Den som sover synder ikke

Søvn er oppskrytt er det mange som sier. Jeg er sterkt uenig i påstanden, jeg synes søvn er ganske viktig, faktisk livsviktig!

Det er forunderlig hvor stor plass menneske på 90 cm kan ta. En hel dobbeltseng for eksempel. I natt dundra jeg i gulvet. Det er mange år siden sist jeg falt ut av en seng, men i natt dundra jeg i gulvet med et brak. Jeg hadde helt glemt hvilken ubehagelig opplevelse det er å bråvåkne idet man treffer et hardt underlag, gjerne midt i en svært så behagelig drøm, som var mitt tilfelle i natt.

Min bitte lille treåring, som i tillegg er liten for alderen med sine knappe 92 cm over havet, klarer å tø senga som hennes. Vel, hun gir litte grann plass til de rundt 20 kosedyrene hun bare MÅ ha der også, men plass til mamma, nei det er ikke så nøye. Det er altså snakk om en dobbeltseng, og ikke nok med det, det er faktisk min seng! Prinsessesenga til flerfoldige tusen vil hun ikke ligge i, og den er faktisk alt for liten for mamma, som hun selv sier….

Jeg har hørt at jeg både snakker og går i søvne, eller gjorde om ikke annet. (Nå tror jeg at jeg holder meg til snakkinga, og eventuelt snorking ... ) Mon tro om hun er arvelig belastet? Hun står riktignok ikke opp av senga, men går okke som, i senga. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått et kne eller en fot i rygg, mage og andre unevnelige steder i løpet av nattens løp, men det er i alle fall nok til at jeg føler jeg ikke har fått blund på øyet i det hele tatt.

Jeg er ikke kjent for å være morgengretten, stort sett veldig blid når jeg slår opp øynene. (i motsetning til andre av mine familiemedlemmer) Men denne morgenen kjenner jeg der er litt for tidlig, lyset er litt for skarpt og at jeg generelt har hatt en svært ubehagelig natts søvn.

Men når jeg titter inn i det lille søvndrukne ansiktet, med håret rett til vers og søvnroser i kinnene, etterfult av

-Mamma, æ ha itte sparka dæ i hele tatt i natt, æ va vældi flink jente!

Stoltheten lyser over ungen, og hun mener oppriktig hun har ligget stille som en mus. Jeg har ikke hjerte til å fortelle om midt ublide møte med parketten, og velger å la det fare.

-Ja du er veldig flink jente!

Den som sover synder ikke, og man kan jo ikke lastes for det man ikke vet at man har gjort. (Det i alle fall min hovedregel når jeg har vært på rangel..…) Og selv om mamma må gå på jobb både stiv og støl, og ikke minst trøtt, så skal aldri min lille prinsesse få vite at hun har vært toppidrettsutøver i turn denne natten.

Baronessen

Relax

Mine berømte krystaller er enda ikke blitt til diamanter og jeg går enda rundt i tung rus, føles i hvert fall slik..

Så legen foreskriver å slappe av. Vel, da får jeg gjøre nettopp det. Men det er forundelig hvor vanskelig det er å nettopp slappe av. Når jeg sitter i godstolen og ser på alt som burde gjøres, gulvet som minner mistenkelig om grusplassen utenfor, gullfisk-bollen som er i ferd med å blir et forskningsprosjekt verdig på grunn av dens antall alger pr liter vann, og alle hybelkaninene som jeg for lengs burde ha investert i bur til (og vesla som sier mamma er dum som ikke vil kjøpe henne kanin, hun har jo en drøss allerede)

Jeg vet ikke med deg, men jeg finner det noe vanskelig å sette seg ned å nyte ro og fred når byens horehus blir et sterilt i forhold til mitt bopel....

Godt er det da at jeg er sterkt koffeinavhengig, for som kjent, drikker man mange nok kaffekopper ender man opp i sterk koffein-rus, og den er i aller høyeste grad tilstedeværende i dag.

