatt på med en q-tips da applikatoren til eyelineren ble brukt av fireåringen i maleskrinet, og at badegulvet er fullt av pudder siden du mista hele dritten da du måtte hoppe over en brukt bleie som plutselig lå der siden treåringen er i nudist-fasen og har fått seg for vane og kle av seg i tide og utide…
Trening er et fremmedord, på tross av de 8 ekstra kiloene som tilsier at man burde stikke innom treningssenteret en gang innimellom istedefor å være støttemedlem for n`te år på rad..
Gidder ikke engang, jeg har resignert og kjøper heller klærne i en større størrelse og en sixpack som kommer i flytende form.
Så lenge man får napp på byen med en sånn noen lunde normalt utseende er det vel greit?
Puppene er fine forresten, henger ikke nevneverdig selv etter 3 barnefødsler, og strekkmerker er det ikke mange av. Håret er relativt glasfult og beina er slanke. Hårløse er de også faktisk! Og en dissende mage kan skjules fint under en over-sized strikkegenser som er så in om dagen. Om man bryr seg.
Så livet er vel ikke ryddige hjem, designsofa og blomsterenger.
Det er mer kaos, kaffeflekker, kjeft og billig vin. (og gode venner!)
Kjærlighet er hva man gjør det til og for meg er det helt ok at mannen i mitt liv (som daglig sier han elsker meg) er bare 4 år..
Jeg er endelig hersker i mitt eget hus (så lenge ungene synes det er greit) og da er det helt greit. Og jeg trives. Jeg trives alt for godt.
Så da får det heller være at man ikke bor i et palass, kjører Tesla og går i dyre buksedresser. For å ha råd til det må jeg finne drømmemannen med attpåtil drømmelommebok.. og akkurat nå trives jeg alt for godt i mitt et eget selskap til å bry meg. Så da skal jeg heller leve nokså greit i alle mine dager!
Baronessen
Det er januar, og det merkes. Ikke på grunn av temperatur eller at det blir litt lysere for hver ettermiddag. Nei, det merkes fordi treningssenteret er fylt til randen av folk. Spesielt folk du aldri har sett der før. Problemet er at disse kommer på toppen av alle de som pleier å være der. Folkene på treningssenteret kan deles opp i følgende grupper:
PANIKKFYREN
Vanligvis en mann som har passert femti som har fått beskjed av legen om at nå må han legge om livsstilen eller så vil han dø en snarlig død. Alternativt har han kommet fram til denne konklusjonen selv etter at han ikke en gang klarer å se sine edle deler i speilet, uten å bla forbi et hav av valker først.
Panikken gjør at han starter et treningsprogram som er femten ganger hardere enn kroppen hans er bygd for, så han går rundt i en evig svettepøl. T-skjorten klistrer seg fast til den gedigne magen, og det er som et bilulykke: Du klarer ikke la være å se på.
På toppen av det hele går han gjerne rundt i en alt for kort shorts, eller enda verre: En sykkelshorts, hvor ALLE mindre flatterende detaljer vises.
Men det sikreste tegnet på at du har med en panikkfyr å gjøre er at han har på seg pannebånd. Selv om hårfestet er et sted over nakken hans, vil han gå rundt med pannebåndet og se stolt ut. Selv ikke 80-tallet ringer og vil ha det tilbake.
I begynnelsen er han der hver dag. Så dabber det mer og mer av. Etter at vinterferien er over ser du han aldri igjen.
DE KARAKTERLØSE
Folkene i denne gruppen vil, uansett kjønn, dukke opp 2. januar. Dette grunnet et overoptimistisk nyttårsforsett om at de skal komme i form, samt gå ned i vekt. Det siste på tross av at det som gjør at man går ned i vekt ikke er trening, men å legge om spisevanene, noe de i beste fall klarer å gjøre fra mandag til torsdag.
Når de kommer fram til et apparat vil de se helt hjelpeløse ut fordi de ikke skjønner hvordan det skal brukes. Og når de tror de har funnet det ut begynner de å bruke det feil. Og dersom en øvelse er ekstra tung eller vanskelig, så hopper de gjerne over den.
Etter å ha innledet hver uke de tre første ukene etter jul med trening, blir det utover uken mindre og mindre trening på dem, spesielt når det nærmer seg helg. Men hver mandag er de tilbake, med dårlig samvittighet for alt som skjedde i helgen.
Etter at vinterferien er over ser du dem aldri igjen.
SYKLUBBEN
Venninnegjengen. Vanligvis har de passert 40, nærmer seg gjerne 50, og kjennetegnes ved at de har all verdens med tid. De går aldri alene, og er minst tre sammen. De setter seg da på maskiner som står rett ved siden av hverandre, og løfter de letteste vektene mens de ikke et øyeblikk tar pause fra pratingen.
Mellom settene tar de pauser på mellom fem og ti minutter, komplett uvitende om at andre står i kø for å bruke apparatene. Hvis du høflig spør om å få trene mellom blir du blankt avvist, og får melding om at de snart er ferdige, før de fortsetter samtalen i fem minutter til.
Ingen av dem er svette etter trening, og når de går proklamerer de gjerne høylytt seg imellom at nå har de jaggu fortjent noe godt til kvelds.
Etter at vinterferien er over ser du dem aldri igjen.
