Når sist kan du huske å ha tenkt "Jeg har rett og slett alt for mye tid. De neste timene, dagene, ukene kommer til å gå forferdelig sakte, hva skal jeg fylle tiden med?"
I så fall er du av de heldige vil jeg våge å påstå. Ikke fordi det nødvendigvis er en god ting å jakte på noe å trøyte tiden med, men fordi et overskudd av tid er den mest gullkantede luksusvaren du kan finne for tiden. Hvordan kan det ha seg at noe så lite håndgripelig og ubestemmelig som tid, kan være nettopp det enkelte ønsker seg aller mest?
Jeg sjekka Wikipedia i dag, for å se om det kunne gi meg noe svar:
"På samme måte som vi kan måle en lengde som avstanden mellom to punkter, kan vi måle tid som differansen mellom to tidspunkter."
Ja vel, det var i alle fall et skritt på veien. Den differansen som er mellom et tidspunkt og et annet er det som er så fryktelig viktig. Tiden for en viktig hendelse i livet - tiden for en annen viktig hendelse i livet = et tidsrom av stor betydning. Dette tidsrommet er det vi har til rådighet da vi skal utføre alle våre viktige oppgaver og funksjoner, og perioden mellom de viktige hendelsene ser ut til å bli kortere for hver dag som går. Ser man litt nærmere på det utsagnet over, vil man se at det likner til forveksling på en matematisk formel. I matematikken er regning med differanser både håndgripelig og bestemmelig. Tenk hvis en person da ville vært i stand til å sette seg ned, faktorisere, kvadrere og multiplisere tiden vår. Faktorisere livet vårt slik at vi fant nøyaktig den tiden vi har til rådighet, og deretter kvadrere den slik at vi fikk utrolig mye mer tid. Tenk deg bare (livet ditt)2. Ville ikke det vært fantastisk? Men slik er det nå bare en gang ikke.
"Jeg tenker aldri på fremtiden. Den kommer tidsnok." Albert Einstein
For et flott sitat tenker du i det du fanger det opp på baksiden av dagens avis mens du strener av gårde til noe fryktelig viktig, med et rykende pappkrus med en dobbel baristaens latte med tiramisu to go i hånden. Du tygger på ordene et par sekunder før de svelges ned med bollen som fulgte med kaffen, og du slenger deg ned akkurat tidsnok til tidligere nevnte, fryktelig viktige, ærende. Det er sannelig noe jeg skal notere ned i planleggeren slik at jeg ser det da jeg åpner den.
Jeg skal så visst ikke bli av de menneskene som bekymrer seg over alt som skjer i fremtiden. Jeg er ung, urban og lever i nåtiden. Du åpner planleggeren og finner frem en penn. Men hvor skal jeg skrive det ned? Sidene er krøllete av store mengder blekk som forteller deg nøyaktig hvordan de neste tre månedene i livet ditt kommer til å se ut. Oi, det minner deg på at du må huske å hente arbeidsplanen frem til påake, og tretti sekunder senere har avisen og sitatet forsvunnet ned i papirkurven.
Egentlig har jeg ikke tid til å skrive dette innlegget. Jeg kjenner at det så smått rykker litt i foten da jeg sitter og skriver, og føler at resten av denne dagen kommer krypende oppover nakken min. Er dagen allerede over? Nei. Men allikevel kjennes det sånn ut. Innen jeg er ferdig med å skrive har det gått en mengde, la meg kalle den x, med tid. Etter det vil det gå x tid til de andre mailene, x tid til middag, 2x tid til tur med bikkja, og x tid til å snakke med vennene mine på dataen og se på tv.
For å gå tilbake til definisjonen jeg fant i leksikonet. "(…) kan vi måle tid som differansen mellom to tidspunkter". Da er det snakk om differansen mellom nå, og starten på arbeidsdage i morgen. Jeg er oppe i 6x med tid som jeg er opptatt, noe som etter min oppfatning tilsvarer hele denne dagen. Tenk hvis jeg da skulle bruke 3/2 x, eller 2x med tid på dette innlegger isteden. Panikken er ikke forferdelig langt unna da jeg forstår hva dette innebærer. Det er det rett og slett ikke tid til! Effektiv nå! Produktiv nå! Utslitt nå.