Når jeg først tar vaskekosten fatt tar det helt av, og en drøy time senere kan jeg speile meg i vasken, se gullfisken gjennom glassbollen og se treveket i gulvet mens jeg fortrenger den kjipe samvittigheten jeg har etter å ha jagd x antall kaniner ut i kulda.

Jeg kryper inn i kosedressen min kjære søster var såpass genial at hun kjøpte meg i julegave, tenner levende lys og henter min kjære Clotilde Davenne ut av kjøleskapet. Nå kan jeg endelig slappe av, nettopp slik jeg burde og alle rundt meg formaner meg om.

Skuffelsen er stor da jeg setter på tven og finner ut av hvilken underholdning denne fredagen har å by på. Det første jeg legger blikket på er Domenic Pursell, som i seg selv ikke er ille i det hele tatt da dette er en mann med stor M for meg..eller, har VAR det helt til jeg nå ser han i en eller annen tåpelig reklame iført kun en stilongs. Mannen er såpass muskulør at han kunne sluppet unna med det, men stilongs er plagget som kan få selv den stauste og mest virile mann til å se ut som en provinsiell sengevæter. (hvordan superhelter kan forlange respekt i sine stilongser er meg et mysterium, men det hjelper så klart å kaste stridsvogner over kommunegrenser og hoppe over finansbygninger uten tilsprang...)

Jeg skipper over til neste kanal, og blir enda mere nedtrykt på tross av at forventningene mine er ikke særlig høye akkurat nå. På TV2 er det nemlig Idol... En gris i sterk bakrus hadde vært en klar vinner i årets omgang, for det er ikke en eneste en av de som er med i programmet i år, som verken fortjener å være der eller burde få muligheten til å være på radio og TV. Herre, spar oss!! Har vi ikke lidd nok nå? Skal vi pines til evig tid`?

Etter å ha gjennomgått samtlige kanaler og konkludert med at jeg hadde foretrukket å spise åtte pakker tørrgjær fremfor å se på noe av dette, setter jeg på spotify istede.

Mens "Down" av Jason Walker strømmer ut av høytalerne setter jeg meg ned, sjenker et glass vin og lener hodet tilbake i stolen. Pulsen senker farten, kroppen slapper av og jeg puster tungt ut. Nå slapper jeg endelig av og det har jeg tenkt å gjøre resten av helgen. For legen har sagt det, så nå er det lov!

Baronessen

(Dyre)Verden har gått fra konseptene!

Disclaimer: Ingen dyr ble nevneverdig skadet under hendelsen, ikke fysisk ...


Har du noen gang hørt ordtaket "som hund og katt" ? Vel, i disse dager er dette et relativt begrep... De fleste dyr som vokser opp sammen blir venner uanhengig av art, og dette er også tilfellet for mine.

Jeg hadde huset en hund og en katt fra før, da min søster fant ut at hun ville ha en egen liten firbeint venn. Vi fikk dermed den geniale ideen om at vi skulle skaffe oss "baby-dyr" samtidig slik at disse ble bestevenner. Jeg valgte enda en katt, og hun en liten hund. De ble venner, ja visst, men at de skulle bli SÅ gode venner visste vi lite om..

Venninnen kom på besøk og etterhvert skulle vi naturligvis ha en sigg som de fleste andre usunne røykere. Jeg har en vinterhage som gjør nytten som røykebu, og her satt vi og skravlet over en kopp kaffe intetanende om hva som foregår i stua i samme stund..

På vei inn igjen hører jeg venninnen ytre noe om at "dette er ikke normalt.." Jeg stusser litt men skjønner umiddelbart hva hun sikter til når jeg entrèr stuen.. Det jeg da er vitne til, er ubeskrivelig...og...ekkelt....
Bikkja til min søster setter i meg et blikk som vanskelig kan beskrives, men om jeg skulle prøve ville jeg gjettet på noe slikt som "Oh Shit! I know this is so fuckink wrong,but it`s soooo fucking goood!"

