B-Menneske

Jeg tror ikke folk forstår hva det vil si å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Vi snakker om utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og ikke minst, det innebærer en hel del hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler.

Som for eksempel når telefonen ringer og vekker deg og vedkommende på andre linjen ønsker å vite om han eller hun har vekket deg, klokka er jo tross alt 09.30 på en helt vanlig hverdag. Man svarer selvsagt ikke ja her, men at man akkurat har kommet ut fra et møte, på vei TILBAKE til kontoret, og grunnen til den morgentrøtte stemmen er naturligvis den påbegynte halsbetennelsen man er i ferd med å utvikle.

Er det din overordnede som er på linjen, må man huske på å minne dem på legetimen du har på morgenen – som du ettertrykkelig fortalte om i går, husker de ikke det? Og grunnen til at du snakker så lavt er jo på grunn av at du enda sitter på venterommet og ikke kan snakke for høyt…

Det sier seg naturligvis selv at en ikke kan bruke de samme hvite løgnene i tide og utide, og etter hvert må utvikle nye kreative løsninger. Slik som i forrige uke, da ble jeg nemlig kidnappet og sperret inne i en container av ukjente gjerningsmenn, før de endelig slapp meg fri rundt klokken ti slik at jeg kunne gå TILBAKE til jobb….

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner etter hvert som timene går og koffeininntaket øker. Prosessen men å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er helt avgjørende for å få i gang motoren i min lille (?) menneskekropp.  

En kruttsterk kopp kaffe og en kistespiker er første steg. Kaffen skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Nikotinpinnen skal gjerne ha ligget ute av pakken siden kvelden i forveien slik at den er tørr og såpass sterk at den river i halsen og at en kjenner at en lever.

Neste steg er en dusj så varm at huden skriker etter hjelp, etterfulgt av en iskald stråle som gjør at hjernen fatter at nå er dagen i gang.

Så er det bare å stille seg foran speilet og stirre tilbake på ansiktet der inne som likner mistenkelig på meg selv. Men med det bleke trynet og våte håret hengende nedover skuldrene er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til jenta i The Ring.

Men det er ingenting ikke et tonn med sminke kan gjøre noe med, så la sparkleprosessen begynne. En hårføner er også essensielt om man skal lykkes i å være et ubemerket B-menneske. Vått hår når klokka har passert 11 er ikke populært, heller meget avslørende. Hvor mange løper hjem i lunsjen for å vaske håret?

Når man så endelig er ute av døra er det viktig å ha enda et knippe hvite løgner på lager, ettersom du kan slumpe til å treffe en bekjent på din ferd. Man har hatt en times treningsøkt på formiddagen og er på vei TILBAKE til jobb….

Man måtte ut et lite ærend for sjefen og er på vei TILBAKE til jobb….

Røykpakken var tom og man måtte ned på bensinstasjonen og investere i ny, og er på vei TILBAKE til jobb…. (sistnevnte er ofte brukt av undertegnede, men det må sies at det sjeldent er en hvit løgn. Jeg må seriøst slutte å røyke! )

Selv om mange B Mennesker ofte føler seg mislykket fordi di ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, så gir jeg meg selv et realt klapp på skulderen de dagene jeg VIRKELIG utmerker meg og kommer meg opp til riktig tid, det vil si en gang mellom syv og ni på morgenen.

Alt er relativt, ikke sant?

Baronessen

Fjernsynet

Det er vanskelig å fatte hva folk bedrev tiden med før fjernsynet kom. Særlig hvis videospilleren var i stykker. Vi har hørt løse rykter om at folk snakket sammen, konverserte, men det kan da umulig stemme siden det da ikke var noen fjernsynsprogrammer å snakke om. For man snakket vel ikke bare sånn rett ut i luften? Det må jo være innhold, kunnskap og omtanke bak ordene? Og hvor tar man slikt fra dersom skjermen er sort?

Om fjernsynet ikke fantes så hadde vi i alle fall hatt radioen. Men jeg har faktisk hørt om tider da ikke denne engang fantes, og da snakker jeg ikke om under krigen når Hitler samlet på disse selv. De satt altså der og stirret ut i svarte natta uten så mye som en parabol eller antenne på mils omkrets. Det må ha vært et liv så stusslig at vi knapt kan klare å forestille oss det. Da er det heldigvis andre tider nå. Så sent som i dag tidlig var jeg på snarvisitt i Spania. Jeg har nemlig vært i hvert eneste land i hele verden. Jeg er virkelig bereist. Gjennom fjernsynet altså.

