Høst i annmarsj

  

Dagen har forløpt meget rolig, meget godt. Med unntak av en helt vanlig dag på jobben, har min største utflukt i dag var til bensinstasjonen for å fylle bensin. Noe som i seg selv ikke er bare-bare. Sløv som jeg er så fyller jeg nemlig ikke bensin i tide og utide, men bare når jeg er spik spenna nødt. Sånn som da bilen min hosta på vei opp Bråvannsbakken her om dagen, etter å fortvilt ha blinket gult i flere dager. Vel, da innså selv jeg at jeg måtte fylle bensin neste gang jeg skulle ut med doningen. Men jeg har selvsagt noen sære preferanser når det kommer til bensinstasjoner også. Noen vil gjerne kalle det tvangstanker. Jeg fyller nemlig ikke bensin hvor som helst. Helst bør det være selvbetjent, men jeg har noen få utvalgte betjente bensinstasjoner rundt om i Kristiansand også.

Greia er at jeg får hetta av å fylle bensin. Det er nok flere sammensatte grunner til dette. Mulig skyldes det den ene gangen bensinmåleren var i stykker og jeg trodde jeg var tom for bensin men endte opp med å fylle bensin for 7,35 kroner og måtte inn å betale dette til klodens desidert deiligste fyr. Det var flaut! Jeg skal i samme sammenheng villig innrømme at jeg til tider har hatt konto på intravenøst og har måttet fylle for småpenger, men klarer stort sett å skrape sammen til en hundrings om ikke annet. Og da fyller jeg ALDRI på betjente stasjoner, men på selvbetjente som kun tar kort!

Min frykt for bensinfylling kan også være en følge av den gangen den samme vidunderlige kjekke bensinstasjonmannen akkurat klarte å avverge at jeg fylte diesel istedenfor bensin – selv om jeg klarte å få 0,7 liter av dieselen på tanken.

Eller telefonsamtalen jeg fikk fra en annen bensinstasjon hvor jeg hadde fylt bensin og reist. Altså, uten å betale for meg. Kult å komme tilbake å betale 2 uker etterpå bare fordi hodet ikke sitter på rett plass….

Det pinligste var imidlertid da jeg tøffa meg så veldig å fylte på en ukjent stasjon. Det gikk greit, til tross for at et mannlig utdrikningslag satt å spiste lunsj på en benk utenfor. Like tøff følte jeg med imidlertid ikke da jeg gikk ut etter å ha betalt for meg og satte meg i bilen igjen. Jeg satte meg nemlig i BAKSETET!

Bare meg i bilen…

Jeg satt der i en liten evighet, vurderte om det beste ville være å klatre frem i førersetet, late som jeg ventet på noen til de gikk og andre geniale løsninger. Det endte med at jeg til slutt gikk ut – og inn. Kvalte for øvrig motoren før jeg kjørte av gårde….

I dag gikk det imidlertid smertefritt å fylle opp tanken, da jeg valgte min faste stasjon med selvbetjening og ei gammel røy bak disken. Putte inn kortet, slå kode og fylle bensin. Måtte snu bilen en gang, da jeg ikke helt har lært meg hvor fyllesida er enda, ny bil for meg, men det gikk også greit da bensinstasjonen var helt tom.

Vel hjemme igjen tenner jeg lys, lager kakao og tuller meg godt inn i pleddet. Høstregnet dasker mot vindusrutene og vinden truer med å stikke av med bordet på verandaen. Men inne er det lunt og varmt, og en deilig ro – det er en lun høstkveld og jeg nyter det.

Baronessen

Søppeltrollet

Jeg har ved flere en anledning blitt beskyldt for å være redd for søppeltrollet.. Da vi bodde på Hellemyr hadde vi egne boder for søppel, og disse stod naturligvis flere mil unna inngangen!

