Jakten på julestemningen

 

Norge er en nasjon befolket av spesielt interesserte nostalgikere, og det er vel få ganger det kommer så godt frem som ved juletider.

Straks oktober har takket for seg og alle monsterkostymer er lagt på loftet, starter den desperate jakten etter julestemningen.

Julestemning i seg selv er et ullent begrep. Rent semantisk burde det bety en følelse av jul, men siden julen har så ekstremt mange tradisjoner kreves det at en rekke ritualer må gjennomføres før den omtalte julestemningen kryper inn under huden på oss. (et meget viktig ledd i denne prosessen er for eksempel å okke og akke seg gjentatte ganger i løpet av de neste 54 dagene om at man mangler julestemningen, som om det skulle vært en gammel girlander man har forlagt på loftet)

Det aller første ritualet er denne langtrukne seremonien er vanligvis når butikker setter frem julevarer tidlig i oktober, i nabohylla til alle dødninghode og gresskarsjokoladene. Da kan man nemlig tillate seg å sette opp en forskrekket mine og utbryte at det er helt skammelig hvor tidlig julehandelen starter – og at det ALDRI har skjedd SÅ TIDLIG før!! ( – unntatt i fjor, forfjor – og tiåret før det igjen)

Så har vi den sagnomsuste norske julebordsfylla. Dette er gjerne en av to-tre fester den godt voksne gjennomsnittsnordmannen får i løpet av året, så enhver avis med respekt for seg selv advarer årlig mot overdreven akevitt-bælming, juleøl-drevet partnerbytte, skittentøyvask på arbeidsplassen og uaktsomt inntak av pinnekjøtt og ribbe.

Til tross for dette står generasjoner klar for å oppleve gleden av katapultspy gjennom nesen, klø sine kolleger på de unevneligste steder, skjelle ut ledelsen for å ha byttet ut Evergood med Friele og våkne opp med den nye totusenkronersdressen fra Dressmann dyppet i sauefett og innsmurt kålrabi – samt annet man ikke kan (og mest sannsynlig ikke vil) indentifisere hva er…

Da er det bare å følge neste edle tradisjon – å bruke de siste egenmeldingsdagene på stille anger og selvbebreidelse.

På dette tidspunktet er det neste steget julekonserter. For det blir nemlig verken jul eller julestemning uten å betale hundrevis av kroner for å høre en artist man aldri lytter til ellers – og kanskje ikke har hørt om engang – fremføre sanger man allerede var dritt lei på barneskolen …

Når en ungdommelig englestemme fra Norske Talenter, eller en aldrende sprukken røst har fått oss til å tørke en tåre eller to, minnes alle man er glad i og de som ikke er her lenger er det rett hjem til julebaksten. Julen krever som kjent 7 sorter – det blir ingen jul uten nemlig! (selv om det kun er pepper-og serinakakene som går ned)

I samme gate finner vi fiken og dadler, som aldri dukker opp som godbiter ellers i året, hvilket antagelig er knyttet til det faktum at de overhodet ikke smaker godt og har konsistens som en halvråtten lutefisk.

Mens pepperkakene svir seg i stekeovnen prøver vi nå desperat og samtidig rekke fristen for å sende julegaver med posten, bare for å konstatere at det nok hadde vært billigere å leie et privat sjøfly for å levere gavene selv. Da hadde de i det minste kommet frem i tide – og like hele …  (Hva gjør egentlig posten med pakkene våre? Bruker de til leirdueskyting?)

 Noen flere ritualer gjør seg gjeldende lille julaften. Da er det pynting av juletre som katta kan klatre i, vasking av både hus, avkom og kjæledyr. Når det kan krysses av på listen kan to millioner nordmenn endelig sette seg ned å puste på ei stund, og sette på det de kollektivt er skjønt enige om er toppen av lykke og helt nødvendig for å finne julestemningen - en sketsj fra 1963 om en alkoholiker som forsøker å sjekke opp en dement kvinne med sykelige vrangforestillinger.

Ingenting skriker nostalgi som julen. Det er nærmest som om du lengter tilbake til noe du ikke er helt sikker på selv hva er. Kanskje tilbake til slik julen var da man var smårolling og alt var litt mer magisk enn julestresset man opplever som voksen. Da Disney var selve lyden av jul, og 3 nøtter til askepott var et must å få med seg.

