4 teite ting man gjør på jobben...

1 Kaffekamuflering

 

Når klokken så vidt har tippet 7 og man drar seg mot jobb, er det vanlig å treffe på en kollega eller to på vei inn. Selv om lysten til å være sosial er like stor som lysten på organtransplantasjon uten bedøvelse, er man allikevel høflig og slår av en prat. Til slutt finner man plassen sin og går for å hente kaffe, men hvem har funnet veien til kjøkkenet samtidig? Samme kollega man traff på vei inn. I mangel på noe mer å si, føles det plutselig naturlig å glane vekk som om man ikke ser hverandre, gjemme seg bak møbler, eller nynne lavt på temamusikken fra Psycho.

 

2 Sløvekamuflering
Dette er en daglig problemstilling for alle som jobber på kontor. Uansett hvor viktig jobb man har, vil det alltid dukke opp dødtid i løpet av dagen, og hva er vel bedre å fylle tiden med enn tankeløs internettsurfing?! Men hva gjør vi om sjefen kommer luskende bak oss? Jo, vår første reaksjon er å legge ned alt av nettsider og snusk, til tross for at sjefen egentlig har dukket opp for å diskutere noe idiotisk han fant på db.no. Er man skikkelig uheldig rekker man ikke å ta opp det man jobbet med, og ender med å sitte og klikke febrilsk på en tom bakgrunn. Det ser kanskje heller ikke ut som optimalisert bruk av arbeidstiden.

 

3 Lydkamuflering
Man sitter ikke musestille på stolen en hel arbeidsdag. Før eller siden vil stolen lage en lyd som likner uhyggelig mye på noe annet. Er du av den paranoide typen, vil det første som slår deg være hvor mange som nå sitter rundt deg og er bombesikker på at du nettopp slapp en brakar. Hva gjør man i en slik situasjon? Jo man må enkelt og greit gjenta lyden slik at det ikke er noen tvil om hva som står bak!

 

4 Kjedsomhetskamuflering
Det er forskjell på å sleike ræv og holde på med hverdagssmisking. Mange hevder de ikke gjør noen av delene. Men om du er en av dem som sier de ikke smisker, svar på dette: Om sjefen din kommer bort for å slå av en jovial prat og drar i gang VERDENS dårligste vits. Ville du ledd av den, eller sett oppgitt ned i bakken og gått din vei? Tenkte meg det

Baronessen

Sutringsfaktor....

I disse febertider, er det noe som stiger i takt med termometeret, nemlig sutringa. Om det er meg eller Vesla som sutrer, spiller ingen trille for vi er like ille (fint lite rim det der....!)

Men det er jo alltid verst å være på den mottagende enden av sutringa. Og i dag har det vært meg. for den stakkars lille prinsessa mi har feber og er virkelig ikke i form. Og med sykdom kommer ofte disse hvinene vi kaller sutring. At mora ikke er i form selv og full av feber, gjør det ikke noe lettere å motta disse hvinene...

Disse lydene er overkommelig på morgenen, når man enda er halvdau og ikke vet om man fortsatt drømmer eller faktisk er våken.. Lydene er fortsatt ignorerbare på formiddagen, for da har man jo så vondt i mammahjertet når lille gullet er syk.
Men konstant, vedvarende sutring får selv de mykeste mammahjerter til å hardne litt for ei stund....for når timene går mot ettermiddag og kveld, og lydene bare blir høyere og høyere, leeeengre og mer gjennomtrengende, DA begynner mamma og få nok!

Det hyles fordi maten er feil. Demonstranten sitter der og slenger på hodet i matforrakt (hvordan klarer hun det forresten, hadde hun hatt så vondt i hodet som meg akkurat nå hadde hun da sannelig holdt det i ro for å ikke gjøre vondt verre...) og kaster det som kastes kan rett i gulvet (takk skaper for at jeg har en "støvsuger" på fire bein som er altetende! )


Det hyles fordi det ikke er havfrue som går på barnetv! KRISE!!! og når mamma setter på barbie i et havfrueeventyr - da er den for skummel og farlig slik at den ikke kan ses på. ( Og dermed enda mere hyling når de skumle" tannfiskene" dukker opp på skjermen)

Det hyles fordi koppen er tom, fordi banse ligger i veien for stolen, fordi katta snuser på foten din...det hyles fordi ditt, det hyles fordi datt...

Jeg vet hun ikke er i form, og jeg gjør alt jeg kan for å trøste,mate,leke,kose og jeg har til og med lagd vafler til lunsj.Men ingenting er bra nok. (vaflene hjalp MEG litt da)

Det hyles på vei til badet, og under tannpussen. (puss puss så får du en suss, puss puss slik at mamma snaaaaart får en pause...)
Det hyles på vei mot soverommet, mens mamma henter bamsen og koseteppet, og det gjøres et tappert forsøk p¨å å hyle litt mens nattasangen pågår...