Jeg blir helt satt ut, venninnen også om jeg skal tolke utrykket hennes der hun står med stivt blikk festet på turtelduene, med halvåpen munn og ikke får frem noe mer enn det hun allerede har sagt... Men, det skal sies, hun har helt fullstendig rett, dette ER virkelig ikke normalt!

På gulvet, under stuebordet ligger nemlig KATTEN min og voldtar BIKKJA til min søster!! Eller, det er det vi antar helt til vi ser det salige blikket til bikkja, som bevitner at dette er langt fra ufrivillig fra hennes side. Vi har rett og slett tatt to kåte tenåringer på fersken! (Begge er rett under året og er beregnet som tenåringer i dyreverdens tidsperspektiv)

Vi får avsluttet elskoven og satt oss ned i hver vår stol. Det er nå vi begynner å innse galskapen i det hele og får oss en bedre latter enn vi har hatt på lenge! Men den blir brått brutt av når vi innser at vi er nødt til å fortelle min søster, heretter kalt tenåringsjentas mor, om seansen. Hun er på jobb og tante er barnevakt! (kunne man valgt en verre barnevakt?)

Vi velger den lettvinte løsningen, den feige, nemlig sms. Forsiktig spør vi om "datteren" muligens har løpetid og nevner samtidig at ungene kanskje ikke blir utstillings-vennlige dersom dette er tilfellet.. 
Tenåringens mor er på jobb idet hun mottar denne utilslørte meldingen, og skal i følge all fornuftig rimelighet være ferdig halv elleve. Og med tiden det tar for henne å kjøre fra jobben og til meg, skal klokken iallefall være nærmere elleve før hun ankommer åstedet. Vi tenker at dette burde være tilstrekkelig med tid for å "roe seg ned og være voksen og konstuktiv" på. Klokken er nå tross alt bare ti.

På slaget fem (!!) minutter etter ankommer mor, og hun er ikke blid. Tenårings-katten, også kalt den kåte jævelen, om jeg siterer min søster, blir uglesett og fordømt, mens tenåringsdatteren får sin første, men neppe siste, Walk of shame.
På med halsbånd og rett ut i bilen. Hva som skjer hjemme hos min søster i skrivende stund, vites ikke, men jeg tviler på at det er pent og noe sier meg at tenåringsdatteren har en lang husarrest i vente, og at hun neppe får se sin utvalgte noen sinne igjen!
Selvransakelse for mor er nok også nødvendig, for om jeg skal sitere henne igjen, så er da tenåringsdatteren "bare et barn!"
Akk så naiv, slik alle foreldre er, som ikke ser sine små vokse opp,kommer i puberteten og får jaget etter å utforsker verden.....

Vel, uansett. Thats it! Mikkel skal snippes ved første anledning, for visse regler må vi ha. Og om jeg noen gang skal ha ønske om å ha min søster og hennes "datter" på besøk igjen så ser jeg dette som en ren nødvendighet. Men hvilke vidløftigheter hun da måtte finne på (bikkja altså, ikke min søster...), kan ikke jeg stå for, det burde vel tross alt vært best å holde det innenfor kontrollerte rammer...eller...?

Så, dropp store utgifter på dyreparkens årskort, kom heller til Bråvann. Det er her det skjer!
Eventuellt, besøk familien Osbournes.

Baronesse Von Krogh

Be aware, you have crystals in your ear!

Jeg har aldri vært fan av krystall, det er liksom bare ikke helt mi greie. Det er vel fint og flott, men for meg er et krystall rødvinsgalss bare et glass som ikke kan brukes da det er en viss fare for at man dette kan knuse etter at man har tømt innholdet et visst antall ganger...