Vi ser verden gjennom fjernsynet. Jeg tør komme å påstå at Norsk rikskringkasting er Norges desidert beste reisebyrå. Og enda både sutrer og klager vi når lisensregninga dropper ned i den fra før av overfylte postkassa. Hvem har ikke vært i fjerntliggende strøk sammen med Lars Monsen? Til og med bestemor ville overleve ei uke i skauen mens leteaksjonen pågikk.

Hvordan klarte de å sovne før i tiden? Uten fjernsyn er det jo umulig å sovne. Jeg går på store doser medium for å få Ole Lukkøye på besøk. Ta i går kveld som eksempel, da jeg hadde besøk av min søster og min bror, og dermed ikke kunne sette på fjernsynsapparatet da det ville blitt ansett som uhøflig. I stedet måtte vi sitte og konversere om programmene jeg helst ville sett. Og da jeg inntok senga for en natt skjønnhet søvn, ble jeg liggende i timevis å stirre i taket.

Det er forresten himla dårlig gjort å grave fjernsynet ned i bakken. I årevis har vi slitt med å forstå hvordan TV-bilder kan fly gjennom lufta, så begynner de jammen meg å gå igjennom jorda også. Da er det sannelig ikke rart at det blir mye mørke bilder. Bildene fra NRK og TV og slikt er jo mye mørkere enn bildene fra pinsevennenes påske-TV for eksempel.

En annen ting er at tv-kablene ødelegger en hel del for våre fjærkledde venner, fuglene. Om alle ledningene forsvinner, hva skal de da sitte på når de har morgensangen sin? Skal de fra nå av måtte sitte på bakken og synge med de autistiske handicap det medfører?

Fjernsynet er i dag det nest viktigste etter potetgullet, de to hører sammen som høna og egget. Det er ikke for ingenting at de ble oppfunnet omtrent samtidig. Når det gjelder høna og egget, så strides det om hvem som gikk i bresjen. Nyere forskning har vist at potetgullet antageligvis var først ute. Ja så tidlig at folk bare hadde Radio, og den egnet potetgullet seg svært dårlig for ettersom det knaser så fælt inni hodet at man kunne ikke høre et ord av det som ble sagt på Radioen. Det var da fjernsynet kom, slik at man kunne tygge og se samtidig, for der er det ikke så nøye om noe av lyden uteblir.

Hva menneskene gjorde før fjernsynet kom er vanskelig å si. Eller er det det? Sannheten er at vi vet det alle sammen. Vi har nemlig sett det. Gjennom fjernsynet.

Jeg tror for øvrig ikke man blir dummere av å se på fjernsyn, ei heller får firkantete øyne. Jeg tror tvert imot at det utvider ens horisont, i hvert fall om en har en 50 tommer….

Sunnhets Ideal.....kremt...

Det er den tiden av året igjen. Sola skinner, snøen smelter. Veier og stier ligger der, klare til å bli invadert av ivrige trenings entusiaster og sofaglade TV-slaver. Jeg kaster et forsiktig blikk ut av vinduet. Gradestokken har krøpet over på den røde siden, og både den og sola forteller at nå – NÅ bare MÅ du se til å komme deg ut. Ingen skal sitte inne i sånt vær!

Drivkraften er selvsagt sommeren. Snart – alt for snart – er den her, og vi skal kaste klærne igjen. Nåja, ikke riktig alle da, men mange nok til å avsløre hvor juleribba, lammelåret, den engelske konfekten og sjokoladekyllingene fra de foregående månedene har tatt veien. Riktignok har jeg snudd speilet i gangen inn mot veggen, så jeg slipper å se meg selv i tide og utide, men jeg har en mistanke om at vinterdvalen har ført til valpefett både her og der. Hva skal jeg gjøre? Og ikke nok med det, sykkelturen til skagen med jobben nærmer seg med stormskritt og jeg har ikke sittet på et sykkelsete på nærmere 6 år!

Jeg begynner med å snu speilet. Så tar jeg en forsiktig titt i det. Litt fra siden og i ikke alt for flatterende lys. Til min store overraskelse kjenner jeg meg selv igjen, selv om jeg med respekt å melde nok er littgrann mer bulkete her og der enn jeg var i fjor høst. Så lister jeg meg bort til skapet, finner fram treningstøyet og legger det på sofaen ved vinduet.

Der blir det liggende i fire dager. Utenfor løper flere og flere mosjonister forbi på gangstien. Nåja – noen løper. Andre går, og noen ser faktisk ut som de kryper. Bråvannsbakken er - og blir et helvette, og sånn er det med den saken!

