Husk å leve nå!

 Da jeg var 10 år levde jeg i nuet! Det var som å rive av lappen på dagskalenderen og innse at man hadde en HEL dag til å gjøre akkurat det man vil. En hel dag med uendelige muligheter!

Nå er kalenderen min fylt opp, dagen i dag har jeg avskrevet lenge før den har begynt og det samme gjelder for neste uke, uken etter der, og den etter der igjen. Etter Påske en gang kan jeg kanskje ha en dag som ikke er planlagt enda…

 

Da jeg var 10 år, lagde jeg hytte mellom 2 stoler ved hjelp av et dynetrekk, barrikerte meg der med en lommelykt og noen gode tegneserier, lå og kjente på den gode søndagsfølelsen kun avbrutt av at katten kom inn av og til for litt kos. Her kunne jeg ligge i timevis, stenge verden ute mens jeg besøkte mine gamle venner i Andeby eller lærte nye pek av Knoll og Tott.  Når jeg ble lei, og endelig karret meg ut av hytta, var det massevis igjen av dagen til andre ting også. Dagen som varte i en evighet, dagen full av opplevelser som man kunne drømme om når man endelig gikk til sengs klokken ni om kvelden.

 

Nå skvetter jeg til hver gang jeg ser på klokken idet jeg har fått plantet bakenden ned i stolen, for klokken er alltid såpass mye at jeg bare må tusle meg rett i senga ettersom en ny dag truer med å komme… greit med litte grann søvn først .. eller mye.. for jeg liker og sove..

 

Da jeg var 10 år var min største bekymring hvordan jeg skulle få Ole Marius i parallellklassen til å legge merke til meg, vite at jeg eksisterte. 

Nå er jeg mer opptatt av å beholde huset og samtidig ha penger til mat på bordet, oppdra ungene mine, være en god kjæreste, skjøtte jobbene…. og for å ikke glemme bikkja, katten og hestene... 

Da jeg var 10 år betydde sol en dag ute, en dag full av nye ting og utforske

 

I dag betyr sol at jeg må lukke gardinene på kontoret for å ha mulighet til å se hva jeg gjør på pc-skjermen… 

Da jeg var 10 år betydde et snødekt landskap masse moro, på med ski eller rett i akebakken. Eventuelt skli etter bussen når den kjørte avgårde.. (livsfarlig lek det der egentlig, men gøy var det.)

 Nå betyr et snødekt landskap at man må skrape av bilen, måke snø, og alt dette med en eller flere  hylende unger rundt beina, som er enten alt for trøtt for å stå opp, eller alt for trøtt etter skolen og vil ha mat. 

Kjenner jeg skulle ønske jeg var 10 år igjen, bekymringsløs og kunne gjøre alt hva jeg vil, innenfor de alt for tøyelige grensene min mor satte den gangen. Regninger var noe man ga til stefar, jeg hanka heller tak i den nyeste utgaven av leketøy katalogen som kom i posten, satte kryss ved alt jeg ønsket meg.

 Maten stod alltid på bordet, det var bare å spise og gå. Det sørget min stefar for.

På fredager luktet det friskt av grønnsåpe blandet med middagslukt, og huset var vasket og ga oss en herlig helgefølelse. Nå visste vi at vi hadde lenge fri før hverdagen kom igjen.

 

Nå må jeg vaske, rydde, pynte og brette tøy helt selv.... og helga forsvinner som dugg for solen og fredag går over i mandag igjen før man får tid til å tenke seg om.

Jeg tror de fleste glemmer å leve i nuet, og er alt for opptatte av å jage etter alt man ikke har. Det er i allefall tilfelle for meg. Så fra nå av skal jeg akseptere det jeg har, like det jeg gjør, være meg selv og prøve å leve i nuet. 

Så lørdagen ble nettopp slik, jeg gjorde akkurat de jeg hadde lyst til der og da. Det resulterte i en tur i Skyland med et fotballag av unger, en lang gåtur med beste venninna og en lang herlig skravlekveld med verdens beste kjæreste. Det gjorde godt og jeg føler helga har vært lang og innholdsrik. Jeg er tilfreds og lykkelig - hva er vel bedre enn det?

Så folkens, lev litt mer i nuet, slutt å bekymre deg, tenk positivt og sett pris på lykke. 

Baronessen

 

Oh herlige treningsglede...

 Etterhvert som alderen stiger innser man at kroppen går i stykker i samme tempo. 

Det er ikke like langt mellom vondtene - og skadene, og man kjenner at man lever...virkelig kjenner det....

For et drøyt år siden, midt i min beste tur-entusiast-periode klarte jeg naturligvis å skade meg. De som kjenner meg vet at jeg er "ute for det meste" og dette var naturligvis intet unntak. 