Jeg måtte altså gå rundt heeeeele bygget for å kaste søpla, for å så gå heeeeele veien tilbake for å sette meg i bilen og kjøre til jobb. Som du sikker forstår så var dette svært slitsomt, og følgende ble da at jeg ikke orket dette strevsomme arbeidet. Søpla ble dermed liggende litt for lenge og ofte stående rett utenfor døra, da ambisjonen var å ta denne med «når jeg likevel skulle gå».

Problemet var jo det, at når «jeg likevel skulle gå» hadde jeg gjerne såpass dårlig tid (for jeg har verken blitt bedre eller verre på morgenen med årene) at jeg ikke rakk denne runden rundt bygget for å hive søpla, og dermed gikk rett forbi, dag etter dag, helt til noen forbarmet seg og tok med min pose….eller poser (oftest i flertall) med seg på sin egen ferd til søppeltrollet…

Blokka, eller leilighetskomplekset, hadde faktisk parkeringsplasser på begge sidene, så hvorfor jeg aldri parkerte på andre siden der søppelboden var, er noe jeg har tenkt litt på nå sånn i ettertid….

Nå når jeg bor i en enebolig og har søpla rett utenfor døra, går dette forholdsvis bra. Som regel havner søppelposen i dunken innen et par dager, som regel….. hvis ikke er det alltids et dyr eller en kråke som tar seg av det..

Problemet nå er når søppelbilen kommer for å tømme dunkene. Jeg må altså slepe den store tunge dunken heeeelt ut til veien slik at søppelmannen skal gidde å hekte den på søppelbilen og få denne tømt. (Legg merke til at her omtales boksen i entall, dette fordi jeg stort sett er alt for sløv til å sortere og at det meste av søpla havner i samme dunk….) Når søppelmannen har gjort jobben sin, må denne dunken trilles heeele veien inn igjen.

 Det er på dette tidspunktet det stort sett ikke skjer noe fra min side. For å få parkert bilen min må jeg kjøre fordi søppeldunken som står ved postkassene. Jeg må dermed gå heeelt tilbake for å hente denne, noe jeg oftest ikke gidder der jeg drasser på unge, plastposer, barnehage sekk med mer på vei inn døra mens jeg blir overfalt av bikkja. Når jeg endelig kan puste ut og sette ting fra meg er jeg stort sett såpass utslitt at jeg ikke engang orker tanken på å gå heeeelt ut til postkassa for å hente søppeldunken (dette sier nok svært mye om min fysiske forfatning men det får heller være)

Du stiller deg kanskje spørsmålet, hvorfor ikke ta med søppeloksen når jeg henter posten? 

Vel, det er en annen sak, jeg er nemlig svært sløv til å hente posten også… det gjør jeg gjerne en gang i uka, sånn ca Torsdag, når trappa mi er så full av søppelposer at det ikke er plass lenger og jeg MÅ hente dunken for å få  ryddet opp. Om jeg mot formodning har vært så heldig at noen i mellomtiden har forbarmet seg over meg og min redsel for søppeltrollet, slik som naboen eller min søster, vel, da blri posten gjerne liggende enda litt til.….Men mindre jeg venter en pakke med sko eller nytt tøy. Da er jeg derimot svært ofte i postkassa..

Noen vil kanskje ha en kone som legger seg lydig i kurven sin under kjøkkenbordet når dagens gjøremål er ferdige, men som dere skjønner er jeg ikke en av dem. Og dersom du tenner på burka og bart, ja da kan du gå videre.  Det jeg trenger er en mann som tar grovoppgavene – slik som å tømme søpla og trille dunken ut og inn – helst på samme dag. For søppeltrollet er der, faktisk, jeg HAR sett det. Og det er skummelt! Spesielt år det er mørkt!

Dere som sier at troll ikke finnes – her er et vassekte søppeltroll!

Baronessen

Blå mandag - eller Tirsdag....

Middelmådig start på dagen, da vi kom sent hjem fra hovden i går kveld og jeg var enda senere i seng ettersom jeg «må lande» før jeg hopper i køya. Dette resulterer i den sedvanlige snoozinga på alarmen, som igjen resulterer i at jeg må skippe dusjen på morgenen. 