Jeg trekker pusten dypt og skrider til verket med å få på meg tøyet. Jeg har aldri hatt klaustrofobi før, men nå er det jammen like før. Klærne var da ikke så trange i fjor? Jeg føler meg som en larve innsydd i puppen, men jeg trøster meg med at jeg også en dag vil bli til en sommerfugl. Kanskje… Dermed sloss jeg meg ut av tightsen og inn i kosebuksene igjen, trekker pleddet godt rundt meg og forskanset meg foran TV’en, der favorittprogrammet allerede er i gang.

Uka etter gjør jeg et nytt forsøk. Så tvinger jeg meg ut og sleper meg rundt Bråvannet. Det går relativt rotete og ukoordinert for seg… Om sannheten på død og liv må fram, så holder jeg på å stryke med. Men jeg trøster meg selv nok en gang med at hvis jeg skulle segne om, så er iallfall snøen borte og jeg vil antakeligvis bli funnet forholdsvis fort av andre mosjonister. Jeg håper at noen av dem vil være i stand til å få meg tilbake til huset, sofaen, teppet og TV’en, eventuelt til legevakten.

Når jeg endelig er hjemme igjen husker jeg plutselig at statistikken sier at ganske mange aldri kommer lenger enn til først treningsforsøket. Jeg lover jeg meg selv dyrt og hellig at jeg ikke skal være en av dem, skifter til en litt mere behagelig bukse (er nemlig overbevist om at det er den alt for trange buksa som gjør at jeg ikke klarer å bevege meg!), fester bikkja til sykkel og kommer meg oppå selv. I rasende fart setter jeg utfor Bråvannsbakken og kommer meg nesten helt ned til bunnen, før jeg tenker at nå kan jeg ta en velfortjent pause og hopper av hos min kjære X for en sigg og en kopp kaffe (sunnhets ideal!)

Etter pausen sykler (!!) jeg opp igjen. Det får være nok for i dag, man skal jo ikke overdrive heller? Bikkja peser og det må jo være et godt tegn? Eller så er hun i like elendig fysisk forfatning som sin matmor…

Tre uker etterpå, og null treningsøkter (skylder strekt på en overtråkket fot, og det kommer jeg nok til å fortsette med…) sitter jeg på sykkelsetet på vei til Skagen. Jeg har investert i noen bukser som er en lett blanding av tights og joggiser, en litt vid topp og en litt for stor college genser. Mine kolleger trenger så visst ikke se juleribba henge og slenge…Jeg må innse at jeg er blitt en del av statistikken og slår meg til ro med det.

Utrolig nok kommer jeg helberget frem de 47 kilometerne til skagen strand uten helt store (fysiske) skader. Og hjem igjen. Hva som for øvrig skjer i der nede blir i skagen, og det utdyper vi ikke noe nærmere.

Baronessen 

Universets uendelige mysterier...

Jeg sitter hjemme alene, og funderer på verdens underfundige ting, da det plutselig klør på leggen. Jeg drar opp buksa for å klø tilbake, og når jeg slenger blikket på leggen for å se om det er noe spesielt som klør blir jeg regel rett blendet av den hvite huden. Oh herre, jeg trenger virkelig litt farge!

Jeg bestemmer meg for å tilføre min vinterbleke kropp nettopp dette, og sjekker om småpengelageret mitt er fullt nok til å ta noen minutter med solarium denne ettermiddagen. Men lageret er heller slunkent og det betyr at jeg må stoppe på veien for å ta ut vekslepenger. Vel, ettersom røykpakken også begynner å bli tom så kan jeg like godt stoppe innom bensinstasjonen på veien ned.

 

Jeg hiver meg rundt, kaster på meg noen gamle filler og setter meg i bilen. Men hvor f er nøklene? Etter å ha endevendt vesken innser jeg at jeg må inn igjen og lete. Jeg leter over alt, under kommoden, i gangen, i stua, kjøkkenet… Det tar meg hele 20 minutter før jeg lokaliserer nøklene oppi en av veslas støvler i yttergangen. Hvordan har de havnet der? Vel, det dveler jeg ikke ved og setter meg atter en gang inn i bilen.