Turen opp til Søgnes "Hollywoodskilt" endte med knall og fall (måtte skynde oss ned, var kun en halvtime til polet stengte..) og påfølgende 8 uker med benskinne da kneet takket for seg. Når man går med benskinne må man også bruke krykker, og da blusset naturligvis den velkjente betennelsen i supraspinatus opp igjen. Heldigvis var jeg nå "inne i systemet" takker være den eminente helseforsikringen på jobben (shoutout til Gjensidige behandlingsforsikring!) og under et år senere er jeg ferdig helet i kneet samt endelig operert i skulderen som har plaget en stakkar i et tiår. Nå gjenstår kun det siste, opptreningen.... Jeg investerer i ei bikkje og starter med små turer i skauen. Men dette gjelder visst ikke som opptrening i følge de som har greie på sånt.

Etter ukesvis med lovnader til fysioterapeuten, og massevis av unnskyldninger for at man ikke hadde fått kommet seg avgårde (og vi har hatt en hel haug å ta av, isolasjon, korona, isolasjon, korona, karantene, korona) måtte jeg bite i det sure eplet å få meldt meg inn på sats. Og det fine med sats, er at du som nytt medlem får en gratis PT time på kjøpet. 

Det tok meg et par uker som støttemedlem før jeg fikk en telefon fra en av senterets personlige trenere. Jeg booker time, dog under massivt press fra personen i andre enden, og avtaler time uka etter. 

Ved godt mot enda, det er jo en hel uke til. Dagene går kjappere enn forventet, og jeg går tom for unnskyldninger. Akkurat idet jeg tenker at jeg kan skrive en melding om at det ikke passer så bra i dag likevel, tikker det inn en sms med positiv ordlyd. "Hei, er du klar for trening? Gleder meg til å se deg kl 17"

Faen..klokka er 16.30..det er for sent å trekke seg nå.

Jobber effektivt på hjemmekontor så lenge jeg kan, går en timestur med bikkja, og rekker akkurat å hive meg i bilen 5 min før jeg skal møte denne karen i resepsjonen på Sats. Kommer meg helt ned Bråvannsbakken før jeg innser at treningskoene ligger i gangen hjemme. Må naturligvis snu og parkerer dermed utenfor senteret 10 min etter skjema. Jaja, da er det bare 50 min trening da, om ikke annet..

Det er skikkelig tøft å gå inn døra til senteret, for når jeg kjenner etter (virkelig godt etter), verker både kne og skulder som besatt akkurat i dag, og dessuten har jeg vært syk og hoster en del enda. Kan man snu?

Når jeg kommer meg inn og treffer Håvard i respepsjonen, blir alt så meget lettere. Han er fantastisk! Mørkt hår, brune øyne og et smil som ville fått selveste Siv Jensen mo i knærne. Han snakker mildt til meg med verdens mest behagelige stemme og har en fremtoning som forteller meg at alt vil bli bra. 

Vi starter med en kjapp prat, der jeg legger lista så lavt det overhodet er mulig, og ber han være varsom med krøplinger som meg. 

Etter en liten omvisning på senteret er det rett ut i trening. Vi starter rolig (i flg PT...) og jeg sliter med alt fra konsentrasjon til balansen. Det er ikke så himla lett å konsentrere seg nå Håvard står tett inntil meg i sin åletrange lycra-outfit..og med en kropp som nok har krevd litt mer arbeid enn min... Da vi tester noen sit-ups pusher jeg meg selv til det ytterste, for magemusklene er nemlig allerede helt utkjørt etter å ha hold magen inne helt siden jeg møtte han i respesjonen.

Etterpå må jeg ligge på rygg og løfte vekter opp i luften. Jeg er ukordinert og peser som en hval, men gjør mitt aller beste. (som ikke er så alt for mye kan man vel innrømme) Vi kjører 6 forskjellige rygg og skulderøvelser (men ikke mindre enn 8 repitisjoner) og vektene blir tyngre og tyngre.

Håvard blir litt ufølsom etterhvert og hevder at mine skrik forstyrrer de andre på treningsenteret. Jeg har funnet ut at den behagelige stemmen jeg hørte for kun 40 minutter siden nå er litt for nasal og i grunnen veldig irriterende. Jeg fikk vondt i brystet (etter alle øktene med vekter) da jeg skulle på tredemøllen og måtte ta trappemaskinen istedet. (Hvem i helvete har funnet opp en maskin som simulerer en aktivitet som gjør heisen avlegs?) Håvard sier at det vil hjelpe meg å komme i form og øke min livsnytelse eller noe sånt. Han snakker masse annen drittprat også.