Min mor ga meg en gang ei gedigen krystall-skål i julegave. Hvordan det mennesket som skal kjenne meg best av alle presterte å gi nettopp meg en krystall-skål, vel det må ha vært en typisk sinnsyk-i-gjerningsøyeblikket greie... Jeg var 20 år og krystall er vel neppe det første man ønsker seg i den alderen (eller nå, 10 år etter for den saks skyld) og i tillegg reiste jeg med ikke mindre enn tre fly for å komme meg oppover for å feire julehøytiden sammen med familien. Da jeg spakt takket men spurte hvordan hun hadde tenkt at jeg skulle få denne med meg i hel tilstand nedover til det glade sørland, så mente hun oppriktig at jeg kunne ha den i håndbagasjen. La meg si det slik, dette var en STOR skål. Såpass stor at om du setter den på spisebordet så vil det se "overmøblert" ut dersom du setter noe der sammen med den. Og har du noen som helst peiling på krystall så veier det en god del... Så håndbagasje var totalt utelukket.

Enden på visa var at min mor "kjøpte" den av meg og at jeg fikk kjøpt meg noen klær istede, som passet perfekt oppi kofferten min. Selvfølgelig mente min mor det godt, hun er bare snill, men har nok skjønt at krystall liksom ikke er helt mi greie..

Nå har jeg fått krystall igjen, denne gang i flertall. Og de er inni øret mitt. Dette skal ikke min mor få skylda for fordi det er noe vi er født med. (På en annen side, hvem var det som fødte meg??)

Jeg vet ikke med deg, men jeg hadde faktisk ikke den fjerneste anelse om at man hadde krystaller inni øret. Der lærte jeg noe nytt atter en gang. Men faktum er at vi har nettopp det, og mine er visstnok på avveie. 
Så i følge legen min så er krystallene grunnen til at jeg føler meg som en full sjømann om dagen, selv når jeg er edru...Krystallene dingler rundt derinne og får meg til å føle meg uvel. Meget uvel faktisk. Jeg ville heller hatt diamanter der inne. De glitrer mer, ser bedre ut og jeg er ganske sikker på at de ikke hadde fått meg til å føle meg uvel. Tvert imot, så tror jeg de hadde fått meg til å føle meg himla bra. Så jeg søker herved om å få byttet ut krystallene i hodet mitt med diamanter, og spar gjerne en til fingeren min også. (et kyss på hånden er behagelig, men en diamant,den varer evig...)

Helsa svikter og det er ikke rart jeg føler meg eldre. Bedre blir det ikke når min søster påpeker at , jeg siterer: "Det er stort sett gamle folk somfår krystallsyke" Yeah, digg, jeg er en oldings med krystaller på tur rundt omkring i mitt indre øre.. I dag prøvde legen å "riste" dem på plass, så nå er det bare å krysse fingrene og se hva som skjer, og om de plutselig blir til diamanter. Må jo være lov å håpe??

Baronessen

Midlertidig Døv

Hæ? Hæ? Hæææææh? 

Når Julie «hæ`er» til alt pleier jeg å spørre henne om hun er medlem av Hæ-klubben. «Næhæææi» er standardsvaret..

Nå er det hennes mor som er medlem av klubben, da jeg er blitt midlertidig døv. Man skulle tro det var godt med en pause fra mas og kjas, og det å være døv en periode bare var behagelig. Problemet mitt er at jeg ikke er komplett døv, bare sånn ca 65%, noe som ikke gjør det behagelig i det hele tatt, bare svært svært irriterende og til tider smertefullt.

Legen helte masse veske inni øret mitt for og «prøve», men trodde ikke engang selv det kom til å hjelpe. Da det (naturligvis) ikke hadde noen effekt, fikk jeg beskjed om å vente ei uke og komme tilbake… Jeg ytret noe sånt som om at jeg kom til å bli gal, men fikk et tørt svar i form av «Nei, gal blir du ikke» Humor på morgenkvisten er nok ikke legens største talent, ei heller det å fange opp en sarkastisk bemerkning når den kommer susende forbi.