Men så: STILLE!!

Min stakkars sutreunge har sovnet...og det er stille i fjøset. Så kommer den dårlige samvittigheten fordi jeg sutrer over at ungen min har sutret i dag. Hun må jo få lov å være lei seg når hun er syk. Dakar! Jeg tar meg ei kald vaffel og spiser det bort. Sånn FY-mat pleier å funke på dårlig samvittighet har jeg hørt. Og så kan jeg begynne å sutre litt selv også. Dakar meg som er så syk!!

Skal vi legge asfalt eller vil du heller være singel?

Singel er naturlig eller knust stein, sortert i én størrelse. Nåvel, dette er vel kanskje ikke helt det jeg mener, men det er sånn det er skrevet på vår alles kjære wikipedia.org. Singellivet er så naturlig som det å bli født, og man føler seg som knust stein etter triste kjærlighetsbrudd.

Men selv etter 20-åra med fest og liv er det fortsatt mennesker som holder seg single. Er dette fordi man er sære eller fordi singellivet har noe særegent ved seg? Spør du meg, må jeg si at jeg elsker frihetsfølelsen! Kunne dra ut med venner og venninner uten å føle at du burde vært hjemme med kjæresten, og det å kunne gjøre akkurat det som passer en uten at du må forklare alt mulig hjemme.

Jeg husker spesielt en gang jeg skulle ut på fest, men som vanlig oppstod det en voldsom krangel med kjæresten og vips, der dro venninnene mine mens jeg sitter aleine foran tv’en som en annen Bridget Jones, mens Lonely Planet forsøker å få min fullstendige oppmerksomhet.....

Hvem assosierer vel ikke singellivet med en kveld på byen, tilfeldig sex og frihetsfølelse du skal lete lenge etter? Det er blitt mer og mer trendy å være singel og gå imot de forrige generasjonenes prinsipper. For før var det slettes ikke trendy eller vanlig å være singel når du var 25. 25-åringer før i tiden var gift og hadde kanskje allerede fått flere barn. Det er ikke vanskelig å se at vi har forandret oss siden den tid. Nå viser statistikker at giftemål ikke blir gjort før etter tredve, og barn, ja de skal du rope lenge etter. Utdannelse og singellivet står i første rekke.

Frihetsfølelsen, uanhengigheten, vilt byliv og fjernkontrollen for oss selv er noen av faktorene som gjør oss single så lykkelig. Kanskje de neste generasjonen tar etter ossog går i våre fotspor? det vises tydelig på alle mulige statistikker iallefall, at den single gruppen bare stiger og stiger. Snart står det ikke lenger "ugift" på offentlige papirer, men "singel". kanskje til og med "frivillig singel"

 På en annen side, syns egentlig vi single det er så fantastisk lukrativt å være singel, eller er det bare en forsvarsmekanisme fra vår side? Hvor godt fungerer egentlig en CD-plate uten CD-spiller, eller en oppkjørsel uten grus?

Å tusle rundt med bikkja på en søndag, omgitt av forelskede par som smiler og småkysser, mens du selv er ufresh og fyllesyk etter gårdagens mislykkede bytur, er ikke akkurat oppskriften på den ultimate lykken. Nei, da er det tross alt best med en god armkrok og krype inn i, og noen som trøster deg og sier at du med all rett har grunn til å synes synd på deg selv, for det ER faktisk synd på deg, selv om det er selvpåført smerte.

Windows error

Så var det påan igjen!!

Jeg sitter her og river av meg hårtuster og hyler ut noen relativt kraftige, Nord-Norske uttrykk.

I dag er det den forbarska PC det går ut over!

Tror du ikke den påstår at skjermen ikke er koblet til?? Jeg river til meg web-kameraet og snakker truende til den!

 

Hør her din sinnsyke hermetikkboks, skjermer ER koblet til, og det VET jeg fordi det er nettopp på den jeg leser den idiotiske beskjeden din! ARG!

 

Hjelper det? Jeg tar svenskeknappen og restarter hele greia. Når den etter en halv evighet får slått seg på igjen, dukker det en ny melding opp om at et alvorlig problem har oppstått - så blir skjermen sort igjen. Nå begynner jeg og svette, og er rimelig sikker på at det kommer røyk ut av ørene på meg! Jeg prøver å starte den igjen, og nå virker den. Helt til jeg har fått gjort ferdig mitt 53 sider lange dokument, før den slår seg av igjen idet jeg skal lagre det. Hadde jeg fått fatt på Bill Gates skulle jeg ha revet ørene av datanissen en gang for alle!