Til slutt gjenstår bare den aller siste seiglivede tradisjonen – nemlig å lene seg tilbake og erklære at neste år! Neste år, da skal man ikke stresse sånn med jula, men la hus være hus og dessuten kjøpe færre gaver.

Først etter denne fremførelse av selvbedrag senker julestemningen seg over de tusen hjem. Som det heter i den koseligste julesangen - det ble jul allikevel!

God jul, slapp av, senk skuldrene og kos deg med dine nærmeste!

Baronessen

 

PT Leg Day

 Jeg fortsetter ufortrødent videre på min vei til å bli treningsnarkis... og det ser i grunnen ikke helt bra ut. Man skal visstnok få LYST til å trene mer når man bare kommer i gang …. og bli avhengig ... det er tydelig at avhengighet ikke er noe som biter lett på meg ...

Vel, nå har jeg og Håvard, min PT, blitt kjent. Godt kjent. Og det betyr bare at han ser hvor sårt jeg trenger muskelmasse i kroppen, for å i det hele tatt holde meg oppreist. (og det er heller ikke så lett skal jeg si deg, men mer om det senere.)

Han har også lært at jeg alltid klarer tre til, etter at jeg sier jeg ikke greier mer, og han har lært at nordnorske kraftuttrykk stort sett sitter i kjeften og at jeg ikke tyr til vold med det første (mest fordi verken armer eller bein klarer å fokusere på noe annet enn de hersens kettlebellsene han alltid skal ha meg til å drasse på)

Håvard har lært at jeg uttrykker nervøse latterliknende lyder når jeg er sliten, og at jeg har en tendens til å jukse når det blir for tungt. Dette skal han ikke ha noe av og jeg må alltid gjøre øvelsene om igjen.

Jeg har lært at Håvard ikke er noen snill kar.

Kjært barn har mange navn. Hamstring curl, reverse hypers, hosisontale back extensions, quads, hithrust, utfall, benspark, knebøy -  u name it.......

Jeg aner ikke hva noe av det er! Ikke synes jeg disse barna er så innmari kjære heller, om jeg bare kan få ha det sagt!

Det eneste jeg vet at jeg har gjort alt dette og mer til og det var så vidt jeg overlevde ...

Jeg har aldri svettet så mye i hele mitt liv, tror jeg! 

“Sweat is weakness leaving the body”, sies det. 

I så fall er jeg Hulken og King Kong om hverandre! Det var insane tungt! Og når man tror man er ferdig og klar til å strekke ut, DA starter han med magetrening! Når man har brukt opp all energi man hadde og har vondt på steder man ikke visste man hadde, DA, ja DA skal magen trenes!

Om jeg har lite muskler i armer og bein, er det ingenting i forhold til magemuskler. De finnes rett og slett ikke, det har 3 svangerskap sørget for. 

Jeg skvetter til idet Håvard sier navnet mitt i pausen mellom rep 1 og rep 2 med ball - situps. Tror du ikke jeg klarte å prestere å duppe av på matta?!? Det sier litt! Jeg var så sliten, så innmari sliten.

Håvard minner meg på at jeg ikke er på treningssenter for å sove, men for å styrke kroppen min. Når jeg sutrer og sier han ikke er spesielt trivelig i dag, minner han meg igjen på at han bare gjør jobben sin og at jeg faktisk betaler for dette.

Hvorfor i alle dager gjør jeg det egentlig? Bruker penger på selvskading og tortur? Det hadde vært billigere, og ikke minst mye mer behagelig å bruke pengene på en full aroma kroppsmassasje og 3 flasker vin! Ikke like sikkert at sjefen hadde sagt seg villig til å sponse det abonnementet da, but still!

Når Håvard foreslår at vi avslutter 5 minutter før i dag siden jeg har "jobbet så godt" (les: sutra og klaga i en times tid, og sovna midt i økta) er jeg mer enn villig til å "betale" for disse 5 minuttene med pause. Krabber inn i garderoben og får på meg tøy, før jeg går bortover mot solstudioet på de høye hælene jeg absolutt måtte ta på meg på jobb i dag.

