Kombinasjonen Tredve og singel..

Siden jeg går gjennom en aldri så liten eksistensiell krise, passer det fint å gå tilbake i gamle dagbøker å se hva jeg hadde i hodet på den tiden.

Jeg kommer over en liste om hva jeg skulle ha gjort før jeg fyller tredve. Merk deg at denne listen er skrevet av en liten jente på 20 år.

1-     Ha mann, hus og 2 barn: Mann: eehh…   Barn: Check (dog ikke to, men har jo en haug med firbeinte…) Hus: Check, dog leid…

2-     Være leder/mellomleder: Høye ønsker gitt…

3-     Slutte å røyke : Har enda litte grann tid på meg..

4-     Hoppe i fallskjerm: Yeah Right….

5-     Skaffe meg et dyr: Check… ikke bare ett da..

6-     Svømme med haier : Lov å drømme enda litt til vel?

7-     Starte egen kennel : vel, vel..

Kjenner jeg har mye å gjøre på liten tid. En måned nøyaktig så vinker jeg tyveårene farvel for alltid. Rynkene kan komme, håret kan gråne, men in the end så har jeg det sannelig ikke så galt likevel!

En gang jeg var ute kom det en mann bort til meg satte seg ned og vi kom i snakk. Mye om alder og slikt. Etter en stund sa han:

«Du er jo det de fleste drømmer om. Du virker trygg på deg selv og er dermed dobbelt så interessant»

( jasså Tenkte den sorte kvinnen i meg.)

«Du har en indre ro» (hvordan i all verden kan du se det, tenkte jeg spydig, mitt indre er et eneste kaos!) «Du prater godt Du er tøff fordi du er trygg og den styrken er så sexy at jeg kan bite av meg handa bare av å se på deg» (si mer, vær så snill!!)

Vanligvis ville en sarkastisk bemerkning vært på sin plass her, men jeg lot naiviteten seire og trodde han.

Da jeg gikk, tøff og trygg hjemover senere passerte jeg en ensom fyr som ropte etter meg   «ØY! Vil du knulle eller?»

Jeg kneiste med nakken og neglisjerte han fullstendig mens jeg mumlet noen nordnorske strofer.

Han roper igjen, «vil du knulle eller ikke??»

Jeg vet ikke jeg, man skal ikke skjære alle over en kam, men menn er så usigelig teite noen ganger.

Kombinasjonen tredve og singel er vel ikke ultimat, men jeg klarer heller ikke å komme opp med noe veldig trist og skrive om det heller. Heller alene enn i dårlig selskap er det noe som heter, og jammen er jeg ikke enig.

Baronessen

Plastposer

Jeg er alltid tom for plastposer! Jeg har gjentatte ganger faktisk måttet kjøpt plastposer på butikken for å ha noe å putte søpla i inni kjøkkenbenken. Min søster hever et øyebryn og sier at hun pleier å kaste dem fordi hun har så mange. Hvor i alle verden blir dem av?

Måtte ty til en søppelsekk i går da jeg skulle kvitte meg med avfall, men den får naturligvis ikke plass i kjøkkenbenken.. Resultatet blir da at den blir stående midt på gulvet, noe som ikke synes å være veldig pent. Ikke passer den inn til resten av interiøret heller, på tross av den sorte fargen.

Mon tro om jeg står opp i søvne og kvitter meg med plastposene? Dette grunnet min barndoms traume når det gjelder disse. Jeg var livredd plastposer da jeg var liten fordi min mor gjentatte ganger fortalte med at de var livsfarlige. Jeg skjønte jo ikke da at det var dersom en trakk dem over hodet og klemte til…! Jeg bare regnet med at de ville komme løpende mot meg, med de onde REMA-bokstavene lysende mot meg, ta sats, hoppe opp og bite av meg hodet eller en annen sentral kroppsdel.  Det ødela hele barndommen min.  Jeg turte ikke gå ut å leke sammen med de andre barna på høsten fordi det var så mange plastposer som fløy rundt omkring. Det var jo ekstra farlig ettersom de fløy, da trengte de jo ikke engang ta sats, men bare fly rett på meg bakfra, uten advarsel!