Jeg står ikke opp før «deadlineklokka» mi ringer, en klokke som fra fabrikantens side blir kalt «fryktelig vekkeklokke» og dette i ordets rette forstand. Det å være en liten halvmeter fra madrassen når denne setter i gang er ingen overdrivelse. 

Snubler bort til klokka med gjenklistrede øyne og hamrer løs på den for å få ende på den gjennomtrengende marerittfremkallende pipelyden, som om det er dens skyld at jeg må stå opp på et ukristelig tidspunkt av dagen. Men jeg har ikke tid til å være morgengretten.

Stirrer tilbake på mitt egen trøtte speilbilde, studerer posene under øya og innser at jeg ikke er tjue år lenger, der man kunne hoppe fra senga og rett i bilen – nei, den tida er sannelig over.

Etter en liten evighet med sparkling får jeg klint håret opp i en topp og kommet meg avgårde. Er på kontoret før åtte mot alle odds, og får hentet dagens første kaffekopp.

Etter å ha skumlest mail innser jeg at jeg må ha en kistespiker før jeg klarer å ta fatt på mandagens oppgaver. Det er når jeg skal ut på «røykeplassen» bak jeg for alvor skjønner at det er mandag, og den tyder på å bli blå også. Jeg får nemlig testet spagaten idet jeg skal gå ut på den eldgamle tre-verandaen bak, som er overgrodd med sopp eller hva det nå er. 

Vi snakker skikkelig gammelt treverk, som ikke er høytrykkspylt siden atten pil-og-bue, og dette er helt grønt – og glatt! Heldigvis har jeg enda hånda på dørklinka idet jeg trør ut og går rett i spagaten. Vel er jeg gammel turner, men slike kunster ruster faktisk, og hadde jeg kommet meg helt ned hadde jeg nok sittet der enda. Jeg utbryter et høyt «OI» og får med nød og neppe dratt meg opp i stående stilling igjen etter utfallet. Skøyter meg videre ut på plattingen og får inhalert nikotinen, drukket kaffen og kommet meg til hektene mens jeg hører latteren enda runger bak meg. 

Well played, Mandag. Well played.... 

Når jeg forsiktig tripper inn igjen og inn på kontoret, ser jeg grønne spor etter meg på teppet. Godt vi skal bytte det snart….

Jeg er ikke spesielt glad i mandager. Det kan egentlig ikke hjelpe hvor den kommer i løpet av uka, mandag er mandag. Men beklageligvis kommer den i begynnelsen av arbeidsuken. Folk Forakter den umiddelbart fordi: Den betyr slutten av helgen, starten av arbeidsuken, lenge til neste helg etc…

Men når en virkelig tenker seg om, er faktisk ikke Mandag den verste dagen. Mandagens bror -Tirsdag er mye verre og ytterst mer ubehagelig enn mandag noensinne kunne håpe å være. Hvorfor? Det er ganske enkelt egentlig. Mandag kommer og, til tross for helgen er over, minnene om helgen er fortsatt frisk. Du har nye emner å snakke om på jobb for å hjelpe deg å komme gjennom dagen . Det er enkel matematikk at mer skjer fra fredag ​​til mandag enn fra mandag til tirsdag . På tirsdag derimot, har du ingenting friskt å snakke om, fordi du allerede har brukt opp helgens oppdatering på mandag….

Du bør være godt uthvilt til mandag, ettersom du var i stand til å sove både lørdag og søndag. Det samme kan ikke sies om tirsdager....

På mandag, selv om det er starten på arbeidsuken, har du fortsatt en liten forbindelse til helgen som var, og ser frem til den neste. Tirsdag har knust denne ånden fordi det er ikke den første dag i uken, men du har fortsatt fire dager til før en strålende lørdag .... Den er en klønete dag i starten av uken,  uten å faktisk være starten av uken....

Ser dere? Mandag er ikke så ille. Så jeg foreslår at vi alle permitterer mandag for en stund og begynner å gi tirsdag varmen som den fortjener. Tirsdagen har hatt det alt for godt alt for lenge......