 

Første stopp er YX, der jeg ber om en pakke røyk og en hundring i smått. Gutten bak disken ble nok født med sirup i bakenden, for dette går ikke akkurat raskt … Etter å ha stått i noen minutter å sett på meg, husker han plutselig hva jeg har bedt om og snur seg saaaakte mot hylla bak seg der de oppbevarer røyken. Mon tro om han i det hele tatt har lov til å selge røyk, etter utseendet hans å bedømme kan han ikke være en dag over 14. Anyway, jeg får omsider røykpakken min og han slår inn den alt for høye summen på kassa (jeg må seriøst slutte å røyke, det koster jo en formue!) samt en hundrings ekstra som jeg ba om. Jeg hører et pip, før han trykker på kassa igjen, etterfulgt av et nytt pip…og et nytt..

 

-Øh, dæ æ nå galt hær

 

-piiip

 

-dæ æ nå galt

 

-piip

 

Han blir stående å se optimistisk på meg som om jeg skulle ha svar på alle verdens problemer.

Da han innser at han ikke får noe annet enn et uforstående blikk fra min kant, ytrer han noe om at maskinen visstnok ikke vil gi ham mulighet til å ta ut noe ekstra. Når han spør om det er innmari viktig for meg å få ut den hundringsen, for i så fall må han ringe sjefen sin, føler jeg ikke at jeg kan svare samtykkende på det da siruprompa har brukt såpass lang tid allerede at det står en hel hær av kø bak meg. Jeg sier dermed nei, og får omsider betalt for røyken min og kommet meg videre. Faen. Nå må jeg stoppe et sted til, og det høljer ned ute! 

Da jeg får stoppet på neste bensinstasjon har de heldigvis en minibank utenfor, og jeg tar heller ut penger først for så å få veksla dem. Da jeg kommer til døra etter å ha fått ut noen lapper i minibanken, blir jeg møtt av en låst dør med en svær påklistret hvit lapp, hvor det står at de har stengt resten av kvelden pga sykdom. Hva? Klokka er åtte på kvelden og de bare stenger? Kan de gjøre sånn?

 

Vel, Pizzabakeren er vegg i vegg med solariumet, og de VET jeg har åpent så det burde vel neppe by på store problemer å få vekslet der tenker jeg, og setter kursen videre. Jeg parkerer utenfor og går inn til den unge jenta som møter meg med et smil idet jeg entrèr dørstokken. Jeg legger frem mitt ærend og smilet forsvinner. De veksler ikke til solarium! Jeg spør pent om det ikke kan gå bare for denne ene gangen og gir henne en kort versjon av mitt forsøk på å få splitta hundrelappen min andre steder. Men den smørblide ungjenta er ikke blid lenger, og ber meg om å kjøpe en pizza eller gå. Hva i alle?

 

Jeg står atter en gang ute i regnet, og finner ut at det nå er 45 minutter siden jeg bestemte meg for å ta littegrann solarium, og begynner å fundere på om det ikke er meningen at jeg skal gjøre nettopp det i dag. Er det universet som prøver å fortelle meg at det er plassert en bombe i nettopp den solsenga jeg ville valgt og at jeg ville blitt sprengt i lufta dersom jeg slo på strømmen?

Ikke F, etter såpass mye styr så skal jeg inn i den solsenga om det så er det siste jeg gjør….

Jeg kjører tilbake til en annen bensinstasjon, og bruker ytterligere 10 minutter for å få fatt på de hersens småpengene. Denne gangen lykkes jeg og kan enda en gang parkere utenfor solstudioet, og komme meg innendørs, dryppende våt etter alle turene inn og ut av bilen i regnet. Nå ser jeg at det er plassert en stor veksleautomat midt på veggen der inne. FAEN! Jaja…gjort er gjort.

 

Jeg velger meg en solseng og putter myntene inn i automaten. Først en tjuekroning, men ingenting skjer. Så en til… Automaten er visst ødelagt, og nå har den slukt 40 av min 100 kroner. Jeg kjenner raseriet er i ferd meg å stige til uante høyder på dette tidspunktet.

Neste automat tørr ikke krangle med meg, så jeg får puttet på mine resterende 60 kroner og får noen usle minutter til rådighet.

 

16 minutter senere kommer jeg ut i bilen igjen, og slipper å spise i meg ordene om at dette ble det siste jeg gjorde i livet. Det var ingen bombe under senga, jeg ble ikke nevneverdig brent eller noe annet grusomt. Så nå er jeg virkelig spent på hva universet egentlig prøvde å fortelle meg….