Håvard smiler til meg med sine vampyrliknende tenner. Han minner jeg på at jeg var 15 min for sen (det var faktisk bare 10) men heldigvis så har han ingen klienter etter meg så vi kan ta igjen den tapte tiden. Han tvinger meg til å trene rumpe og lår, og blir sur når jeg løper avgårde og gjemmer meg i garderoben. Han får en kollega til å hente meg og som straff setter han meg til å ro i 20 min. 

Det er nå gått 1 time og 20 minutter siden jeg ankom treningsenteret og jeg hater den hersens idioten! Han er det verste menneskeliknende vesenet født på denne planeten! Teite, anorektiske lille treningsnarkomanen! Dersom jeg hadde klart å røre en eneste del av kroppen min uten denne intense smerten skulle jeg slått han rett ned. Håvard vil at jeg skal jobbe med min biceps. JEG HAR INGEN BICEPS, denne har de kuttet av for så å sydd på igjen et annet sted under operasjonen. den er med andre ord helt død - omtrent som meg akkurat nå. Sur blir han og når jeg lager hakk i gulvet, men om han absolutt ville unngå det skulle han ikke gitt meg de hersens manualene, eller noe annet tyngre enn en brødskive etter snart 1,5 time med trening med en som ikke har sett innsiden på et treningsenter på årevis. Jeg er rimelig sikker på at Håvard tok utdannelsen sin på sadisthøyskolen, og fikk utmerkelse i grenen "tilføre smerte"

I morges måtte jeg drikke 2 kanner kaffe for å klare å stå opp. Jeg prøvde å pusse tennene men den eneste mulige måten var å ligge med hodet på tannbørsten og røre munnen frem og tilbake over den. Etter kun 15 minutters strev klarer jeg å få på meg bukse og sko, og jeg klarer å kjøre bil så lenge jeg ikke må styre eller bremse. Jeg biter tennene sammen, og klarer med all viljestyrke jeg besitter, å ikke hyle ut intense kraftsalver når jeg må reise meg opp av stolen på dagens internmøte. 

Jeg er sjeleglad når folk endelig peller seg hjem og jeg får kontoret for meg selv, og kan kippe av meg skoene, sige ned på gulvet å la tårene renne fritt. Jeg hater Håvard, og jeg hater lårene mine!

Håvard klarte å bryte meg akkurat langt nok ned til å få lurt meg til å signere en avtale med ikke mindre enn 10 PT timer over 10 uker. Så på Tirsdag er det påan igjen. Gleder meg helt villt......

Baronessen 

Ville du vært 25 igjen?

 Jakten på ungdomskilden er stadig mer populær. Man leter etter spor eller hint om hvor kilden befinner seg. Et kart kanskje, som er tegnet med kull på et stykke skinn fra en flådd apekatt. Eller kanskje en gåte, som har gått på folkemunne i århundrer, der løsningen røper kildens skjulested. Kanskje på baksiden av uavhengighetserklæringen? Det hadde i alle fall blitt en bedre, og mer sannsynlig story enn at den leder til en større pengeskatt...eller?

Har du noen gang sittet på bussen og studert, ja virkelig studert menneskene rundt deg. Det er ikke ofte undertegnede tar buss da, eller annen kollektiv transport for den saks skyld, men når jeg gjør det, ja da titter jeg med rundt. Det finnes så ufattelig mange forskjellige mennesketyper! Store, små, lange, merkelig, skumle, pratsomme og tause. Men en ting har alle til felles, i hvert fall de over fem og tjue, det å bli gammel. Nesten alle mennesker lever med frykten om å få rynker, krympe sammen til en lite rosin, bli sur og senil eller det verste, å havne på gamlehjem med bleier og plastikk laken. Og de i tidlig tjueåra er de aller verste!

Det finnes mange produkter og små finesser som skal holde oss unge lengre. Som anti-rynke krem med Q10 som strammer opp huden og gjør deg iallfall 10 år yngre… Nivea body krem som løfter opp alt som tyngdekraften drar ned med alderen. For å ikke snakke om «hold in» strømpebuksene og «push-up» BH. Sistnevnte er svært effektivt om jeg bare får nevne det…

Det jeg har nevnt nå er hovedsakelig forbehold kvinner. Er det slik at det er kun kvinner som bryr deg om å bevare ungdommeligheten? Det vet jeg med sikkerhet at det ikke er, men menn bryr seg kanskje ikke så mye om å stramme opp huden, bakenden eller lårene. Menn er mer materialister. De måler gjerne hvor gammel de er (og eventuelle andre målbare enheter av kroppen...) i hva de har oppnådd av hus, bil, båt, hytte og you name it!