Uventet Langhelg

Kickstart på min dag da jeg våkner hylende halv ni og innser at jeg er alt for sent ute. Hjernen fungerte ikke såpass i går kveld at jeg husket å sette på ørten alarmer slik at jeg har en liten mulighet til å komme meg opp tidsnok til å komme på jobb. 

En dusj i rakettfart, tørker de verste såperestene av mitt edle legeme med et alt for stivt badehåndkle (av en eller annen finurlig grunn glemmer jeg alltid å kjøpe tøy mykner og tannkrem), setter opp et uregjerlig hår i en topp da jeg ikke kunne ta meg tid til hårvask, og sprayer uante mengder hårspray for å få det til å holde seg der. For sent oppdager jeg at det ikke er hårspray jeg har brukt, men impregnering sprayen jeg kjøpte til veslas nye sko… Vanvittig smart og oppbevare den i vinduskarmen på badet sammen med hårproduktene.. Om ikke annet blir ikke håret gjennomvått dersom jeg skulle bli overasket av styrtregn…

Så starter sparkinga, prøve å skjule blå Derrik-poser under øyne samt andre skavanker etter beste evne.

Pulsen er enda på et helsefarlig nivå idet 4 åringen kommer gjespende inn på badet med bustete hår og søvnroser i kinnene.

Hva f??!! Ungen? Er ikke ungen hos sin far? Sakte går det opp for meg at jeg måtte ta fri i dag ettersom barnehagen skulle ha ikke mindre enn to planleggingsdager denne uka. Noe Jeg naturligvis ikke hadde fått med meg og ble gjort oppmerksom på onsdag. Når det er sagt føler jeg at barnehagen har såkalte planleggingsdager i hytt og gevær… men det er nå bare min mening.

Uansett, jeg har faktisk fri i dag! Jeg lar hår være hår, ansikt være ansikt og setter over kaffe like sort som natten. 2 kopper «kaffegrut» senere føler jeg endelig at jeg begynner å våkne, og oppdager at jeg har trusa på vranga og genseren feil vei. Det er mulig det var like greit å ta fri denne dagen…?

Vesla tripper fornøyd rundt omkring med X antall Barbie i armene, og Barbie og vennene hennes skal visstnok på hytta.  Jeg setter i gang med pakkinga, for vi skal nemlig til Hovden i helgen og når man plutselig får uventet langhelg kan man like godt sette kursen oppover tidlig.

Sola skinner og alt tyder på at resten av dagen blir bedre enn starten.

God helg!

Everything is just fine.....

Jeg bruker fremdeles mobilen som vekkerklokke, og snooze…det slo i dag feil ut – som andre dager…

Opp litt for sent, så ingen somling i dusjen kan tillates. Håret vaskes bare en gang (ALLE vet jo at man skal såpe inn hele to ganger…) før det settes opp i en krusedull midt oppå hodet mens det enda er vått.

Jeg ser mitt eget trøtte ansikt stirre tilbake i speilet, og ser at jeg i løpet av natten har fått et sår på haka. Gnir meg i øynene for å fjerne rester av morgendugg, før jeg inspiserer såret nærmere. Selvfølgelig er det ikke et sår, men en kvise på størrelse med en tiøring. Og når man er gammel nok til helt naturlig referere til en tiøring, så er man sannelig for gammel til å få kviser også! Er det rettferdig å måtte slite med både kviser OG rynker? Ikke det at noen av delene sliter så veldig på meg, men er det ikke ganske paradoksalt? (Vår kjære wiki sier at kviser/akne er noe en får i alderen 17-30 år men at det som regel forsvinner i 25 års alderen…jeg er da sannelig passert 30 om jeg ikke husker helt feil…)

Uansett, pent er det ikke, så her må førstehjelp utføres. Jeg har mye rart i baderoms skapet så noe av dette må da kunne brukes. Problemet er at jeg ikke helt vet hva som er hva, da det meste står på språk jeg ikke har tatt meg bryet av å lære, så jeg smører på en 4-5 forskjellige ting og regner med alt er borte i morgen.