STEROIDFYREN
Denne gruppen er uten unntak satt sammen av menn. Menn som går rundt i singlet, på tross av singletforbudet, som er to størrelser for liten, slik at de kan være helt sikre på at de bulende musklene vises. Slår man opp ordet narrsist i ordboken er en av disse avbildet ved siden av ordet. De kan nemlig ikke gjøre noen øvelser uten å se seg selv i speilet. Da ser de en refleksjon av en kropp som for vanlige folk ser helt unormal og fordreid ut. De synes selv de ser herlige ut, men er aldri fornøyd. Mantraet er at du aldri skal være fornøyd når du ser deg selv i speilet. Gjør du det har du tapt.
Som de fleste apekatter liker de å samle seg i flokk. Her diskuterer de høylytt om hva som er riktig mat å spise, hvem de har truet i det siste, damer og generelle unnskyldninger om hvorfor de ikke klarer å løfte like tungt i dag som de vanligvis klarer.
Assosiasjonene til apekattene forsterkes når de løfter vekter. For dette kan ikke gjøres uten en hel haug med lyder som mest minner om noen som virkelig har forspist seg på juleribba og i et desperat forsøk på å roe magen har drukket en liter melk, som etterpå viste seg å være utgått på dato tidlig i 2018 – og dermed havner på skåla…. De har også en vane med å løfte så tunge vekter at en kompis må stå bak og assistere. At det ville vært mye mer effektivt å gå kraftig ned på vektene, øke antall repetisjoner og løfte alene tenkes det ikke på.
I tillegg er fising, raping og en generell oppførsel som andre folk ville forbeholdt sitt eget private hjem helt innafor visstnok…
Etter at vinterferien er over vil du dessverre se dem igjen..og igjen, og igjen…..
BEINRANGELET
Du vet de folkene du ser før et sentrumsløp eller en maraton som står og urinerer i full offentlighet i grøfta, gjerne etterfulgt av snyting i hendene, som de deretter kaster fra seg på bakken? Mens andre dyr trekker sørover om vinteren, trekker disse inn på treningssenteret i den kalde årstiden.
Disse løperne er syltynne, slik at du ser alle bein og sener der de løper på tredemølla i et par timer. Løpingen utføres gjerne i en shorts som er så kort selv ikke en fotballspiller på 70-tallet ville tatt den på seg. Dette er for øvrig en shorts som ikke vaskes oftere enn høyst nødvendig, noe som også gjelder singleten vedkommende har på seg. Dette vet du ved at de etter en halvtimes løping fyller rommet med en aroma ala blåmuggost…
Etter løping tar de gjerne litt nedtrapping på en romaskin. Den tidligere nevnte shortsen vil da på grunn av lengden, eller mangelen på den, gi deg fritt innsyn ettersom det naturligvis ikke befinner seg undertøy under…
Etter at vinterferien er over vil han begynne å løpe ute, og du ser han ikke før neste vinter.
Godt nytt år og lykke til med treningen!
Tenk mamma, du har aldri vært så gammel som nå, fikk jeg vite av eldstejenta her om dagen. Og det stemmer jo for så vidt det...
Nå skal jeg liksom ha livet mitt på stell. Ting skal liksom ha falt litt på plass. Trettiseks år. Det er en del år på nakken det. Er jeg klokere enn det jeg var ved siste milepæl? Klokere er vel å ta litt hardt i, men rikere på erfaring er jeg så sannelig! Å ha livet på stell får heller komme ved neste korsvei...
Istedefor å nå liste opp alt jeg har lært (for det er ikke alltid jeg lærer av mine livssteg) vil jeg heller liste opp noen få av de viktigste tingene jeg har erfart frem til nå i mine leveår. For jeg er jo blitt trettiseks, og godt på vei til å bli trettisju...
Jeg har erfart at det faktisk finnes oppegående mennesker der ute som mener at dorullen skal henge med rullen inn mot veggen...
at mødre lager mest støv
Ikke alle synes det er morsomt med dyrevideoer på YouTube. Det er helt sant.
Det finnes folk som ikke har ordet "unnskyld" i sitt vokabular
Yr har danket ut Kirsten Gislefoss og hans sønn. Jeg har alltid stolt mest på Gislefoss.
Kvinner gruer seg enormt til fødsler. Vel, det er over på max 72 timer det! Det de ikke tenker på er alle timene med søvn de aldri får tilbake! Hvor mange bleier de må skifte og hvor mange boller de må bake til skole og barnehagearrangementer. Der har de grunn til å grue seg!
Folk kommer og folk går, inn og ut av livet ditt. Men hva består? Jo det skal jeg si deg! Inngrodde negler i stortåa. Den dritten blir du aldri kvitt!
Det er meget urettferdig at mor spiser potetgull når barnet er i seng (og barnet står opp igjen for å hente seg vann og får med seg at mor spiser det) men det er helt greit at barnet spiser restene til frokost, lunsj og middag....
Været er noe som aldri kan gjøre alle til lags. Politikken likeså. men man kan alltid snakke om begge emnene når man går tom for annet å snakke om.
Helter går sjeldent i rustning. eller thights for den saks skyld.
Barn er faktisk meningen med livet!
Shopping var gøyere før. Den dagen du kjøper dokost og tannkrem er mye av shoppinggleden død.
Venner betyr alt. Om du er fem år. femten år. femti år. Og vennskap må pleies for å vare!
Erfaringene mine gjør meg sterkere og svakere på en gang. Jeg blir redd og jeg blir tøff. Ville jeg heller vært foruten noen av erfaringene mine? Selvsagt! en hel haug av de faktisk. Men heldigvis kan jeg ikke velge. Det jeg imidlertid kan velge er hva jeg vil gjøre videre med det jeg har erfart.
Så kanskje du har liknende erfaringer? Det håper jeg da indelig. Det ville vært tragisk om jeg var den eneste trettiseksåringen i verden som irriterer meg over været..
Baronessen