Stilen i trappen opp mot brua som fungerer som veiovergang - er upåklagelig, og en eldre herremann berømmer meg for å ta fatt på trappetrening kun dager etter hofteoperasjon.. Jeg retter ikke på vedkommende.. jeg har ikke krefter til det... 

i 20 min ligger jeg urørlig i solsenga, ikke en eneste muskel røres. Det eneste tegnet på at det enda finnes liv i meg, er at jeg enda peser som en hyperaktiv border collie i løpetida.

Det er ingen enkel sak å komme seg opp av senga igjen, men det går….en stund… Når jeg skal ut av døra til brun og blid, svikter beina under meg. Jeg deiser rett i bakken i knestående og klarer ikke ta meg for når overkroppen følger etter! Heldigvis har jeg trenings-bagen i neven slik at denne tar av for det verste idet jeg treffer asfalten ublidt. Det må ha sett sykt ugrasiøst ut, men heldigvis for meg er det ingen som ser det (tror jeg). Nå synes jeg i alle fall synd på meg selv!

Kvelden skal tilbringes i sofan foran Tven, jeg tar ingen flere sjanser. Det er best å ikke røre seg mer i dag (og det klarer jeg ikke heller uansett)

Heldigvis er det 6 hele dager til jeg skal møte Håvard igjen, og det er bra-jeg er ikke spesielt fan av han i dag og jeg tviler på at følelsen går over i morgen. Det lukter hjemmekontor – om jeg i det hele tatt får kroppen ut av senga.

Det skal visst føles godt etter trening? Godt??!?!? Jeg har det virkelig ikke godt akkurat nå!

 

-Baronessen har vondt i alle muskler og ledd-

Husk å leve nå!

 Da jeg var 10 år levde jeg i nuet! Det var som å rive av lappen på dagskalenderen og innse at man hadde en HEL dag til å gjøre akkurat det man vil. En hel dag med uendelige muligheter!

Nå er kalenderen min fylt opp, dagen i dag har jeg avskrevet lenge før den har begynt og det samme gjelder for neste uke, uken etter der, og den etter der igjen. Etter Påske en gang kan jeg kanskje ha en dag som ikke er planlagt enda…

 

Da jeg var 10 år, lagde jeg hytte mellom 2 stoler ved hjelp av et dynetrekk, barrikerte meg der med en lommelykt og noen gode tegneserier, lå og kjente på den gode søndagsfølelsen kun avbrutt av at katten kom inn av og til for litt kos. Her kunne jeg ligge i timevis, stenge verden ute mens jeg besøkte mine gamle venner i Andeby eller lærte nye pek av Knoll og Tott.  Når jeg ble lei, og endelig karret meg ut av hytta, var det massevis igjen av dagen til andre ting også. Dagen som varte i en evighet, dagen full av opplevelser som man kunne drømme om når man endelig gikk til sengs klokken ni om kvelden.

 

Nå skvetter jeg til hver gang jeg ser på klokken idet jeg har fått plantet bakenden ned i stolen, for klokken er alltid såpass mye at jeg bare må tusle meg rett i senga ettersom en ny dag truer med å komme… greit med litte grann søvn først .. eller mye.. for jeg liker og sove..

 

Da jeg var 10 år var min største bekymring hvordan jeg skulle få Ole Marius i parallellklassen til å legge merke til meg, vite at jeg eksisterte. 

Nå er jeg mer opptatt av å beholde huset og samtidig ha penger til mat på bordet, oppdra ungene mine, være en god kjæreste, skjøtte jobbene…. og for å ikke glemme bikkja, katten og hestene... 

Da jeg var 10 år betydde sol en dag ute, en dag full av nye ting og utforske

 

I dag betyr sol at jeg må lukke gardinene på kontoret for å ha mulighet til å se hva jeg gjør på pc-skjermen… 

Da jeg var 10 år betydde et snødekt landskap masse moro, på med ski eller rett i akebakken. Eventuelt skli etter bussen når den kjørte avgårde.. (livsfarlig lek det der egentlig, men gøy var det.)

 Nå betyr et snødekt landskap at man må skrape av bilen, måke snø, og alt dette med en eller flere  hylende unger rundt beina, som er enten alt for trøtt for å stå opp, eller alt for trøtt etter skolen og vil ha mat. 