Baronessen

 

Kroppsfiksering

Uansett hvor du beveger deg nå om dagen er det limt opp reklamer med syltynne modeller, eller svære bodybuildere. Vi damer skal se ut som afrikanske langdistanseløpere hele gjengen, men med unntak av bryster i størrelse DD, og menn skal ha så store muskler at de ikke lenger kan gå inn en dør på normal måte, men må snu seg sidelengs for å komme gjennom.

Kroppsfiksering er definitivt satt på kartet, og slanking er en voksende trend.

Å legge på seg en kilo i året etter fylte 30 er for så vidt greit nok, men når jeg her om dagen gikk på vekta og oppdager at det er snakk om 5 kilo på 2 måneder, da snakker vi midtlivskrise (jajaja…jeg blir sikkert bare 60..) over alle midtlivskriser! Jeg utbryter et ramaskrik uten sidestykke, lik en løves vrede over et tapt byttedyr. Rene dinosaur-brølet! For det er nemlig det som er mest passende, dinosaur. Ettersom jeg nå ser ut som en! Adjektivene hagler, nå har jeg nemlig ingenting å leve for, ingenting! Jeg er blitt så utrolig feit, alle glor på meg som om jeg er en marsboer eller trehodet troll. Speilet knuser om jeg prøver å speile meg, og glasskårene faller i hodet på meg. Selvfølgelig gjør de det, jeg er jo kjempe feit!

Men der er jo alltid en redning. Når jeg slår opp facebook for å sjekke om noen andre kanskje har blitt like feit som meg, eller helst enda feitere, da popper reklamen over vidunderkuren opp rett foran nesa på meg. Hvilken lykke!

«Småfeit til gloheit på bare 60 dager»

Selv en person på størrelse med en hvalross, med fett som henger ned på knærne og rumpe på størrelse med vågankallen kan få vaskebrett på bare 60 dager!

Jeg er reddet! Det eneste jeg må gjøre er å ta 8 piller 5 ganger om dagen, med 6 glass vann til, og ikke spise noen ting med unntak av litt frukt og nøtter så er det hele gjort! På bare 2 måneder! Bivirkningene som er listet opp med minimal skrift er mange, blant annet diare, brekninger, oppkast og utslett, mangel på energi og matlyst, men man får altså Marit Bjørgens ultimate kropp etter endt kur! I`m In! Tro om jeg blir like god på ski også?

Det viser seg imidlertid at badevekta trenger nye batterier og at jeg ikke har gått opp noen kilo likevel, faktisk det motsatte, 2 kilo lettere var jeg visst. Om det er rett eller ikke, dveler jeg ikke ved, og feirer med en sjokoladekake fra Geheb og en halv flaske rødvin. Slankinga kan visst vente enda ei stund, selv om jeg ikke har bein som fyrstikker eller kvalifiserer som undervektig i BMI kalkulatoren.

 

 

 

Baronessen

Den som sover synder ikke

Søvn er oppskrytt er det mange som sier. Jeg er sterkt uenig i påstanden, jeg synes søvn er ganske viktig, faktisk livsviktig!

Det er forunderlig hvor stor plass menneske på 90 cm kan ta. En hel dobbeltseng for eksempel. I natt dundra jeg i gulvet. Det er mange år siden sist jeg falt ut av en seng, men i natt dundra jeg i gulvet med et brak. Jeg hadde helt glemt hvilken ubehagelig opplevelse det er å bråvåkne idet man treffer et hardt underlag, gjerne midt i en svært så behagelig drøm, som var mitt tilfelle i natt.

Min bitte lille treåring, som i tillegg er liten for alderen med sine knappe 92 cm over havet, klarer å tø senga som hennes. Vel, hun gir litte grann plass til de rundt 20 kosedyrene hun bare MÅ ha der også, men plass til mamma, nei det er ikke så nøye. Det er altså snakk om en dobbeltseng, og ikke nok med det, det er faktisk min seng! Prinsessesenga til flerfoldige tusen vil hun ikke ligge i, og den er faktisk alt for liten for mamma, som hun selv sier….

Jeg har hørt at jeg både snakker og går i søvne, eller gjorde om ikke annet. (Nå tror jeg at jeg holder meg til snakkinga, og eventuelt snorking ... ) Mon tro om hun er arvelig belastet? Hun står riktignok ikke opp av senga, men går okke som, i senga. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått et kne eller en fot i rygg, mage og andre unevnelige steder i løpet av nattens løp, men det er i alle fall nok til at jeg føler jeg ikke har fått blund på øyet i det hele tatt.