Vel, det var en halvtime og 45 kroner jeg ikke får igjen av mitt liv, samt bensinpenger, kilometere, bompenger og slitasje på bilen…

Flere stemmer eller lyder på en gang, skjærer inn i hodet mitt og får meg til å ville skade noe… eller noen… En halv time inni et møte må jeg løpe derfra, ta meg noen dype åndedrag med luft for å prøve å roe ned mens tårene ligger faretruende langt oppe i tårekanalen. Jeg synes fryktelig synd på meg selv, og har lyst til å stikke en heklenål inni den friske øregangen slik at jeg i det minste blir 100 % døv. Da Jeg kan allerede «jeg elsker deg», «appelsin» samt fortelle hva jeg heter på tegnspråk, så jeg trenger ikke sulte på verken mat eller kjærlighet, og kan dessuten presentere meg selv.

Låser meg inne på kontoret resten av dagen og håper minst mulig av mine kollegaer ser i min retning eller har noe de ønsker å spørre meg om. Jeg ser nok passe irritabel ut, for jeg får merkelig nok fred resten av dagen med unntak av noen mailkorrespondanser.

Jeg innser hvor bråkete en barnehage egentlig er når jeg setter foten innenfor dørstokken for å hente mini-Me etter endt arbeidsdag. Og jeg som faktisk hadde en kort karriere som barnehage-tante selv. AHA! Det er derfor jeg nå er blitt døv. Det har naturligvis ingenting med alt for høy lyd når en setter på sinnamusikk på head sett for å jobbe effektivt, nei, det er pga mine 6 måneder vokter av den yngre generasjonen, hvis fremtid vi legger i deres hender. Jeg vedder på at Landsforbundet for hørselshemmede har temmelig mange medlemmer allerede, og at en stor prosentandel er gamle guvernanter og Nannys. Nå får de for øvrig enda et medlem…

Avkommet står og skravler om noe jeg verken klarer å høre eller tyde, jeg nikker og smiler. Når hun da setter opp et glis som hadde fått Chucky til å virke sjarmerende, da lurer jeg virkelig på hva jeg har sagt meg enig i. Tiden vil vise og jeg gleder meg ikke.

 

Med jentehopp hopper hun ut i bilen, synger og ler, samt setter i gang sin sjarmerende «babystemme» Disse små primalskrikene er grusom nok å høre på når en ikke har susing og piping på det ene øret, og er i alle fall ikke noe særlig å høre på i dag. Det at mamma har vondt i øret gir hun blaffen i, hun er nemlig baby…

 

Heldigvis står det «Gahetti» på menyen i dag, og jeg får noen minutter etterlengtet stillhet mens hun super i seg de hvite, seige pastasnørene. Etterpå skal hun se Postmann Pat, og mamma siger ned i sofaen med en kopp kaffe. Deilig, ro og fred… helt til…Postmann Pat begynner å plystre. Herre min skaper! Jeg må vekk! Ute på trappa har jeg og Bikkja en ensom stund i total stillhet. Det er snart kveld for mini-Me og «big-Me» skal køye samtidig. For søvn er en vidunderkur for alt, og sikkert for dette også. I morgen er en ny og forhåpentligvis pipe-fri dag!

Girls Night Out!

Piker vin og champagne? Ja det skal være visst, for i kveld er det Girls Night Out!

Dagen starter som vanlig med alt for mange «snooze» på vekkeklokken, slik at jeg bråvåkner alt for sent og må skippe dusjen, trø håret opp i en svett hestehale og legge på sprang.

Natten har overøst oss med kuldegrader, og bilen er full av krystaller, noe som igjen betyr at jeg må skrape rutene. Er det noe jeg virkelig ikke kan fordra så er det å skrape, men det hele blir litt bedre når jeg kommer på at jeg har vært snartenkt å investere i ei is-skrape sånn på kanten av vinteren, slik at jeg slipper å knekke enda flere CD-cover (ja, jeg har faktisk originale CDer i bilen jeg, tenk, såååå gammel er jeg..)