Når 40 årene nærmer seg rauser de ut for å investere i sportsbil eller motorsykkel, og kruser rundt i byen med en flott "babe" i armkroken. Det viktig for en mann å ha en ung og pen dame  -  eller burde jeg si jente? Ja damer er de iallefall ikke riktig blitt enda. Men en jente med alt for små klær som blotter mye hud (slik som menn visstnok liker) og et overdolla ansikt med masse sminke i allslags farger og «skimmer», og ikke minst - Fillers! Fillers folkens, det er greia nå. Jo mer man likner Dolly Duck - jo bedre!

Men nå vil jeg ikke antyde at dette er slik alle reagerer på alderdommens første tegn. Noen reagerer faktisk helt motsatt. De går i de samme klærne som visstnok var hippe på 70- 80 tallet, og har samme frisyre som de ble født med. De har fortsatt det "gamle" synet på tilværelsen og har aldri hørt om sminke eller BH – og i alle fall ikke barberhøvel…. Jeg kjenner et par av disse...

Så står vi igjen med de som er midt på treet. De som oppdaterer garderoben og frisyren hvert skuddår og bruker en riktig dose med sminke og kremer. Og har et fornuftig pengebruk og heller nøyer seg med en brukt Nissan Leaf. Det er de som lar naturen gå sin gang og har slått seg til ro med at alderen setter spor. For det er vel slik at det egentlig ikke er noe man kan gjøre for å stoppe eller sinke aldringsprosessen, annet enn å prøve å skjule den, eller bare føle seg ung. Moralen blir vel da at man skal holde balansen mellom hipt og voksent. Og ikke vippe til feil side og eller falle av pinnen. 

Selv nærmer jeg faretruende meg mitt fjerde tiår, selv om det enda er littegrann tid igjen. Men jeg kunne virkelig ikke tenke meg å la noen stikker nåler i ansiktet mitt. Det er ille nok at de må stikke nåler i skuldre og knær fordi kroppen forfaller og trenger smertelindring.. 

Når det kommer til ansiktet holder det også med ansiktsmasken jeg prøvde her om dagen, i god tro om at dette var en helt alminnelig maske, som kun renset huden. Joda, den renset ansiktet bra den....for både hud og hår! Jeg skulle ikke fått den av etterpå! Der satt jeg, med masse sort gugge gnudd ut over trynet, og banna og sverta, mens jeg sendte SOS meldinger til omtrent alle jeg kjenner. Da jeg endelig klarte å få av møkka, etter anstrengelser du ikke vil tro meg på, var riktignok huden min myk, men også rød og svei som pokker! Aldri mer! Da skal jeg heller ha rynker! Selvskading har jeg aldri vært fan av...

Stort sett så blir jeg spurt om leg på polet enda når jeg skal unne meg ei flaske hvit (og har munnbind på) og tar naturligvis dette som et komplement og bevis på at de synlige rynkene ikke har meldt sin ankomst riktig enda (og er godt skjult av panneluggen jeg nylig har klippet til) 

Men når damen bak kassa titter på fødselsdatoen, ber meg ta av munnbindet for så å utbryte «OI! Oi!  Ja jeg ser det jo nå når du tar av munnbindet - hahahah" blir liksom litt av komplementet ødelagt må jeg innrømme. Jeg kommenterer dette for så å få til svar at når man har rundet de femogtredve fortjener det et OI!. Fremdeles føler jeg med ikke det spor bedre merkelig nok……

Uansett – årene går og jeg synes faktisk ikke det er så himla ille i grunn. Med alderen kommer visdom, og nå har jeg visdom nok til å le av de på tjuefem som enda sitter å sutrer over at de blir eldre. Jeg er nemlig gammel nok til å ha innsett at det er faen så lite en kan gjøre med akkurat det enn å leve livet til det fulle – og som om man var nettopp femogtyve! 

Baronessen

Mandag eller Tirsdag? Blå åkke som..

Påskeferien er over for denne gang, og for en gang skyld trossa jeg lakenskrekken og kom meg i seng i rimelig tid i går kveld.

 Dagen starter relativt optimalt, med sol strømmende inn gjennom vinduet akkumulert med lyden av fuglekvitter overdøvet av søppelbilen på utsiden. Jeg prøver å strekke kroppen som en katt, og i dag går det faktisk helt bra, helt uten at jeg pådrar meg kink i verken nakke eller rygg. Dette lover godt! 

Det tar med nøyaktig 6 minutter og stå opp, kle meg, sette på kaffen og komme meg på kontoret. Dette kalles effektivitet folkens! (Hjelper jo litt at kontoret for tiden er plassert i det ene hjørnet av stua da)

I dag er det planleggingsdag på både skole og bhg, og fremsynt og smart som jeg er, er dagen blitt tildelt min kjære X, og huset er rolig og tomt for andre enn meg selv, katten og bikkja. 