"Ta tiden til hjelp". "Tiden leger alle sår". Slike utsagn har alltid pleid å virke beroligende. De får deg til å tenke at uansett hvor håpløst noe kunne virke vil tiden hjelpe deg. Vel, det virker faktisk ikke sånn mange ganger. Jeg kan beskrive mange situasjoner hvor fraværet eller mangelen på tid har gjort ting enda verre enn det allerede var.
For eksempel sitter man en helg, endelig litt fritid fra det du vanligvis driver med. Man kjenner hvor utrolig godt det vil gjøre med fri fra mas og stress, og gleder seg til å bare nyte en stor mengde tid et par dager. Denne følelsen beruser i noen korte øyeblikk helt til man kommer på at forresten, det var da 14 ting du hadde planlagt eller utsatt til helgen, nettopp fordi du ikke har hatt tid i uka. Greit nok tenker du, jeg har jo faktisk anledning til å få gjort det unna og samtidig få tid til handling, venner, en fest og litt til før helgen er omme. Sent søndag kveld legger du deg, svært fornøyd med at du har rukket alt. Ikke bare har du vært sosial med menneskene rundt deg, men du har også vært effektiv og produktiv! Men igjen er du utslitt.
Over de siste dagene, ukene, månedene har det vært forsvinnende få øyeblikk med komplett stillhet og ingen verdens ting å gjøre. Kjedelig? Mulig. Men definitivt utrolig nødvendig.
Så jeg har et ønske for tiden som kommer: Å sitte på en kafé, med avisen til noen som ikke rakk å lese den, drikke en kopp kaffe i et krus som gjør det umulig å ta den med noe annet sted enn der jeg sitter, og mange x-er med tid som jeg kan bruke på absolutt, altoppslukende, ingen verdens ting.
Ærbødigest
Baronesse Von Krogh
Dette er året jeg fyller 30. Faktisk er det bare noen usle måneder igjen før jeg vinker tyveårene for alltid farvel.
Jeg har tenkt mye på dette med alder i det siste. Jeg har besøkt venner og bekjente, godt etablerte og med barn oppetter ørene. Her sitter jeg, i leid leilighet og har faktisk ingen fast jobb engang. Joda, en liten solstråle har jeg, og jeg hadde faktisk ikke tenkt å ha så mange flere barn uansett. Og det er ikke noe jeg sier, jeg mener det, det er virkelig ikke meg.
Må dog innrømme at jeg bare for et par år siden trodde tilng hadde utartet seg andeledes når min tredveårsdag nærmet seg. Da eide jeg faktisk lillebo, hadde mann, bil, barn...
Jeg synes det er uafttelig teit med de som skriker og bærer seg over å bli tredve, og plutselig finner jeg meg selv skrikende både til høyre og venstre om det selv. Jeg vil rett og slett ikke bli en av "de".
Jeg haren venninne i panikkalderen. Hun er 34 og det er plutselig godt opp for henne at det er ingen vei tilbake. (Akkurat som mamma som nettopp har innsett at jeg ikke flytter hjem igjen...det er nå 12 år siden jeg flyttet fra Lofoten.) Neste gang venninnen min får feire stordag er når hun er40. Hun vet enda ikke hva hun vil bli når hun blir stor, og hun mener hun mentalt er mellom 20 og 25. Er vi ikke alle det?
Den nest siste desembernatten gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, og aldri trodde jeg skulle gjøre. Sentimental og inspirert av alle julens evinnelige filmer, stod jeg ute på verandaen og skuet opp mot stjernehimmelen. Der ser jeg et stjerneskudd, titter meg nervøst rundt, lukker øynene og ønsker meg noe. Hva jeg ønsket meg? Det kan jeg naturligvis ikke fortelle, alle vet jo at det da ikke går i oppfyllelse!