Kjenner jeg skulle ønske jeg var 10 år igjen, bekymringsløs og kunne gjøre alt hva jeg vil, innenfor de alt for tøyelige grensene min mor satte den gangen. Regninger var noe man ga til stefar, jeg hanka heller tak i den nyeste utgaven av leketøy katalogen som kom i posten, satte kryss ved alt jeg ønsket meg.

 Maten stod alltid på bordet, det var bare å spise og gå. Det sørget min stefar for.

På fredager luktet det friskt av grønnsåpe blandet med middagslukt, og huset var vasket og ga oss en herlig helgefølelse. Nå visste vi at vi hadde lenge fri før hverdagen kom igjen.

 

Nå må jeg vaske, rydde, pynte og brette tøy helt selv.... og helga forsvinner som dugg for solen og fredag går over i mandag igjen før man får tid til å tenke seg om.

Jeg tror de fleste glemmer å leve i nuet, og er alt for opptatte av å jage etter alt man ikke har. Det er i allefall tilfelle for meg. Så fra nå av skal jeg akseptere det jeg har, like det jeg gjør, være meg selv og prøve å leve i nuet. 

Så lørdagen ble nettopp slik, jeg gjorde akkurat de jeg hadde lyst til der og da. Det resulterte i en tur i Skyland med et fotballag av unger, en lang gåtur med beste venninna og en lang herlig skravlekveld med verdens beste kjæreste. Det gjorde godt og jeg føler helga har vært lang og innholdsrik. Jeg er tilfreds og lykkelig - hva er vel bedre enn det?

Så folkens, lev litt mer i nuet, slutt å bekymre deg, tenk positivt og sett pris på lykke. 

Baronessen

 

Oh herlige treningsglede...

 Etterhvert som alderen stiger innser man at kroppen går i stykker i samme tempo. 

Det er ikke like langt mellom vondtene - og skadene, og man kjenner at man lever...virkelig kjenner det....

For et drøyt år siden, midt i min beste tur-entusiast-periode klarte jeg naturligvis å skade meg. De som kjenner meg vet at jeg er "ute for det meste" og dette var naturligvis intet unntak. 

Turen opp til Søgnes "Hollywoodskilt" endte med knall og fall (måtte skynde oss ned, var kun en halvtime til polet stengte..) og påfølgende 8 uker med benskinne da kneet takket for seg. Når man går med benskinne må man også bruke krykker, og da blusset naturligvis den velkjente betennelsen i supraspinatus opp igjen. Heldigvis var jeg nå "inne i systemet" takker være den eminente helseforsikringen på jobben (shoutout til Gjensidige behandlingsforsikring!) og under et år senere er jeg ferdig helet i kneet samt endelig operert i skulderen som har plaget en stakkar i et tiår. Nå gjenstår kun det siste, opptreningen.... Jeg investerer i ei bikkje og starter med små turer i skauen. Men dette gjelder visst ikke som opptrening i følge de som har greie på sånt.

Etter ukesvis med lovnader til fysioterapeuten, og massevis av unnskyldninger for at man ikke hadde fått kommet seg avgårde (og vi har hatt en hel haug å ta av, isolasjon, korona, isolasjon, korona, karantene, korona) måtte jeg bite i det sure eplet å få meldt meg inn på sats. Og det fine med sats, er at du som nytt medlem får en gratis PT time på kjøpet. 

Det tok meg et par uker som støttemedlem før jeg fikk en telefon fra en av senterets personlige trenere. Jeg booker time, dog under massivt press fra personen i andre enden, og avtaler time uka etter. 

Ved godt mot enda, det er jo en hel uke til. Dagene går kjappere enn forventet, og jeg går tom for unnskyldninger. Akkurat idet jeg tenker at jeg kan skrive en melding om at det ikke passer så bra i dag likevel, tikker det inn en sms med positiv ordlyd. "Hei, er du klar for trening? Gleder meg til å se deg kl 17"

Faen..klokka er 16.30..det er for sent å trekke seg nå.

Jobber effektivt på hjemmekontor så lenge jeg kan, går en timestur med bikkja, og rekker akkurat å hive meg i bilen 5 min før jeg skal møte denne karen i resepsjonen på Sats. Kommer meg helt ned Bråvannsbakken før jeg innser at treningskoene ligger i gangen hjemme. Må naturligvis snu og parkerer dermed utenfor senteret 10 min etter skjema. Jaja, da er det bare 50 min trening da, om ikke annet..