 

Det var mye bedre før, da en hadde skrivemaskin, den påstod aldri at den ikke eksisterte....

 

Jeg prøver å reinstallere men den klarer ikke finne et godtatt gjenopprettingstidspunkt, og samtidig som jeg leter etter dette popper det opp passord-bokser i hytt og pine. Jeg hiver meg over telefonen og ringer support. Her får jeg beskjed om å gå inn på deres hjemmeside og finne svar på problemet. HALLO?? Jeg har ikke mulighet til å komme meg på nett eller noen ting - er jo den hersens PCen jeg har problemer med!! Herregud da!

Etterhvert får jeg svar, og mannen (gutten) jeg konverserer med sier han skal sende meg en mail med instruksjoner. Hør her unge mann, hvordan skal jeg få tak på den satans mailen når jeg har en maskin som ikke fungerer!?? Jeg formelig koker her jeg sitter, hørt sånt tøv!

 

Det blir stille i den andre enden, men har du bare en maskin da?

Jeg glor på et bestemt punkt i taket og teller fort til 10...

Ja, jeg har bare en maskin, og det er sannelig mer enn nok med ett spetakkel som lever sitt eget liv. Det sukkes i den andre enden og jeg er sikker på at han himler med øynene.

Da kan jeg dessverre ikke hjelpe deg.

 

Jeg slenger på røret og banner høyt. Akkurat idet jeg skal til å pælme hele maskinen ut av vinduet hører jeg velkomst-tonen komme på. Nå har den fungert i nesten en hel dag, så jeg venter i spenning..

 

BLÅ dag

Dagen starter med ei kjapt blikk i speilet. Herregud!!! Hopper inn i en rask dusj i håp om å utslette det meste «natttrollet» har klart å rotet til.

Når dusjen er overstått og en titter i speilet innser jeg at det ikke hjalp stort. Har seriøse Derrick-poser under øynene, her snakker vi om søppelsekker av ypperste kvalitet! Sporene etter en hard helg sitter med andre ord fortsett. Det er mandag morgen etter en helg med feiring av dobbel 30 års dag – der den ene av oldingsene var nettopp meg.

Til de av dere som er ukjent med Derrick så var altså dette en svært populær tysk krimserie som gikk over massevis av år helt til 1998. Nå tror jeg sannelig den går på Tv igjen, vel og merke på formiddagen. Hovedrolleinnehaveren Herbert Reinecker har dessverre tatt kvelden, men om man Googler navnet under bildesøk, er jeg sikker på at de fleste av dere skjønner hva jeg mener vedr søppelsekker…

Så, jeg hadde altså et skikkelig BAD Derrick-tilfelle – og dette skulle jeg nå prøve å dekke over med sminke. Umulig? Ja det kan man si… Ikke gjør det saken noe bedre at jeg har en overkosen katt som svirrer oppå benken på badet i håp om å få kos, og når han ikke oppnår dette så stikker han av med halve sminkemappa mi! Det er sannelig ikke lett å prøve å sminke seg, uten sminke og med en katt (som for øvrig lever ganske godt tror jeg – han begynner rett og slett å bli tykk tross sine korte 5 måneder her på planeten…) mellom meg og speilet! I tillegg oppdager jeg at jeg ikke har en eneste dråpe igjen av tannkremen, og dermed må bruke Julies Disney-tannkrem med noe somm minner sterkt om hubba-bubba smak. Man føler seg ikke akkurat ren i kjeften etterpå. Prøver å spe på med noe munnskyllevann, men tror bare blandingen gjør saken verre..

Etter litt om og men ga jeg opp – til helvette med sminke og annet fjas – det er mandag! Og det tegner til å bli en skikkelig blåmandag også – det skjønte jeg da jeg kom inn i stua og det luktet…vel….bæsj! FAEN! Er det ikke typisk??? Den andre katten min, som jeg mistenker er syk, har vært inne i natt…og tydelig vært dårlig i magen. Herlig! Mens jeg stod der og brakk meg av blandingen av lukten av Jif kjøkken (var det jeg hadde nærmest) og bæsj, lurte jeg litt på hvorfor jeg har valgt å ha dyr i det hele tatt? Og nå får jeg nok en skinnsyk veterinærregning i tillegg da det ikke er annen råd en å gå til dyrlegen med stakkar Nemi.

Klokka er nå åtte og jeg har akkurat satt meg ned, klar for å jobbe. Det er da jeg kommer på det. Det er jo sannelig i dag jeg skal slutte å røyke også! Takk til timing! Herregud da!!!! Klistrer på meg et nikotinplaster, poster dette innlegger og gjør meg klar! Dette blir en dag med utfordringer!