Så det er med godt mot jeg nå går inn i 2012. Om Maya-kalenderen spår dommedag, eller bare begynnelsen på en ny kalender, så spiller det egentlig liten rolle. Det er uansett ikke før 21 Desember, så jeg vet ikke med deg, men jeg skal iallefall få de neste 355 dagene til å bli minnerike og fremgangsfulle!
Godt nytt år!
Baronessen
Nå har jeg vaska gølvet, men ikke børi ved. (strengt tatt en smule unødvendig ettersom en ikke har noen form for peis eller ovn og plassere veden i..) Har heller ikke satt opp fugleband, for da blir små pippippene kattemat, men jeg har pyntet tre! Nå har vi satt oss ned og kvile ei lita stund, med Irish Coffe i glasset, mens vesla tar blund.
Nå kan jula bare banke på døren, her er nemlig allting klart,(med unntak av glitter på treet da dette ble avglemt under innkjøpene, men det fikser jeg i morgen...) julegrøten fortært og i år fikk jeg mandelen. Lykkelig liten Mita da.
God Jul!
Jula er en følsom tid. Følelsene ligger liksom utenpå kroppen og det skal ikke mer en et hardt ord før tårene får fri flyt. Det er alltid litt ekstra med julen. Følelsene flommer over og man blir glad i nesten alle mennesker.
Fredag satt jeg og min søster i min lille stue og mimret over gode gamle dager. Om at livet går fort og alle de tingene der. Og at julen er en sår tid. I år kanskje litt for sår ettersom lite har gått som planlagt. Hvorfor er det slik at denne tiden er så følsom, i motsetning til resten av året. Er det mørketiden som har satt sitt jerngrep, eller forventer vi rett og slett for mye avjulen?
I disse dager er mange kvinner i gang med julestria. Jeg skriver kvinner, fordi det er som oftest dette kjønnet som påtar seg ansvaret for å skape julestemning i huset. Det skal vaskes, det skal strykes, det skal bakes, det skal handles og det skal mases.
Mases? Ja, mases. Jula er et mas. I perioden 1. desember til 24. desember forvandler den ellers så jordnære og rolige hoppa seg om til en vill fullblodshest med skylapper, som blir pisket rundt i søla på travbanen. Svetten damper og fråden spruter, mens siste innspurt blir heiet frem.
Alt for å markere fødselen til en Myggen-look-a-like for over 2000 år siden. Og av dette blir vi følsom? Ja forstå det den som kan...
Baronessen
Nå nærmer julen seg og det er ikke lenge før vi atter en gang begynner å synge "Jul med din glede."
Hvordan er det egentlig julen begynner i dag? Starter den med at julenissen drikker Coca - Cola på tv?
Mange forbinder julen med at snøen kommer og at det begynner å bli kaldt, men hvordan kan vi nå for sikkert si at julen er her når vi ofte ikke får snø på juleaften? I skrivende stund blåser det godt utenfor døren og det regner omtrent loddrett - og gradestokken viser hele 8 grader. Hvor blir det av den hvite julen min! Jeg vil ha snø!
Det at vi ikke får snø, er jo til dels selvforskyldt så stort CO2 utslipp som vi har. Latskapen herjer blant befolkningen og bil bruken øker for hver dag som går. Jeg intet unntak som kjører ned Bråvannsbakken for å hente vesla, istedet for å gå.. Men har du noen gang prøvd å gå opp denne bakken med bikkje ogbarnevogn med en 12 kilos oppi. Melkesyre sier jeg bare!
Når juledekorasjonene blir hengt opp i handlegaten og vi tror det er jul, tar vi feil. Julen kommer ikke før advent og som regel blir juledekorasjonene hengt opp i hvert fall flere uker før advent, altså en uke før julen egentlig starter. I dag kommer ofte juleutstillingene i butikkene i slutten av oktober,over en måned før første advent. Samtidig kommer julematen i butikkene og holdbarhet som går ut før den store julefeiringen har begynt. Dette gjør at jeg begynner å lure, har julen blitt flyttet til en måned tidligere?