Det er skikkelig tøft å gå inn døra til senteret, for når jeg kjenner etter (virkelig godt etter), verker både kne og skulder som besatt akkurat i dag, og dessuten har jeg vært syk og hoster en del enda. Kan man snu?

Når jeg kommer meg inn og treffer Håvard i respepsjonen, blir alt så meget lettere. Han er fantastisk! Mørkt hår, brune øyne og et smil som ville fått selveste Siv Jensen mo i knærne. Han snakker mildt til meg med verdens mest behagelige stemme og har en fremtoning som forteller meg at alt vil bli bra. 

Vi starter med en kjapp prat, der jeg legger lista så lavt det overhodet er mulig, og ber han være varsom med krøplinger som meg. 

Etter en liten omvisning på senteret er det rett ut i trening. Vi starter rolig (i flg PT...) og jeg sliter med alt fra konsentrasjon til balansen. Det er ikke så himla lett å konsentrere seg nå Håvard står tett inntil meg i sin åletrange lycra-outfit..og med en kropp som nok har krevd litt mer arbeid enn min... Da vi tester noen sit-ups pusher jeg meg selv til det ytterste, for magemusklene er nemlig allerede helt utkjørt etter å ha hold magen inne helt siden jeg møtte han i respesjonen.

Etterpå må jeg ligge på rygg og løfte vekter opp i luften. Jeg er ukordinert og peser som en hval, men gjør mitt aller beste. (som ikke er så alt for mye kan man vel innrømme) Vi kjører 6 forskjellige rygg og skulderøvelser (men ikke mindre enn 8 repitisjoner) og vektene blir tyngre og tyngre.

Håvard blir litt ufølsom etterhvert og hevder at mine skrik forstyrrer de andre på treningsenteret. Jeg har funnet ut at den behagelige stemmen jeg hørte for kun 40 minutter siden nå er litt for nasal og i grunnen veldig irriterende. Jeg fikk vondt i brystet (etter alle øktene med vekter) da jeg skulle på tredemøllen og måtte ta trappemaskinen istedet. (Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som gjør heisen avlegs?) Håvard sier at det vil hjelpe meg å komme i form og øke min livsnytelse eller noe sånt. Han snakker masse annen drittprat også.

Håvard smiler til meg med sine vampyrliknende tenner. Han minner jeg på at jeg var 15 min for sen (det var faktisk bare 10) men heldigvis så har han ingen klienter etter meg så vi kan ta igjen den tapte tiden. Han tvinger meg til å trene rumpe og lår, og blir sur når jeg løper avgårde og gjemmer meg i garderoben. Han får en kollega til å hente meg og som straff setter han meg til å ro i 20 min. 

Det er nå gått 1 time og 20 minutter siden jeg ankom treningsenteret og jeg hater den hersens idioten! Han er det verste menneskeliknende vesenet født på denne planeten! Teite, anorektiske lille treningsnarkomanen! Dersom jeg hadde klart å røre en eneste del av kroppen min uten denne intense smerten skulle jeg slått han rett ned. Håvard vil at jeg skal jobbe med min biceps. JEG HAR INGEN BICEPS, denne har de kuttet av for så å sydd på igjen et annet sted under operasjonen. den er med andre ord helt død - omtrent som meg akkurat nå. Sur blir han og når jeg lager hakk i gulvet, men om han absolutt ville unngå det skulle han ikke gitt meg de hersens manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive etter snart 1,5 time med trening med en som ikke har sett innsiden på et treningsenter på årevis. Jeg er rimelig sikker på at Håvard tok utdannelsen sin på sadisthøyskolen, og fikk utmerkelse i grenen "tilføre smerte"

I morges måtte jeg drikke 2 kanner kaffe for å klare å stå opp. Jeg prøvde å pusse tennene men den eneste mulige måten var å ligge med hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Etter kun 15 minutters strev klarer jeg å få på meg bukse og sko, og jeg klarer å kjøre bil så lenge jeg ikke må styre eller bremse. Jeg biter tennene sammen, og klarer med all viljestyrke jeg besitter, å ikke hyle ut intense kraftsalver når jeg må reise meg opp av stolen på dagens internmøte. 