Med frosne fingre setter jeg hånda inn i dørhåndtaket på bilen, glad for at jeg endelig skal få sette meg inn å komme meg av gårde. Klokken er nå ti på åtte, og jeg har enda mulighet til å være på jobben før åtte… Men den gang ei. Døra har gått i lås! Den rikker seg ikke. Faen,faen,faen! Noe er det alltid med den (masse stygge ord, nordnorske kraftuttrykk mm) bilen. ARG!  Jeg får stablet mitt tunge, trøtte legeme inn på motsatt side og testet at turn-kunnskapene mine enda er intakt (jeg har liten bil!)når jeg skal skreve over alt rotet og få satt meg i førersetet. Puh, so far so good.

Neeei! Faen! Mobilen ligger inne! Jeg kan ikke dra på jobb uten mobilen, det er utelukket. Jeg gjentar bragden 2 ganger til – først ut av bilen, så inn i bilen igjen. Stolt av meg selv kjører jeg til jobben, og gjør turnøvelser for fjerde gang  denne morgenen på  parkeringsplassen på jobben, med nysgjerrige og lattermilde kollegaer som tilskuere. God morgen… godt det er helg!

Etter jobb er den ned i stallen en tur da det er «min helg» og jeg må stelle både hest og boks.  Maistjerna (les hestens navn) vil ikke trene, vil bare ha kos og godbiter, og når hun ikke får det som hun vil straffer hun meg med å snu rompa til. Dette skjer såpass uforutsigbart at jeg får den svære hesteræva midt i fleisen og snubler baklengs inn i boksen, som jeg enda ikke har fått tømt for dritt… Like greit at jeg ikke rakk dusjen i morges egentlig, jeg må jo nesten dusjen nå må jeg ikke? Sånn ettersom jeg skal på jentefest og på byen…

Jeg formelig ser et flir bre seg i heste-ansiktet, selv om dette mest sannsynlig er noe jeg selv innbiller meg. Noen gulerot får hun i alle fall ikke, det lover jeg meg selv, men når hun den neste halvtimen oppfører seg upåklagelig på ridebanen så vanker det visst en gulerot likevel. Kanskje hun fikk dårlig samvittighet? Kan hester få det? Eller kanskje jeg fikk dårlig samvittighet?

En varm og lang dusj, Sparkling av ansikt og på med relativt greie klær, er humøret mitt stigende igjen og jeg er klar for helgas utskeielser.

Vi er åtte jenter som har lagt mann og barn igjen hjemme (for de av oss som faktisk har mann…), og har samlet oss  i samme leilighet, satt Rom&Cola , Wiskey, øl og vin på menyen og har tenkt oss på byen.

Det blir hæla i taket og tenna i tapeten, og er vi riktig heldige er alle tenna fremdeles i behold når vi entrèr dansegulvet på et av byens eminente vannhull. Hvilket som blir utvalgt vites ikke, da det er humør og stemning i minuttene før som avgjør dette valget.

 Hadde du møtt klientellet på denne festen hadde vi nok fått sett de sedvanlige støvskyene man ser i tegneserier, så fort hadde du nemlig løpt. I alle fall om du er Han-kjønn.... For nå slippes galskapen løs, og ingen er trygge denne kvelden. Be aware, It`s Girls Night Out!!! eller skal vi si, Crazy-Ladies night out?

 

 

Baronessen

Husmorspeed

Disclaimer: Dette innlegget ble skrevet i tung kafferus, og forfatteren kan derfor ikke klandres for noe av det skrevne da undertegnede var skinnsyk i gjerningsøyeblikket. Om du i tillegg leser teksten veldig fort, vil du få  forfatterens opplevelse av det hele, da øynene gikk som prosjektiler frem og tilbake under skrivningen samt tastaturet fikk brannskader, så vel så fingre.

