Uventet Langhelg

Kickstart på min dag da jeg våkner hylende halv ni og innser at jeg er alt for sent ute. Hjernen fungerte ikke såpass i går kveld at jeg husket å sette på ørten alarmer slik at jeg har en liten mulighet til å komme meg opp tidsnok til å komme på jobb. 

En dusj i rakettfart, tørker de verste såperestene av mitt edle legeme med et alt for stivt badehåndkle (av en eller annen finurlig grunn glemmer jeg alltid å kjøpe tøy mykner og tannkrem), setter opp et uregjerlig hår i en topp da jeg ikke kunne ta meg tid til hårvask, og sprayer uante mengder hårspray for å få det til å holde seg der. For sent oppdager jeg at det ikke er hårspray jeg har brukt, men impregnering sprayen jeg kjøpte til veslas nye sko… Vanvittig smart og oppbevare den i vinduskarmen på badet sammen med hårproduktene.. Om ikke annet blir ikke håret gjennomvått dersom jeg skulle bli overasket av styrtregn…

Så starter sparkinga, prøve å skjule blå Derrik-poser under øyne samt andre skavanker etter beste evne.

Pulsen er enda på et helsefarlig nivå idet 4 åringen kommer gjespende inn på badet med bustete hår og søvnroser i kinnene.

Hva f??!! Ungen? Er ikke ungen hos sin far? Sakte går det opp for meg at jeg måtte ta fri i dag ettersom barnehagen skulle ha ikke mindre enn to planleggingsdager denne uka. Noe Jeg naturligvis ikke hadde fått med meg og ble gjort oppmerksom på onsdag. Når det er sagt føler jeg at barnehagen har såkalte planleggingsdager i hytt og gevær… men det er nå bare min mening.

Uansett, jeg har faktisk fri i dag! Jeg lar hår være hår, ansikt være ansikt og setter over kaffe like sort som natten. 2 kopper «kaffegrut» senere føler jeg endelig at jeg begynner å våkne, og oppdager at jeg har trusa på vranga og genseren feil vei. Det er mulig det var like greit å ta fri denne dagen…?

Vesla tripper fornøyd rundt omkring med X antall Barbie i armene, og Barbie og vennene hennes skal visstnok på hytta.  Jeg setter i gang med pakkinga, for vi skal nemlig til Hovden i helgen og når man plutselig får uventet langhelg kan man like godt sette kursen oppover tidlig.

Sola skinner og alt tyder på at resten av dagen blir bedre enn starten.

God helg!

Everything is just fine.....

Jeg bruker fremdeles mobilen som vekkerklokke, og snooze…det slo i dag feil ut – som andre dager…

Opp litt for sent, så ingen somling i dusjen kan tillates. Håret vaskes bare en gang (ALLE vet jo at man skal såpe inn hele to ganger…) før det settes opp i en krusedull midt oppå hodet mens det enda er vått.

Jeg ser mitt eget trøtte ansikt stirre tilbake i speilet, og ser at jeg i løpet av natten har fått et sår på haka. Gnir meg i øynene for å fjerne rester av morgendugg, før jeg inspiserer såret nærmere. Selvfølgelig er det ikke et sår, men en kvise på størrelse med en tiøring. Og når man er gammel nok til helt naturlig referere til en tiøring, så er man sannelig for gammel til å få kviser også! Er det rettferdig å måtte slite med både kviser OG rynker? Ikke det at noen av delene sliter så veldig på meg, men er det ikke ganske paradoksalt? (Vår kjære wiki sier at kviser/akne er noe en får i alderen 17-30 år men at det som regel forsvinner i 25 års alderen…jeg er da sannelig passert 30 om jeg ikke husker helt feil…)

Uansett, pent er det ikke, så her må førstehjelp utføres. Jeg har mye rart i baderoms skapet så noe av dette må da kunne brukes. Problemet er at jeg ikke helt vet hva som er hva, da det meste står på språk jeg ikke har tatt meg bryet av å lære, så jeg smører på en 4-5 forskjellige ting og regner med alt er borte i morgen.

Hopper i det tøyet som ligger nærmest og idet jeg kommer meg ut av døra innser jeg at der faktisk enda er en mulighet for å kunne troppe opp på kontoret før klokken slager åtte. Jeg har nemlig hele fem minutter igjen, og det burde ikke ta meg svært mye mer og trille ned Bråvannsbakken på sykkel. (Bilen tok kvelden så den solgte jeg her om dagen så nå er jeg sannelig blitt syklist også)

Men den gang ei… sykkelen har flatt bak dekk og jeg finner ingen sykkelpumpe. Damn! Sender ei melding til en kollega om at det er fryktelig synd på meg som må gå til jobben. Kollegaen tar imidlertid ikke hintet. Det er bare å bite i det sure eplet og ta apostlenes hester fatt.

Mitt elendige immunforsvar har vært et stadig tilbakevendende tema. Også i dag ser jeg meg nødt til å forsiktig nevne det. For det er rett og slett ikke der, og ikke går det å få kjøpt et nytt heller. Jeg er nå godt uti min andre Bronkitt-uke, og alle naturlige pustehull er deretter. Så selv om jeg spaserer i rolig tempo i nedoverbakke hoster jeg som en gammel fyllik med lungekreft på stadium 5. Det går sakte. 20 minutter ankommer jeg kontoret, 20 minutter «for sent» ( Flexi-tid er undervurdert!)

Jeg får noen småfleipete blikk når jeg passerer et par kolleger og den ene ber meg ta en titt i speilet. Den våte panneluggen min er blitt tørr på turen ned og står nå rett opp. Og da mener jeg RETT OPP. Jeg har hatt hostekuler med påfølgende tårer, og resultatet er maskara nedover kinnene. Jeg ser virkelig ikke ut. Oh Happy day!

Takk skaper for nye Paracet med koffein! Her har vi smertelindring i god samhandling med verdens mest brukte sentralstimulerende middel. Et par av disse skylt ned en «oversized cup of coffee» blir dette redningen i dag, og jeg fikk vasket både dassen og bikkja etter å igjen ha labbet Bråvannsbakken – denne gangen oppover. I nøyaktig 35 minutter er jeg super Woman og fyker rundt i kåken som om jeg skal ha fått svijernet i skinka.

Små uskyldige hybelkaniner er sjanseløse, og det samme er min firbeinte venn som prøver å komme seg under sofaen i håp om å slippe Shampo -lukt i pelsen. (jo mer illeluktende den bikkja er jo lykkeligere er hun selv..) Heldigvis er hun for stor og sofaen for lav, noe som gjør det hele litt lettere for matmor.

Når 35 minutter er talte innser jeg at jeg sannelig ikke er super Woman likevel, bare lille meg med bronkitt og sterk koffeinrus. Jeg setter bakenden ned i nærmeste stol og takker skaperen igjen for at fjernkontrollen ligger innen rekkevidde i tillegg til at jeg glemte å slå av tven med «knappen» i går. Her blir jeg nemlig sittende resten av dagen, det å faktisk sette det ene beinet foran det andre fortoner seg som en oppgave større enn å bestige «svolværgeita» dagen etter julebord med jobben…..

Baronessen