Hopper i det tøyet som ligger nærmest og idet jeg kommer meg ut av døra innser jeg at der faktisk enda er en mulighet for å kunne troppe opp på kontoret før klokken slager åtte. Jeg har nemlig hele fem minutter igjen, og det burde ikke ta meg svært mye mer og trille ned Bråvannsbakken på sykkel. (Bilen tok kvelden så den solgte jeg her om dagen så nå er jeg sannelig blitt syklist også)

Men den gang ei… sykkelen har flatt bak dekk og jeg finner ingen sykkelpumpe. Damn! Sender ei melding til en kollega om at det er fryktelig synd på meg som må gå til jobben. Kollegaen tar imidlertid ikke hintet. Det er bare å bite i det sure eplet og ta apostlenes hester fatt.

Mitt elendige immunforsvar har vært et stadig tilbakevendende tema. Også i dag ser jeg meg nødt til å forsiktig nevne det. For det er rett og slett ikke der, og ikke går det å få kjøpt et nytt heller. Jeg er nå godt uti min andre Bronkitt-uke, og alle naturlige pustehull er deretter. Så selv om jeg spaserer i rolig tempo i nedoverbakke hoster jeg som en gammel fyllik med lungekreft på stadium 5. Det går sakte. 20 minutter ankommer jeg kontoret, 20 minutter «for sent» ( Flexi-tid er undervurdert!)

Jeg får noen småfleipete blikk når jeg passerer et par kolleger og den ene ber meg ta en titt i speilet. Den våte panneluggen min er blitt tørr på turen ned og står nå rett opp. Og da mener jeg RETT OPP. Jeg har hatt hostekuler med påfølgende tårer, og resultatet er maskara nedover kinnene. Jeg ser virkelig ikke ut. Oh Happy day!

Takk skaper for nye Paracet med koffein! Her har vi smertelindring i god samhandling med verdens mest brukte sentralstimulerende middel. Et par av disse skylt ned en «oversized cup of coffee» blir dette redningen i dag, og jeg fikk vasket både dassen og bikkja etter å igjen ha labbet Bråvannsbakken – denne gangen oppover. I nøyaktig 35 minutter er jeg super Woman og fyker rundt i kåken som om jeg skal ha fått svijernet i skinka.

Små uskyldige hybelkaniner er sjanseløse, og det samme er min firbeinte venn som prøver å komme seg under sofaen i håp om å slippe Shampo -lukt i pelsen. (jo mer illeluktende den bikkja er jo lykkeligere er hun selv..) Heldigvis er hun for stor og sofaen for lav, noe som gjør det hele litt lettere for matmor.

Når 35 minutter er talte innser jeg at jeg sannelig ikke er super Woman likevel, bare lille meg med bronkitt og sterk koffeinrus. Jeg setter bakenden ned i nærmeste stol og takker skaperen igjen for at fjernkontrollen ligger innen rekkevidde i tillegg til at jeg glemte å slå av tven med «knappen» i går. Her blir jeg nemlig sittende resten av dagen, det å faktisk sette det ene beinet foran det andre fortoner seg som en oppgave større enn å bestige «svolværgeita» dagen etter julebord med jobben…..

Baronessen

Just a number

Noen dager er man nøyaktig så gammel som man føler seg, andre dager føler man seg langt yngre enn man faktisk er. Og så har man de dagene man føler seg så meget mye eldre enn fødselsattesten tilsier.

Jeg fikk et litt andelenes syn på dette med alder, eller andres alder for å si det slik. Man kan kalle det en liten oppvåkning kanskje? Om det var en tidlig morgen, eller sen aften har ikke mitt gullfiskminne klar å gjøre rede for i skrivende stund, men det spiller forsåvidt ingen rolle. Jeg sitter på verandaen og nyter en kopp kaffe sammen med min stefar da samtalen begynner å involvere nærmeste naboer og andre i nabolaget. Samtalen kommer inn på en festlig aften tidligere i sommer,og jeg ønsker å presisere at dette ikke var noen festlig aften for meg, heller tvert imot...