Jeg er sjeleglad når folk endelig peller seg hjem og jeg får kontoret for meg selv, og kan kippe av meg skoene, sige ned på gulvet å la tårene renne fritt. Jeg hater Håvard, og jeg hater lårene mine!

Håvard klarte å bryte meg akkurat langt nok ned til å få lurt meg til å signere en avtale med ikke mindre enn 10 PT timer over 10 uker. Så på Tirsdag er det påan igjen. Gleder meg helt villt......

Baronessen 

Ville du vært 25 igjen?

 Jakten på ungdomskilden er stadig mer populær. Man leter etter spor eller hint om hvor kilden befinner seg. Et kart kanskje, som er tegnet med kull på et stykke skinn fra en flådd apekatt. Eller kanskje en gåte, som har gått på folkemunne i århundrer, der løsningen røper kildens skjulested. Kanskje på baksiden av uavhengighetserklæringen? Det hadde i alle fall blitt en bedre, og mer sannsynlig story enn at den leder til en større pengeskatt...eller?

Har du noen gang sittet på bussen og studert, ja virkelig studert menneskene rundt deg. Det er ikke ofte undertegnede tar buss da, eller annen kollektiv transport for den saks skyld, men når jeg gjør det, ja da titter jeg med rundt. Det finnes så ufattelig mange forskjellige mennesketyper! Store, små, lange, merkelig, skumle, pratsomme og tause. Men en ting har alle til felles, i hvert fall de over fem og tjue, det å bli gammel. Nesten alle mennesker lever med frykten om å få rynker, krympe sammen til en lite rosin, bli sur og senil eller det verste, å havne på gamlehjem med bleier og plastikk laken. Og de i tidlig tjueåra er de aller verste!

Det finnes mange produkter og små finesser som skal holde oss unge lengre. Som anti-rynke krem med Q10 som strammer opp huden og gjør deg iallfall 10 år yngre… Nivea body krem som løfter opp alt som tyngdekraften drar ned med alderen. For å ikke snakke om «hold in» strømpebuksene og «push-up» BH. Sistnevnte er svært effektivt om jeg bare får nevne det…

Det jeg har nevnt nå er hovedsakelig forbehold kvinner. Er det slik at det er kun kvinner som bryr deg om å bevare ungdommeligheten? Det vet jeg med sikkerhet at det ikke er, men menn bryr seg kanskje ikke så mye om å stramme opp huden, bakenden eller lårene. Menn er mer materialister. De måler gjerne hvor gammel de er (og eventuelle andre målbare enheter av kroppen...) i hva de har oppnådd av hus, bil, båt, hytte og you name it!

Når 40 årene nærmer seg rauser de ut for å investere i sportsbil eller motorsykkel, og kruser rundt i byen med en flott "babe" i armkroken. Det viktig for en mann å ha en ung og pen dame  -  eller burde jeg si jente? Ja damer er de iallefall ikke riktig blitt enda. Men en jente med alt for små klær som blotter mye hud (slik som menn visstnok liker) og et overdolla ansikt med masse sminke i allslags farger og «skimmer», og ikke minst - Fillers! Fillers folkens, det er greia nå. Jo mer man likner Dolly Duck - jo bedre!

Men nå vil jeg ikke antyde at dette er slik alle reagerer på alderdommens første tegn. Noen reagerer faktisk helt motsatt. De går i de samme klærne som visstnok var hippe på 70- 80 tallet, og har samme frisyre som de ble født med. De har fortsatt det "gamle" synet på tilværelsen og har aldri hørt om sminke eller BH – og i alle fall ikke barberhøvel…. Jeg kjenner et par av disse...

Så står vi igjen med de som er midt på treet. De som oppdaterer garderoben og frisyren hvert skuddår og bruker en riktig dose med sminke og kremer. Og har et fornuftig pengebruk og heller nøyer seg med en brukt Nissan Leaf. Det er de som lar naturen gå sin gang og har slått seg til ro med at alderen setter spor. For det er vel slik at det egentlig ikke er noe man kan gjøre for å stoppe eller sinke aldringsprosessen, annet enn å prøve å skjule den, eller bare føle seg ung. Moralen blir vel da at man skal holde balansen mellom hipt og voksent. Og ikke vippe til feil side og eller falle av pinnen. 