Juleforberedelsene er mange. For noen er det kanskje det beste med julen, for andre er det bare en stor belastning. Jeg tilhører førstnevnte. Da jeg endelig fikk åpnet juleeska (som forøvrig har stått klar på soverommet siden vi flyttet inn i mai...) var det som en liten julaften i seg selv.
Noen nisser har fått plassene sine, noen duker er kommet på bordene og ikke minst, lysene er på i busken på trappa. Den "lyse" årstiden er startet, og jeg nyter det.
Halvdelen mener jeg overdriver, men vesla deler min lidenskap for jula, noe hun viser godt når hun stolt viser frem "bjerna" og "bjertene" som hun har fått i vinduet på rommet sitt, til alle som måtte være så uheldig å sette sin fot innefor dette husets fire vegger.
Julen er blitt utrolig modernisert de siste årene, alt skal være så effektivt. Hvorfor er det så viktig å spare tid? Alt dreier seg om minutter og sekunder. Jeg tenner heller kongerøkelsen, setter på julemusikk og koser meg med en stor kopp gløgg! (og sjokoladekaffen! Uh! det har jeg helt glemt å kjøpe!! )
Man skal kose seg i julen,det har min mamma sagt!
Baronessen
Jula nærmer seg med stormskritt, vi går snart inn i desember måned og advendstiden.
Jula er en fantastisk tid. Du tilbringer den med familien, kjøper masse presanger, spiser god mat og drikker vin, Mye vin.
Jula er like velkommen i år som før, vi gleder oss like mye, og stresser om mulig enda mer for å få alt til å leve opp til forventningene. Det finnes mange meninger om hva julen egentlig handler om nå som vi har kommet til år 2011. Handler det virkelig om jesusbarnets fødsel? Om kjærlighet og medmenneskelighet? Eller om gaver, penger og andre kommersielle saker? Er det virkelig en lykkelig høytid, når så mange er alene? Feirer vi egentlig samhold og familieliv, eller er det bare en utgått tradisjon som vi klamrer oss fast i fordi vi ikke vet hva annet vi skulle drevet med i slutten av desember? (og ikke minst, får haugevis av gaver?)
Nei, det er jo sant, jula begrenser seg jo ikke bare til desember nå lenger, jeg tror jeg så de første juletilbudene i butikkvinduene allerede i oktober. Og halvdelen kom hjem med julebrus og julemarsipan også allerede da. Fysjamei!
Det er nemlig mye planlegging i forbindelse med jula, alt fra pakkekalendere og julebord skal gjerne være i boks før november er omme. Og gudene skal vite at det er få ting som er verre for nervene enn å ligge i senga 30. november og lure på om man husket å henge en pakke over senga til vesla, eller å være stresset på vei hjem fra jobb og tvile på om man husket å kjøpe strømpebukse til julebordet samme kveld.
Vi har alle fått kjenne julestresset på kroppen, og det ser ikke ut til å bli mindre av det ettersom årene går. Nei, tvert imot! Det virker som om folk både stresser mer og klager mer, kjøper flere gaver og spiser mer mat. Det virker for meg som julehysteriet har blitt en folkesykdom som ruller over den vestlige verden hvert eneste år.
Det er de som stolte kan vise frem hvor fint det er pyntet til jul, prate om hvor lang tid de har brukt på julemiddagen, og se reaksjonene når de andre i familien tar vekk julepapiret fra akkurat den gaven de ønsket seg.
Jeg er av den meningen at slike mennesker burde sperres inne. De ødelegger for alle oss andre som svir ribba, kjøper sokker til mannen, og sender med ungen en pakke mariekjeks til avslutninga i barnehagen. Slike supermennesker som er i stand til å få alt klart til julaften, holde selskap for femten mennesker og ikke miste hodet når bikkja tisser på juletrefoten vil man bare ikke ha rundt seg i en så stressende høytid som julen er. Det er de som skaper urealistiske forventninger om julen, det er de som får oss andre til å tro at alt skal gå som på skinner, og det ikke er noe problem å få til alt bare man "bryr seg".