Mine nærmeste naboer, i sene 50 årene, har en relativt svær terrasse rett nedenfor meg, og om jeg sitter på verandaen min kan jeg skue utover både badstuen, terrassen og bassenget deres da mitt lille bopel ligger noen meter høyere i terrenget enn deres. Mørket har senket seg og flombelysinga nedenfor har slått seg på. Nå er det nå engang slik at vi mennesker er født med en nyfiken sans, og når en da hører latter og fnising, høylytte rop og andre unevnelige lyder så ser man seg liksom automatisk litt rundt. Det skulle jeg ikke gjort. Det er nemlig svært tydelig at akkurat disse menneskene, i seeeene 50 årene, har fått litt for meget i glasset denne sene aftenen. For det jeg skuer når jeg titter over rekkverket på min egen veranda, er fire godt voksne mennesker, to av hvert kjønn, i full gang med nakenbading tidligere nevnte basseng - som jeg da har fullstendig utsikt over. 

Vi vet jo alle, at med alderen kommer tyngdekraften, og det vi snakker om her er virkelig ikke topptrente menn eller opererte skuespillerinner. Dette er Ola Normann i naturens naturligste prakt, uten hemminger eller forsøk på å holde inn mager eller oppe andre kroppsdeler for å se bedre ut. (Dog, noen av kroppsdelene som burde ha hengt, gjorde kanskje ikke akkurat det...) 

Her er det ingen hold in`s, push-up`s eller andre hjelpemidler, her er det rett og slett det gud gav oss, og mer til ettersom jeg ikke tror kosthold og trening er førstepri for disse folka.... De løper rundt omkring, tar høye stup ned i bassenget (eller forsøk på det) og hopper opp og ned. Og når de hopper, vel, da hopper resten. De ler og fniser og har det tydelig veldig gøy, akkurat slik som 18 åringer ville hatt det om de gjorde akkurat det samme. Men her snakker vi om folk som nærmer seg 60 - og grava, men stormskritt!

Jeg trekker til meg øynene og sitter forstyrret tilbake etter det jeg nå har vært vitne til. Eier de ikke sømmelighet i livet. Det er en alder for nakenbading,og 60 er ikke rette alderen..Jeg forteller denne historien til min stefar på vel passert femogfemti, hvorpå han påpeker nettopp det -.at man føler seg ikke som en seksti-åring selv om man er det. Da jeg var tjue mente jeg selv at de som var passert tredve var vel voksne folk som burde holde seg hjemme istedenfor å fly på byen som om de skulle vært tjuefem. Da jeg var tjuefem mente jeg at man burde passe på familien istedenfor å ha hjemmefester dersom man hadde passert de gylne 35..Nå som jeg selv har passert de tredve mener jeg altså at man ikke burde nakenbade dersom man ser sekstitallet i øynene.. 

Jeg har altså passert tredve, men føler meg ikke som en dag over tjuefem - stort sett.. Med mindre jeg roter meg inn på byens hippeste utested og ser an klientellet der, som svært ofte ikke er så mange årene over bleiealder... Da føler jeg meg som ihvertfall 27... Andre dager føler jeg meg som nøyaktig tredve når jeg står opp om morgenen og prøver å gjenkjenne mitt eget speilbilde der det stirrer tomt tilbake på meg. Dagen derpå føler jeg meg gjerne som en syttiåring..

Moralen er imidlertid, du er nettopp så gammel som du føler deg akkurat der og da. Resten er bare et tall! Så kast klærne folkens, uansett alder og kjønn, la oss hive oss med å nakenbade, bare fordi vi kan!