 

 

Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanter. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm. Kaffe inneholder koffein, et stimulerende og oppkvikkende stoff.

Koffein har effektmessig mange likheter med stimulerende narkotiske midler, men regnes ikke som det, fordi det er karakterisert til å være mildere og mindre avhengighetsskapende. Koffein er det stoffet som påvirker adferd som brukes mest i verden....

 

En god kopp kaffe er sterkt undervurdert! Eller en stor kopp kaffe, tre, fire, åtte... helst ei hel kanne....

 

Super-mamma, turbo-mamma, lynvingen. Jeg er blitt kalt mye rart når jeg suser rundt i huset med ungen på skuldrene mens jeg vasker gulvet, lager mat og bygger Lego samtidig. Faktum er at jeg ikke er noen super-mamma, eller for øvrig noen av de andre nevnt ovenfor.

Jeg er rett og slett bare en mamma som har lært at om man skal kunne holde seg oppegående en hel dag, spesielt etter våkenetter, ja da trenger man kaffe. Store mengder av sorten også!!

 

Ulempen med kaffe er at når man heller innpå den ene koppen etter den andre, så må man bare ha mer og mer og mer… til slutt får man kaffe-skjelven, hender og føtter rister, hjertet slår salto men likevel klarer man ikke stoppe. Adrenalinet øker og man må holde seg i aktivitet. Det er da vaskekosten kommer frem, og i løpet av få minutter har man vasket alle gulv, benker, toalettet og alle vinduer, samtidig som man har kledd opp baby-born i sin fineste feststas og oppdatert venninnen om dagens mer eller mindre interessante opplevelser via telefonen. Effektivitet på høyt nivå rusa på god gammeldags husmor-speed, nemlig koffein!

 

Kaffen har sitt utspring langt tilbake i tid. Vi skriver rundt år 1000. Det eldste sporet man har funnet om kaffen, er en 1000 år gammel historie fra Etiopia om gjeteren Kaldi, hvis sauer spiste bær fra kaffeplanten og av den grunn ikke fikk sove om kvelden. Tro det eller ei, dette er bare en myte! Denne myten forteller riktignok at det faktisk kan være andre grunner (bortsett fra at den smaker himla godt og gir oss et etterlengtet puff etter en dårlig natts søvn) til at folk i utgangspunktet begynte å drikke kaffe, altså, på grunn av dens effekt til å kvikke oss opp. Jeg signerer den.

Jeg er temmelig sikker på at «gamle dagers» husmødre som lagde hjertemuffins med konfettistrø, hadde skinkestek eller roastbiff til middag hver eneste dag, bakte brød fra bunnen av med ingredienser jeg aldri har hørt om, alltid hadde det rent og pent og pyntelig – ja, disse må ha brukt stoffet de også. Husmor-speed. For hvordan i all verden fikk de det ellers til? Med mindre det fantes en mystisk mamma-butikk som ikke jeg vet om, der de solgte argusøyne og blekksprutarmer?

 

Uansett, jeg er avhengig. Sterkt avhengig. Jeg innrømmer det, og skulle nok vært på et AK møte eller noe. Tro om det finnes? Anonyme koffeinavhengige? Nåja, anonym kan jeg vel knapt kalles der jeg stort sett er å se med en diger kaffekopp to-Go i neven til enhver tid.. I alle fall etter at jeg stjal sjefens nye kopp, som rommer en hel liter av drikken og bare i dag har jeg nok hatt en fire-fem av dem..

Det er også glede ved kaffe, for meg flere gleder. For eksempel på jobb, når «kaffe-mannen» kommer. Det er dobbel glede for meg! Han kommer med kaffe, og i tillegg er han utrolig kjekk! (ikke har han ring heller..hmm..)

Men nå har jeg ikke ro til å sitte her å skrive lenger, jeg må ommøblere, møblere, vaske, rydde, leke….

Om litt er kaffen klar.

 

Baronessen