Baronessen

Navnedag

Om foreldrene mine hadde spurt meg om min mening den dagen jeg ble født – da hadde jeg sagt at jeg ville hete Annie? Hvorfor det? Husker du ikke Annie som bodde på barnehjem? «det kommer en daaaaag – i mooooorgen, du må tro og håpe at i moooooorgen, blir det sooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooooool» Vel, uansett, hun digga jeg stort da jeg var drittunge, og jeg er ganske sikker på at jeg ville valgt henne. Navnet utstråler håp og tro på fremtiden – det hadde vært noe det!

Men nei, Jeg heter Marita som 4448 andre i dette langstrakte landet. Og i utlandet kan de ikke engang uttale navnet mitt. Det er jeg sikker på at de hadde klart om jeg het Annie!

Navnet har mye å si for førsteinntrykket man får av folk – i den grad man får det med seg. Jeg vet ikke med deg, men jeg er som regel mest opptatt av å si mitt eget navn slik at jeg sjeldent får med meg hva den andre heter. Når jeg etter noen setninger finner ut om mennesket jeg nettopp håndhilste på er verdt å veksle noen flere ord med, ja det er da jeg gjerne spør igjen «EH…hva var det du sa du het igjen.. du ser, jeg er så dårlig på å huske navn» etterfulgt av en liten nervøs latter….

Uansett – førsteinntrykket ja… Det er som jeg sier, navnet har mye å si for hvilket førsteinntrykk folk får av deg. Om du heter Linn og hilser på meg, ja da må jeg bare beklage! Alle som heter Linn er dumme. Veldig dumme! Di mobber og er frekke, og har lite mellom ørene. Jeg kommer til å bli sint på deg, og kanskje uten grunn, men du heter faktisk det samme som den dummeste og mest idiotiske personen jeg noen gang har møtt. Jeg ville også forberedt meg på en irritert Marita dersom du heter Malin, Espen eller Fredrik også. Det er nemlig identiteter som jeg godt kunne tenkt meg å testet ut knyttneven på.

Heter du derimot Kristian ville jeg vært litt forsiktig. Kristian var min gulerot gjennom hele ungdomskolen. Hver dag gikk jeg etter Kristian på vei til skolen med siklet hengende i munnviken og øynene klistret i ryggen hans. Men kjipe Marita ble aldri lagt merke til. Om det er en singel desperat Kristian som leser dette, kan du være så snill og ringe 1880 og få telefonnummeret mitt? Det er bare 4448 Marita å velge mellom, regner med å høre fra deg innen mandag. For øvrig hadde Kristian en tvillingbror som het Frank også, så er du i besittelse av det navnet er du også aktuell.

Jeg er sikker på at du er slik som meg, legger alle med samme navn i samme bås og tror de har samme personlighet. Derfor forstår jeg de som ønsker seg et annet navn. Navneloven ble innført i 2003 til stor glede for de som het Ulf-Raymond, Magda-Helene og andre mobbefremkallende navn.

Anyway, i dag er min navnedag og det er derfor jeg plutselig får tanker vedrørende identitet. Min mor var på røret tidligere i dag, og sa at hun var så fornøyd med navnene hun hadde gitt side barn. Kim, Marita, Lena og Maylèn. Vel, det kunne vel vært verre? Jeg er visstnok oppkalt etter en svensk svømmer. Betyr det at jeg må begynne å svømme nå?

Gratulerer med navnedagen til alle 4448 Marita ‘er i Norges land!

- Baronesse Von Krogh-

19.07.2009 klokken 19.10

 Jeg stryker hånden over ditt myke kinn,

mens jeg tørker en tåre fra øyekroken min...

Det er ikke en tåre av sorg eller smerte,

men et bevis på den sterke kjærligheten

i mitt hjerte..

Jeg prøver å forestille meg hvordan

din framtid vil være,

mens jeg ber en stille bønn om at du

får alt du ønsker deg

Men jeg vet jo at veien ikke alltid er rett,

å velge riktig er ikke alltid like lett..

Du vil nok møte motgang,

smerte og sorg,

men til slutt vil du finne lykkens borg.

Der vil du finne hvile på

en sterk og god arm

og kanskje huske minner fra

mammas myke favn..

Når stormen uler på sitt verste

og du er trist og lei..

lukk øynene og tenk på at

mamma elsker deg

For uansett hvor i verden du vil være,

skal du vite at mamma er der for deg

For du og jeg har delt samme blod

og ingen kan skille oss,

for vi har sterke bånd vi to.

Mamma elsker deg!