Nyter en ferskbryggen kopp Evergood mens vi har morgenmøte på Teams, idet telefonen ringer. Når det står Voiebyen skole i skjermen stusser jeg litt. Alle foreldre vet jo at en telefon fra skolen ikke er godt nytt, men i dag er jo ikke ungene der engang.

Det viser seg at det nemlig IKKE er planleggingsdag i dag likevel, dette gjelder kun for barnehagen, (På tross av at skoleruta på kommunens siden påstår noe annet) og begge de to eldste har (naturligvis) ikke innfunnet seg i klasserommet ved skoledagens start. Dette visste jeg jo... 
Legger meg flat men får høre at skolen har omtrent halvparten av elevene de skal i dag, så dette gjelder heldigvis ikke bare oss! Sier jeg skal få de unge håpefulle av gårde så snart det lar seg gjøre. Og det skal vise seg å bli litt utfordrende.

Faen,faen,faen! Så mye for en rolig start på dagen!

Ringer X`en men han tar ikke telefonen. Ringer eldstejenta, men ho tar heller ikke telefonen. Ettersom X`en ikke har bil, må de uansett bruke min, så jeg hiver på meg mer klær, hopper inn i bilen og har store ambisjoner om å kjøre oppover for å få gjengen opp av køya og av gårde på læringsinstitusjonen  (Ja, vi er alle B mennesker i vår familie) 

Men bilen starter ikke! Hva nå! Joda, frøken blond (altså meg om det var noen tvil) har klart å la lysene stå på da jeg parkerte Elvis (jepp, bilen heter Elvis. Sort Elbil som er rund i kantene og har skiltnummer som starter på EL. Det sier seg selv!) i går kveld. Ikke nok med det, neida, jeg parkerte naturligvis på "feil" sted slik at ladekabelen ikke når fra stikkontakten (jaja, veeet, jeg burde ha ladeboks på veggen. Får ta det opp med sjefa på neste lønnssamtale) og frem til uttaket på bilen. Og jeg eier ikke noen av disse praktiske lange skøyteledningene man burde ha.

Heldigvis har jeg littegrann flaks i dag også, for naboen kommer akkurat ut i garasjens mens jeg sender alle himmelens guder kraftsalver som hadde fått Trump til å gråte, og har faktisk en slik lang fancy ledning til låns. Får koblet bilen til strøm i håp om at denne vil fungere senere i dag.

Men, dilemmaet med ungene er jo likevel ikke løst. Jeg slår på tråden til lærerne igjen, og foreslår ydmykt (så ydmykt som jeg kan da... alt er relativt) at vi tar hjemmeundervisning i dag. Det går heldigvis bra, og innen gjengen lenger oppe på Bråvann (Les min kjære X og kidsa) rekker å ringe opp, har mor fikset alt sammen. Igjen. Nemlig! Snakker vi supermamma? (om vi ser bort fra hele fadesen med å tro det er planleggingsdag når det ikke er det da..)

Ungene er storfornøyd med en ekstra fridag, faren kanskje ikke fullt så begeistret. Roen senker seg igjen i stua mi, med unntak av en hund som hoster og harker for å få opp diverse hårballer (Satser i alle fall på at det er bare det han sliter med. #bekymrabonusmamma) og en katt som prøver å overbevise om at hun er i ferd med å sulte ihjel.

Innen lunsj har jeg både fått start på bilen og drukket mer kaffe, så humøret er stigende. Når man da i tillegg møter sårt savnede kollegaer på kontoret etterpå, da kan man jo ikke klage mer vel? Så kanskje ikke akkurat blåmandag, men iallefall en riiimelig blå start på en Tirsdag!

-Baronessen-

Man sitter ikke inne i fint vær, det sa alltid min mamma!

 Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige treningsentusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Jeg sliter enda, selv i voksen alder, med dårlig samvittighet av å sitte inne når det er fint vær. Opphavet kom under huden på meg, rett og slett..

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen, 8 uker med benskinne og påfølgende prolaps (ja, jeg er 90 år...! ) og Covid 19 har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? 

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en. Det er nemlig kommet en helt fersk episode av serien jeg følger med på. 

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Og hund har jeg med meg og - så han må da vel kunne tilkalle hjelp? Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten om behovet skulle være der.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mer behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja rundt magen og tar på meg løpeskoene som ble innkjøpt i fjor, men aldri har blitt brukt til å løpe i. De fungerer imidlertid utmerket til å gå ut med søpla i...