Det er de som skaper vrangforestillinger som at man ikke er verdt en dritt hvis man på julaften ikke har syv slag i skapet, men syv sting i handa etter å ha prøvd å åpne et syltetøyglass med kniv på grunn av dårlig tid.
Det blir ingen familiejul på oss i år, til det er Norwegian og SAS alt for griske og ubarmhjertige. Opphavet er naturligvis skuffa, men veldig forståelsesfulle så lenge vi har sverget, ti kniver i hjertet og alt det der, på at vi kommer oppover i Februar
I skrivende stund er det Lørdag kveld, klokken er elleve, stjernen henger i kjøkkenvinduet og staken er oppe (advent-staken altså!!)
Vin i glasset og lukten av kongerøkelse gir meg en ro jeg sjeldent har. Det hjelper naturligvis på at jeg stort sett er ferdig med alt av julegaver, kjøkkenet er halvferdig vasket (når halvdelen ovverasker meg med en flaske vin på en sen fredag ettermiddag der jeg har brukt over 3 timer bare på å skrubbe stekovnen, så gikk det slik det måtte gå...)
Vi er snart i 2012, og det er året verden skal gå under om man skal tro Mayakalenderen. Den gylne datoen er 21 Desember, så nyt årets jul til det fulle, for det er nemlig den siste!
Baronessen
Hvorfor er det slik at enkelte individer er tapt bak all verdens låvedører? Jeg har aldri sett på meg selv som spesiellt oppegående eller intelligent ,men tørr dog påstå at jeg kan overgå enkelte mennesker jeg møter gjennom min ferd i livet. Herregud! Det er ikke mulig! Det burde ikke være mulig! Jeg får gåsehud!
Ta drittsekk-tv som det beste eksempel. Hva i alle dager er det som foregår i hodet på di som vurderer å melde seg på programmer som Big Brother og Temtation Island? Og ikke minst, hvilke stoffer inntar di som faktisk melder seg på å takker JA til sånt?
Jeg har heller ikke sett på meg selv som spesielt sanndrømt eller fremsynt. Det er såpass ille at jeg faktisk ønsker å drømme om at jeg IKKE vinner i Lotto, for da er det jo faktisk en viss sjanse for at dette kom til å skje...
Men alt dette har endret seg nå. Fra å være mentalt blind, med eksrtasensoriske evner som en bakt potet, kan jeg nå gå Anna Westerlund i næringen (hvilket ikke burde by på de helt store problemer ettersom vedkommede er død)
Mitt tredje øye (eller fjerde dersom en inkluderer brun-øyet...) er åpnet, og jeg kan se inn i fremtiden!
Point in case: Da Big Brother hadde sin avslutning for 10 år siden, og de aller fleste i Norge mente det var mer enn nok etter fem sesonger, presterte jeg å inngå et veddemål om at det kom til å komme tilbake. 10 år er gått, og jeg begynte å spare opp til å betale min gjeld, da jeg en sen ettermiddag slår på TV2 og ser det! Big Brother is back! *Grøss* Dette MÅ jo være kødd, tenker jeg, men dengang ei. Det positive er jo at jeg snart er 5 store rikere dersom skyldneren klarer å hoste opp spenna.
Nok om det. Dersom det nå har seg slik at jeg kan forutsi ting, vil det jo være synd å ikke dele fruktene av denne gaven med dere. Så her følger noen av mine profetier. Det er bare å hake av etterhvert som de går i oppfyllelse:
Gilette vil komme med en helt ny og revolusjonerende oppfinnelse. En barberhøvel med hele 6 blad som gir tettere og bedre barbering.
Norge vil fortsette å gjøre det skarpt i Grand Prix
Det kommer til å være fotball på en eller annen tv kanal hver dag frem til jul
Thor Hushovd vil vinne et løp.
Du vil ha lest ferdig dette innlegget akkurat..........NÅ!
BaronesseVonKrogh