Selv nærmer jeg faretruende meg mitt fjerde tiår, selv om det enda er littegrann tid igjen. Men jeg kunne virkelig ikke tenke meg å la noen stikker nåler i ansiktet mitt. Det er ille nok at de må stikke nåler i skuldre og knær fordi kroppen forfaller og trenger smertelindring.. 

Når det kommer til ansiktet holder det også med ansiktsmasken jeg prøvde her om dagen, i god tro om at dette var en helt alminnelig maske, som kun renset huden. Joda, den renset ansiktet bra den....for både hud og hår! Jeg skulle ikke fått den av etterpå! Der satt jeg, med masse sort gugge gnudd ut over trynet, og banna og sverta, mens jeg sendte SOS meldinger til omtrent alle jeg kjenner. Da jeg endelig klarte å få av møkka, etter anstrengelser du ikke vil tro meg på, var riktignok huden min myk, men også rød og svei som pokker! Aldri mer! Da skal jeg heller ha rynker! Selvskading har jeg aldri vært fan av...

Stort sett så blir jeg spurt om leg på polet enda når jeg skal unne meg ei flaske hvit (og har munnbind på) og tar naturligvis dette som et komplement og bevis på at de synlige rynkene ikke har meldt sin ankomst riktig enda (og er godt skjult av panneluggen jeg nylig har klippet til) 

Men når damen bak kassa titter på fødselsdatoen, ber meg ta av munnbindet for så å utbryte «OI! Oi!  Ja jeg ser det jo nå når du tar av munnbindet - hahahah" blir liksom litt av komplementet ødelagt må jeg innrømme. Jeg kommenterer dette for så å få til svar at når man har rundet de femogtredve fortjener det et OI!. Fremdeles føler jeg med ikke det spor bedre merkelig nok……

Uansett – årene går og jeg synes faktisk ikke det er så himla ille i grunn. Med alderen kommer visdom, og nå har jeg visdom nok til å le av de på tjuefem som enda sitter å sutrer over at de blir eldre. Jeg er nemlig gammel nok til å ha innsett at det er faen så lite en kan gjøre med akkurat det enn å leve livet til det fulle – og som om man var nettopp femogtyve! 

Baronessen

Mandag eller Tirsdag? Blå åkke som..

Påskeferien er over for denne gang, og for en gang skyld trossa jeg lakenskrekken og kom meg i seng i rimelig tid i går kveld.

 Dagen starter relativt optimalt, med sol strømmende inn gjennom vinduet akkumulert med lyden av fuglekvitter overdøvet av søppelbilen på utsiden. Jeg prøver å strekke kroppen som en katt, og i dag går det faktisk helt bra, helt uten at jeg pådrar meg kink i verken nakke eller rygg. Dette lover godt! 

Det tar med nøyaktig 6 minutter og stå opp, kle meg, sette på kaffen og komme meg på kontoret. Dette kalles effektivitet folkens! (Hjelper jo litt at kontoret for tiden er plassert i det ene hjørnet av stua da)

I dag er det planleggingsdag på både skole og bhg, og fremsynt og smart som jeg er, er dagen blitt tildelt min kjære X, og huset er rolig og tomt for andre enn meg selv, katten og bikkja. 

Nyter en ferskbryggen kopp Evergood mens vi har morgenmøte på Teams, idet telefonen ringer. Når det står Voiebyen skole i skjermen stusser jeg litt. Alle foreldre vet jo at en telefon fra skolen ikke er godt nytt, men i dag er jo ikke ungene der engang.

Det viser seg at det nemlig IKKE er planleggingsdag i dag likevel, dette gjelder kun for barnehagen, (På tross av at skoleruta på kommunens siden påstår noe annet) og begge de to eldste har (naturligvis) ikke innfunnet seg i klasserommet ved skoledagens start. Dette visste jeg jo... 
Legger meg flat men får høre at skolen har omtrent halvparten av elevene de skal i dag, så dette gjelder heldigvis ikke bare oss! Sier jeg skal få de unge håpefulle av gårde så snart det lar seg gjøre. Og det skal vise seg å bli litt utfordrende.