I dag har jeg et mere normalt forhold til plastposer. Jeg er ennå ikke veldig glad i dem, men kan omgås dem uten for store panikkanfall.  Noen ganger kjefter jeg på dem, som de gangene jeg har lastet dem litt for full og de ryker, slik at jeg må ligge på alle fire å plukke opp matvarene mine fra bakken.  Eller når jeg ikke klarer å holde hunden fra å bite dem sønder og sammen på jakt etter matrester etter at de er fullpakket og satt i gangen – klare for sin neste ferd til søpla. Ja for slik er jeg dessverre – setter dem i gangen først, for så å ta dem med ut når jeg skal ta en sigg. Dette på tross av at søpla står rett utenfor inngangsdøren…

Uansett, jeg har innsett at de faktisk er ganske nyttige, og når man ikke har en så er det faktisk et reelt problem. Så nå må jeg få min søster til å slutte å kaste sine, og i tillegg be om ekstra når jeg handler – så skulle der vel være en sannsynlighet for at jeg har noe å putte søpla oppi fremover.

Er ved godt mot!

Baronessen!

Visdommen er borte

Fredag forrige uke kl 09.00 befant jeg meg på venteværelset hos tannlegen.

Før jeg forlot min datter i barnehagen tok jeg et verdig farvel, fortalte at mamma var glad i henne og alltid kom til å være der selv om hun ikke kan se meg. Jeg ringte min mor og takket for hennes støtte gjennom livet, og tok generelt farvel med alle jeg er glad i.

Vi parkerer utenfor kontoret til tannlegen og går inn døra. De 2 trappene opp til rett etasje synes å virke eviglange, og jeg er på nippet til å snu mer enn en gang. Jeg vil ikke!!

Vi kommer til skranken og jeg blir henvist lengre inn i korridoren. En lang korridor med et tilsvarende langt rødt teppe – liksom den røde løperen på filmpremierer. Er dette den røde løperen rett til Helvette?

Jeg setter meg på en stol og gnir håndbakene over lårene, fingrer nervøst med veska og vet ikke helt hvor jeg skal feste blikket. På slaget 09.00 kommer det en høy, mørkhåret kvinne ut og roper opp navnet mitt. Hun må gjenta det to ganger før hjernen min registrerer at det er ingen vei tilbake. Hun smiler og hilser pent, men det eneste jeg klarer å se er den grønne hetta hun har på hodet. Grønn hette – hvorfor i all verden….?

Jeg blir henvist til en liten benk der jeg må sitte ned, får et glass vann, 3 piller og en rød flytende veske. I tillegg må jeg skylle munnen med et bittert munnskyllevann før jeg blir henvist videre inn til tannlegen.

Jeg gjør meg klar til å sette meg i den fryktede tannlegestolen når jeg kommer inn, men oppdager raskt at her finnes det ingen stol. Derimot finnes det er bord jeg skal ligge på. Nei, jeg spøker virkelig ikke, jeg skal ligge på et operasjonbord!! Forrige gang jeg lå på noe slikt var da jeg måtte ta keisesnitt fordi min datter nektet å komme ut i denne verden av egen fri vilje.

Nå begynner hjertet mitt å galoppere, hva enn det var tannlegesekretæren ga megså  har det ikke slått inn enda, og jeg kjenner jeg vil spy. Bedre blir det ikke når jeg må legge meg ned, blir pakket inn i et slags lysegrønt papir-teppe, får en grønn hette på hodet selv også og får et nytt papir-teppe rundt hodet og nese.

Jeg får spørsmål om det går bra. Går bra?? Går BRA??? Det går for faen ikke bra!! Jeg vil hyle, skrike, løpe ut derfra som om jeg skulle hatt fanden i hælene!!!