Baronesse Von Old

OVER 30

Når man blir eldre, har flyttet hjemmefra og blir ansett som voksen er det mye som forandrer seg. Ikke bare blir du alene, må betale regninger selv og må vaske selv, men til og med bursdagene blir forandret. Dagen blir liksom ikke helt det samme når en må lage teselskapet selv, bake kakene og steke vaflene. I tillegg får man gjerne beskjed om å kjøpe noe en trenger for så å oppgi sum slik at du kan få «tilbakebetalt» for gaven du har kjøpt til deg selv…

«Gratulerer med dagen, den er din! Alle unge, alle gamle har en dag som er sin. Dageeeen er din, gratulerer med dagen den er din…»

Det var først når 30 års dagen min nærmet seg (ja, jeg er OVER 30) at jeg virkelig innså det. Det har ikke vært innen tankerekkevidde før dette, enda jeg har bodd alene i en hel del år. Bodd alene, med egne regninger, egne planter (to grønne stueplanter som faktisk enda lever…), hund og katt…

Når man fyller 30 skal det visstnok feires med bask og bram (noe vi i alle høyeste grad gjorde…) Men i månedene før feiringene var jeg travelt opptatt med planlegging, til min egen bursdag! Ja, sik var det, mamma bakte ikke en eneste kake, leide ikke lokale eller poppet popcorn. Alt dette måtte jeg gjøre helt selv, og på MIN dag. Snøft.. Men jeg tok meg selv i nakken og fant ut at fest skulle jeg ha – og det ble det – selv om det ikke blir helt det samme når man «overasker» seg selv….

Jeg klarte naturligvis å fikse det slik at min etterkommer ble født dagen etter meg. Når jeg ser tilbake på mitt gråtkvalte bursdagsønske for nøyaktig 3 år og 364 dager siden, innser jeg hvor teit dette var. Jeg ønsket meg nemlig keisersnitt i bursdagsgave. Ønsket ble ikke oppfylt av vakthavende over kirurg på Sørlandet sykehus… Sett i ettertid er jeg i grunnen himla glad for akkurat det. Ja for selv om jeg må stå på min egen bursdag og bake Hello Kitty kake, lage gelètog og blåse ballonger, er det er uansett min EGEN dag, Vesla har ikke før 24 timer senere. Så selv om Alle har glemt med dagen etter når det faktiske selskapet er, så hadde jeg tross alt en egen dag.

Vet jeg er OVER 30 og burde gi faen i alt som heter bursdag, men er jo faktisk hyggelig å bli husket da…sånt blir vaffal aldri jeg for gammel til..

Takk skaper for Facebook sier jeg bare. Der alle mine venner, bekjente og faktisk folk jeg omtrent ikke kjenner i det hele tatt, blir påminnet MIN dag med en gang de åpne øynene! (85% av facebook brukere sjekker face allerede før de har stått opp av senga faktisk, og selv om jeg gremmes må jeg innrømme at i dag var jeg en av dem…) «Baronessen har bursdag i dag, bli med å feir..»

De fleste tenker at om en ikke skriver på «veggen» til bursdagsbarnet vil dette bli oppdaget og vedkommende meget fornærmet. Vel, når det er sagt så hadde jeg nok aldri oppdaget at akkurat du ikke hadde skrevet standard:» gratulerer med dagen J» iblant de over 150 meldingene jeg har fått i dag, med mindre du tidligere er blitt omtalt som venninnen, søsteren, bestisen, min kjære X eller andre kjære navn i denne bloggen… Man uansett svært hyggelig å få slike meldinger, Facebook gjør bursdager gøy!

Når dagen blir oppsummert innser jeg at jeg har ingen grunn til å klage. For jeg er blitt husket, i aller høyeste grad. Fått pakker med skinnjakke (jeeeey), gavekort, penger, klær og en hel del alkoholholdig drikke. Min mor synger inn bursdagssang på mobilsvareren mens jeg er på jobb, og jobben spanderer kake på meg. Jeg er passert 30, og det gjør ingenting, fordi jeg har hatt en flott bursdag.

Og i morgen blir dagen enda bedre, når jeg får se øynene til den viktigste personen i hele mitt liv, lyse av glede over alt som kommer i fanget på henne. For i morgen er det Veslas dag, og vi gleder oss :)

Baronesse Von Krogh