Jeg jogger i sakte (!) tempo ned til barnehagen og tilbake, det er vel sånn omtrent 500 m en vei... Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er han i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…som nok er det mest sannsynlige.

En uke senere kan jeg kun skilte med relativt behagelige gåturer i vågsbygdskauen. Jeg skylder på at kneet ikke er helet nok til joggeturer (og det kommer jeg nok til å fortsette med…)

Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine medmosjonister trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Men utrolig nok er jeg kommet tilbake til den gode stimen jeg var i før kneskaden, og det er da alltids noe! Om man går, løper eller sykler, er vel det viktigste at man kommer seg ut i finværet, og ikke sitter inne? Ikke sant mamma?

Karåna

De som visstnok har greie på sånt, sier at det tar 10 dager før barn faller inn i en ny rutine. 

I dag er vi på dag 7. 

3 dager igjen da...

Dag 1 med hjemmekontor var Fredag i pappa-uka, og jeg var supereffektiv og fikk gjort en hel del. Jeg er priveligert nok til å ha en jobb som lar seg gjøre hjemmefra, og når ungeflokken på 3 ( på hhv. 4,5 og 10 år) er hos sin far blir det i grunnen ganske så greit. Det er også tidlig nok i karantenetiden til at man ser lyst på det hele.

Dag 2 med hjemmekontor gjorde det klart at vi ikke er særlig enige om noe som helst av nye rutiner her hjemme. Hva vi skal spise til frokost. Hva vi skal ha på oss.. Vi er sågar enige om at ingen skal på jobb, skole eller barnehage i dag, selv om enkelte av oss ikke er like fornøyd med det som andre er..

Vi kjefter og smeller litt, men er venner og vel forlikt når det kommer til lunsjtider. For en stund om ikke annet. Jeg får gjort noe fornuftig jobb innimellom henting av mat, servering av saft, legobygging og kveldstell. En liten spasertur etter middag gjør godt for alles humør også. Vi er enda ved god mot.

Man er iallefall ikke arbeidsledig på hjemmebane som mor (eller som far for den saks skyld men siden jeg er alene her refererer jeg kun til meg selv..) og når man i tillegg skal ha hjemmekontor og prøve å gjøre en sånn noen lunde grei jobb, være barnehagepedagog og lærer, da kan man ikke klage på at disse karantenetider er kjedelige. Det hadde i grunnen ikke være helt krise med en time eller to i total kjedsomhet for å si det slik.

De siste dagene har jeg vasket badegulvet hele 3 ganger. Og det er på ingen måte fordi jeg har støv på hjernen, heller tvert imot. Jeg trives godt med mine hybelkaniner jeg. Nei, jeg var faktisk helt nødt.

Dag 3 med hjemmekontor forløp seg nemlig slik at jeg faktisk trodde dette var gjennomførbart. Klok av dagen skade dagen i forveien er jeg nå utstyrt med nettbrett fullt oppladet, en haug med faktabøker for barn med tilhørende lydbøker, og abonnement på alt av apper som har barnetv og barnefilmer. Jeg er mer eller mindre overbevist om at denne dagen skal gå smertefritt og jeg skal få gjort en hel del med arbeid. 

Littegrann skeptisk blir jeg likevel da de allerede før de har kommet seg fra senga til sofan, krangler om hvem som skal sitte hvor og hva de skal se. Men når de etter bare 10 minutter med slosskamp har avgjort det hele og Sauen Saun står på skjermen, stiger optimismen igjen.

Jeg setter meg ned og får unna noen mail og annet forfallende arbeid som har stått på vent, og nyter at det er stille nok til at jeg faktisk får gjort noe arbeid. Hei Vent! Stille?! Har det ikke vært stille veldig lenge?

Tar en titt ut av "kontoret" (som fortiden er på eldstejentas rom da det er eneste stedet jeg kunne sette opp hjemmekontor som kunne blir ståenende en stund uten å bli hærpa av Knoll og Tott) og ser at bad-døren er låst. Når jeg omsider får kjeltringene til å åpne ramler det noen nord-norske kraftstrofer ut av meg.
Alle bamsene ligger nemlig utover gulvet. og mine unger eier tonnevis av bamser! De er vasket en etter en med "dynk bamsen i vann metoden" og sirlig plassert på alle badets overflater. Det er vann over alt!! Når jeg på et lite pedagogisk måte spør hva i alle dager de holder på meg, får jeg til svar at de vasker "Kaaråååna" vekk fra bamsene....Hva kan man gjøre? man kan ikke kjefte i alle fall.
Alle håndklær går med til å tørke bamser,bad og oversvømmelse, og gulvet er dermed vasket for første gang.
Det er nå jeg innser at ungene må ut, Korona eller ikke. Så fra dag 2 er portforbudet opphevet og det satt ny regel om at de får lov til å leke i gata med naboungene i 2 nabohus, men må holde avstand og ikke gå inn til hverandre. Tiltak som må til for å overleve dette!