Faen,faen,faen! Så mye for en rolig start på dagen!

Ringer X`en men han tar ikke telefonen. Ringer eldstejenta, men ho tar heller ikke telefonen. Ettersom X`en ikke har bil, må de uansett bruke min, så jeg hiver på meg mer klær, hopper inn i bilen og har store ambisjoner om å kjøre oppover for å få gjengen opp av køya og av gårde på læringsinstitusjonen  (Ja, vi er alle B mennesker i vår familie) 

Men bilen starter ikke! Hva nå! Joda, frøken blond (altså meg om det var noen tvil) har klart å la lysene stå på da jeg parkerte Elvis (jepp, bilen heter Elvis. Sort Elbil som er rund i kantene og har skiltnummer som starter på EL. Det sier seg selv!) i går kveld. Ikke nok med det, neida, jeg parkerte naturligvis på "feil" sted slik at ladekabelen ikke når fra stikkontakten (jaja, veeet, jeg burde ha ladeboks på veggen. Får ta det opp med sjefa på neste lønnssamtale) og frem til uttaket på bilen. Og jeg eier ikke noen av disse praktiske lange skøyteledningene man burde ha.

Heldigvis har jeg littegrann flaks i dag også, for naboen kommer akkurat ut i garasjens mens jeg sender alle himmelens guder kraftsalver som hadde fått Trump til å gråte, og har faktisk en slik lang fancy ledning til låns. Får koblet bilen til strøm i håp om at denne vil fungere senere i dag.

Men, dilemmaet med ungene er jo likevel ikke løst. Jeg slår på tråden til lærerne igjen, og foreslår ydmykt (så ydmykt som jeg kan da... alt er relativt) at vi tar hjemmeundervisning i dag. Det går heldigvis bra, og innen gjengen lenger oppe på Bråvann (Les min kjære X og kidsa) rekker å ringe opp, har mor fikset alt sammen. Igjen. Nemlig! Snakker vi supermamma? (om vi ser bort fra hele fadesen med å tro det er planleggingsdag når det ikke er det da..)

Ungene er storfornøyd med en ekstra fridag, faren kanskje ikke fullt så begeistret. Roen senker seg igjen i stua mi, med unntak av en hund som hoster og harker for å få opp diverse hårballer (Satser i alle fall på at det er bare det han sliter med. #bekymrabonusmamma) og en katt som prøver å overbevise om at hun er i ferd med å sulte ihjel.

Innen lunsj har jeg både fått start på bilen og drukket mer kaffe, så humøret er stigende. Når man da i tillegg møter sårt savnede kollegaer på kontoret etterpå, da kan man jo ikke klage mer vel? Så kanskje ikke akkurat blåmandag, men iallefall en riiimelig blå start på en Tirsdag!

-Baronessen-

Man sitter ikke inne i fint vær, det sa alltid min mamma!

 Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige treningsentusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Jeg sliter enda, selv i voksen alder, med dårlig samvittighet av å sitte inne når det er fint vær. Opphavet kom under huden på meg, rett og slett..

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen, 8 uker med benskinne og påfølgende prolaps (ja, jeg er 90 år...! ) og Covid 19 har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? 

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en. Det er nemlig kommet en helt fersk episode av serien jeg følger med på. 

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Og hund har jeg med meg og - så han må da vel kunne tilkalle hjelp? Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten om behovet skulle være der.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mer behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja rundt magen og tar på meg løpeskoene som ble innkjøpt i fjor, men aldri har blitt brukt til å løpe i. De fungerer imidlertid utmerket til å gå ut med søpla i...

Jeg jogger i sakte (!) tempo ned til barnehagen og tilbake, det er vel sånn omtrent 500 m en vei... Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er han i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…som nok er det mest sannsynlige.

En uke senere kan jeg kun skilte med relativt behagelige gåturer i vågsbygdskauen. Jeg skylder på at kneet ikke er helet nok til joggeturer (og det kommer jeg nok til å fortsette med…)

Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine medmosjonister trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Men utrolig nok er jeg kommet tilbake til den gode stimen jeg var i før kneskaden, og det er da alltids noe! Om man går, løper eller sykler, er vel det viktigste at man kommer seg ut i finværet, og ikke sitter inne? Ikke sant mamma?