Jeg er ikke kjent for å være morgengretten, stort sett veldig blid når jeg slår opp øynene. (i motsetning til andre av mine familiemedlemmer) Men denne morgenen kjenner jeg der er litt for tidlig, lyset er litt for skarpt og at jeg generelt har hatt en svært ubehagelig natts søvn.

Men når jeg titter inn i det lille søvndrukne ansiktet, med håret rett til vers og søvnroser i kinnene, etterfult av

-Mamma, æ ha itte sparka dæ i hele tatt i natt, æ va vældi flink jente!

Stoltheten lyser over ungen, og hun mener oppriktig hun har ligget stille som en mus. Jeg har ikke hjerte til å fortelle om midt ublide møte med parketten, og velger å la det fare.

-Ja du er veldig flink jente!

Den som sover synder ikke, og man kan jo ikke lastes for det man ikke vet at man har gjort. (Det i alle fall min hovedregel når jeg har vært på rangel..…) Og selv om mamma må gå på jobb både stiv og støl, og ikke minst trøtt, så skal aldri min lille prinsesse få vite at hun har vært toppidrettsutøver i turn denne natten.

Baronessen

Relax

Mine berømte krystaller er enda ikke blitt til diamanter og jeg går enda rundt i tung rus, føles i hvert fall slik..

Så legen foreskriver å slappe av. Vel, da får jeg gjøre nettopp det. Men det er forundelig hvor vanskelig det er å nettopp slappe av. Når jeg sitter i godstolen og ser på alt som burde gjøres, gulvet som minner mistenkelig om grusplassen utenfor, gullfisk-bollen som er i ferd med å blir et forskningsprosjekt verdig på grunn av dens antall alger pr liter vann, og alle hybelkaninene som jeg for lengs burde ha investert i bur til (og vesla som sier mamma er dum som ikke vil kjøpe henne kanin, hun har jo en drøss allerede)

Jeg vet ikke med deg, men jeg finner det noe vanskelig å sette seg ned å nyte ro og fred når byens horehus blir et sterilt i forhold til mitt bopel....

Godt er det da at jeg er sterkt koffeinavhengig, for som kjent, drikker man mange nok kaffekopper ender man opp i sterk koffein-rus, og den er i aller høyeste grad tilstedeværende i dag.

Når jeg først tar vaskekosten fatt tar det helt av, og en drøy time senere kan jeg speile meg i vasken, se gullfisken gjennom glassbollen og se treveket i gulvet mens jeg fortrenger den kjipe samvittigheten jeg har etter å ha jagd x antall kaniner ut i kulda.

Jeg kryper inn i kosedressen min kjære søster var såpass genial at hun kjøpte meg i julegave, tenner levende lys og henter min kjære Clotilde Davenne ut av kjøleskapet. Nå kan jeg endelig slappe av, nettopp slik jeg burde og alle rundt meg formaner meg om.

Skuffelsen er stor da jeg setter på tven og finner ut av hvilken underholdning denne fredagen har å by på. Det første jeg legger blikket på er Domenic Pursell, som i seg selv ikke er ille i det hele tatt da dette er en mann med stor M for meg..eller, har VAR det helt til jeg nå ser han i en eller annen tåpelig reklame iført kun en stilongs. Mannen er såpass muskulør at han kunne sluppet unna med det, men stilongs er plagget som kan få selv den stauste og mest virile mann til å se ut som en provinsiell sengevæter. (hvordan superhelter kan forlange respekt i sine stilongser er meg et mysterium, men det hjelper så klart å kaste stridsvogner over kommunegrenser og hoppe over finansbygninger uten tilsprang...)

Jeg skipper over til neste kanal, og blir enda mere nedtrykt på tross av at forventningene mine er ikke særlig høye akkurat nå. På TV2 er det nemlig Idol... En gris i sterk bakrus hadde vært en klar vinner i årets omgang, for det er ikke en eneste en av de som er med i programmet i år, som verken fortjener å være der eller burde få muligheten til å være på radio og TV. Herre, spar oss!! Har vi ikke lidd nok nå? Skal vi pines til evig tid`?

Etter å ha gjennomgått samtlige kanaler og konkludert med at jeg hadde foretrukket å spise åtte pakker tørrgjær fremfor å se på noe av dette, setter jeg på spotify istede.

Mens "Down" av Jason Walker strømmer ut av høytalerne setter jeg meg ned, sjenker et glass vin og lener hodet tilbake i stolen. Pulsen senker farten, kroppen slapper av og jeg puster tungt ut. Nå slapper jeg endelig av og det har jeg tenkt å gjøre resten av helgen. For legen har sagt det, så nå er det lov!

Baronessen