Hjemmekontor dag 4 starter omtrent slik de andre, det diskuteres heftig om hva vi skal spise, kle oss i, gjøre i dag og sånn, det kjeftes og smelles og vi blir halveis enige til slutt. Alternativt har bare mora gitt opp.
Litt utover dagen oppstår plutselig et øyeblikk der alle 3 befinner seg i ulike rom med ulike aktiviteter som opptar dem. Benytter igjen sjansen til å hive meg over jobben igjen, og det starter godt.
Igjen "våkner" jeg opp av øredøvende stillhet, og denne gang reagerer jeg litt kjappere enn sist.

Nå har tidligere nevnte bamser fått makeover. Med mammas sminke! Alle bamser, gulv, benk og unger er utklint i sminke av ymse slag, og Knoll og Tott synes det er ustyrtelig morsomt at de har grønn og sort tunge. For det er selvsagt helt naturlig at øyenskyggen skal på tunga, sant??
Dersom du er dame og noen gang har mistet øyenskygge eller rouge ned i flisene, vet dere nå nøyaktig hvordan baderomsgulvet ser ut. Legg til 4 traskende barneføtter ,og dere forstår hvorfor gulvet nå får sin 2 vask på 2 dager. Det samme gjelder pulten på barnerommet, gulvet der og ungene selv. Bamsebeholdningen er halvert om ikke annet, og de resterende får seg en, - nok veldig etterlengtet , tur i vaskemaskinen.

Ungene blir igjen kastet ut for å leke med naboungene, og ikke uventet er disse også allerede ute...

Hjemmekontor dag 5 orker jeg ikke engang tenke på arbeid, det får bli kveldsjobbing isteden. 

Vi slår opp øynene, alle får nøyaktig det de vil ha og spise (som ble vafler på den ene, toast på den andre, hamburgerbrød med nugatti på den 3 og en kanne kaffe på mora), se akkurat det de vil se, bruke nettbrettet så lenge de vil før jeg beordrer alle ut ved lunsjtider. Vi fyrer opp bålpanne i skogen og griller pølser men tidligere nevnte nabounger (Karantenelaget som vi selv har valgt å kalle det) Vi koser oss noen timer, og får litt etterlengtet sosialt samvær (med en meters mellomrom selvsagt)

Jeg har gitt opp og resten av kvelden befinner jeg med på gulvet på barnerommet iført rollen som Barbie 1 - mekler mellom Ken og Barbie 2 om hvem som får lov til å kjøre den rosa barbie-bilen. Meklingen viser seg å være fånyttes da T-Rex plutselig kommer og tramper over hele greia, for anledningen styrt av spiderman som nå er blitt en "onding" (les: en ond mann). 

Legginga går som vanlig, vill jakt rundt i huset etter Knoll og Tott for å få på de pysj, trusler om inndraging av nettbrett og lydbøker dersom de ikke hører etter, og telling til 3 som slutter på 2 da mora ikke tørr fullføre i fare for å faktisk måtte inndra overnevnte tidsfordriv. Akkurat nå kan jeg ikke la det skje, da dette er halmstrået jeg klamrer meg til for å få gjort noe som helst fornuftig på hjemmekontor dag 6...

Tennene pusses så som så da det er temmelig vanskleig å få pusset tenner i en lukket munn eiet av en krakilsk unge. Karius og Baktus lever det glade liv da de tidligere har blitt fòret med både nugatti, vafler , pølser og kjeks og i tillegg ikke får smake en dråpe fluor. Godt det er melketenner sier jeg bare....

Nå skal jeg benytte Torsdagskvelden til å vaske badegulvet for 3 gang. Knoll og Tott har nemling allerede vasket det. Med babyolje. Så nå går alle på do med livet som innsats.

Etterpå skal jeg få gjort noe jobb, når de er i drømmeland. For det er eneste måte å få gjort noe som helst på.

I morgen er det hjemmekontor dag 6...og heldigvis den siste før helgen. Neste uke er en ny pappauke, så da skal jeg endelig få gjort noe av alt det fornuftige jeg skulle gjort denne uka! Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe, og akkurat nå ser jeg virkelig fordelene med 50/50 ordningen med barnefar. Annenhver uke får vi begge gjort mye arbeid iallefall, mens denne unntaktstilstanden i Norge pågår.

Baronessen

Norge står stille

Fredagsfølelsen har sjeldent vært sterke enn i dag. Dagen der felles dugnad mot koronavirustet starter. Dagen der hele Norge stopper opp, der alle har hjemmekontor og ingen aktive barn kan høres fra skolegårder eller barnehager. 

Og alle har arbeidsmoral på bånn. Ikke at JEG har arbeidsmoral på bånn (....)  men en blir unektelig smittet av de rundt seg.

 Hadde butikktur i går, noe jeg fort skulle angre på. Eldstejenta ville ha en sjokolademelk, og siden jeg likevel måtte innom apoteket for astmamedisiner (som for øvrig også var omtrent tomt da folk hamstrer alt nå) og poste brev i forbindelse med jobben, tenkte jeg jo at det var klart hun kunne få det. Men å stå i kø i 15 min for en sjokolademelk, er noe min tålmodighet ikke er bygget for.

Jeg ser meg raskt om etter en kø ved en av de andre kassene som ikke er like lang, men finner fort ut at det ikke lønner seg. Nye slitne, sultne og hysteriske personer dukker stadig opp med handlevogner så fulle at de har måttet tatt en ekstra kurv med seg for å i det hele tatt få plass til alle Spaghetti ala Capri - boksene de må ha nå! Toalettpapir tar nemlig ekstremt mye plass i en handlevogn når man har med seg 8 pakker av 8 doruller …

 Jeg blir dermed stående i køen i påvente av at en av selvbetjeningskassene skal bli ledige. I et øyeblikk av usikkerhet, da jeg åpenbart midlertidig ble smittet av hysteriet rundt meg, ber jeg jentungen løpe bort etter dopapir mens jeg venter.

Jeg står og står og står og står og står. Titter ned i hånda mi der jeg ser denne enslige sjokolademelk-flasken og vurderer om dette er verdt det. Jeg står enda litt til før du kikker diskré ned i kurven til mannen foran meg. First Price, First Price, First Price, øl, øl, øl, peanøtter, peanøtter, peanøtter og enda mer øl og en boks makrell i tomat.

 Jeg føler det som om jeg allerede vet hvordan han har det hjemme og synes litt synd på han et øyeblikk. Når han så strekker handa si bakover og tar et skikkelig tak om skinka og klør til – sånn inni sprekken liksom og sympatifølelsen går umiddelbart over. Når han i tillegg mister lommeboka si på gulvet, og bøyer seg ned for å plukke den opp mens han passer på å lette på oppsamlet luft i samme slengen, blir jeg ble rett og slett nødt til å snu meg rundt, holde pusten og knipe igjen øynene. Det var faktisk like før jeg skapte en noe utrivelig scene der, men mine 37 års erfaring (ref tidligere innlegg) har heldigvis lært meg et og annet om manerer i det offentlige rom …

 Når jeg åpner øynene igjen står jentungen foran meg igjen og kan fortelle at alt dopapiret er utsolgt… Jeg informerer henne om at dette her har faktisk ikke hennes mor verken tålmodighet eller tid til, så vi må nesten bare dra med uforrettet sak. Akkurat da hører jeg en hyggelig Meny-ansatt proklamere at det er en kasse ledig helt innerst, og det er vår tur! Jentungen får sjokolademelka si og når vi går ut fra butikken innser jeg at jeg likevel må tilbake for å handle alt det andre på lista senere…. GOD HELP ME!

 
I dag klarte også min “verste fiende” å irritere meg enda mer, enda jeg var skråsikker på at berget var nådd og at jeg heretter ville være relativt immun mot alle utsagt fra den kanten. Men der tok jeg feil, som så ofte før.  Hvor går grensa for å si fra? Og da mener jeg virkelig synge ut! Kjenner jeg kunne trengt det, få ut litte grann frustrasjon. Som Gordon Ramsy gjør i Hells Kitchen. Han skriker (brøler... kjefter...klikker??!??)  på de ansatte, for så å være som et lam hjemme og hos de nærmeste. Det hadde nok x`en likt, jeg som et lam.. Vel, vel ... han er vel realist han også..
Vedkommende ble lettet fra Snap og Facebook om ikke annet …
 
 

Men iallfall, det er fredag.. Ja, det er sant det. Godt vær er det også.. Hadde det ikke vært for at humøret fikk en knekk pga overnevnte hendelse, hadde dagen faktisk vært ganske så bra.. men den blir nok det skal du se.. for jeg har vært på polet ;) Og selv om jeg ikke har gått amok og hamstret som mange andre gjør i disse dager, så har jeg handlet slik at jeg klarer meg godt gjennom helgen om ikke annet. Og dopapir fikk jeg sannelig kjøpt også, hos en avsidesliggende jokerbutikk ingen hadde tenkt på! 

 
God helg og pass på hverandre. Husk å vask hendene!
-Baronessen