Det må ha vært omtrent på dette tidspunktet tablettene begynte å gjøre seg gjeldende, som jeg i ettertid fikk vite var en god dose Valium og Sobril, for nå synes jeg det hele er helt greit. Jeg ser ingenting, men kjenner at det er 2 mennesker som jobber og styrer inni kjeften min mens de snakker om en sykkel som visstnok er blitt stjålet. De lurer på om denne kan tas på innboforsikringen, og da ingen klarer å svare klart prøver jeg å få formidlet at det kan man, en erfaring jeg har med meg fra mine mange år i forsikringsbransjen. Men det jeg prøver å si blir bare rare lyder, med 6 injeksjoner bedøvelse og en haug med svære bomullsdotter inni kjeften, ikke minst diverse utstyr – er det umulig å få formidlet noe som helst…

Da tannlegen etter en halv livstid erklærer seg ferdig , og jeg får lov til å reise meg opp holder jeg på å gå rett i bakken. Jeg svimler og må støtte meg til bordet der jeg for få sekunder siden har ligget og stirret døden i hvitøyet. Jeg blir henvist til banken jeg satt på før jeg gikk inn, og får en haug med formaninger og hva jeg skal, kan og ikke kan gjøre i dagene fremover. Heldigvis får eg dette også skriftlig, da jeg ikke er i stand til å få med meg et ord av det hun sier. Jeg har ikke bomull i kjeften lenger, men hele hjernen føles nå som bomull. Jeg blir spurt om hun skal følge meg ut, men jeg flirer litt og svarer nei. Hvorfor i all verden skulle hun det, jeg kan da gå selv….?

For anledningen har jeg skaffet meg privatsjåfør, da jeg hadde fått hint på forhånd om at jeg nok ikke var kjørbar etter inngrepet. Dette kan sjåføren bekrefte der han står og humrer når jeg kommer gående nedover korridoren der han venter. Jeg bruker visstnok det som er av plass, og kan svakt erindre at jeg nok skubbet borti veggene på begge sider på min ferd nedover mot venteværelset.

Resultatet er nå blitt at min munnhule er kommet til å tjene som deponi for all slags matavfall. Generelt kan man fastslå at samfunnet gav meg dårlig smak i munnen, nå er dette ikke et ordspill lenger. De første dagene ble det bare fortært myk mat i form av supper og potetmos, og selv dette klarte å finne veien ned der tannen en gang var. Jeg kan ikke klage på tannverk, men sannelig verker det ikke enda mer nå som tannen er borte. Jeg har i snart en uke gått rundt i en konstant pillerus og har blitt beskylt for å ikke virke tilstedeværende, noe som nok stemmer i aller høyeste grad. Men det går fremover – sakte men sikkert, og jeg har til og med klart å få i meg andre næringsstoffer enn rett-i-koppen supper.

I en verden som vår er det viktig å kunne bite fra seg. Noen mener at de mest bitende kommentarene først kommer når man har mistet tennene. Det tar jeg ikke sjansen på. Følgelig går jeg til tannlegen hver gang den grufulle innkallelsen kommer. Den som venter på noe godt venter som regel forgjeves. Men ikke den som venter på innkallelse til tannlegen. 1 forbannet hull og en visdomstann operert ut har jeg måttet gjennomlide meg hittil i år. Og ikke å snakke om lommeboka, som har blitt ganske så tynn i det siste…

Som de fleste av livets miserable tilskikkelser, gir det lindring å vite om folk som har det enda verre enn en selv. Min mor likte å fortelle om en pasient hvis bedervede visdomstann hadde kveilet sine røtter rundt kjevebeinet. Det fantes ingen annen løsning enn å ta den ut gjennom et snitt på undersiden av kjeven.

Noe å tenke på når jeg ligger å synes synd på meg selv…selv om det ikke hjelper det spor…..

Baronesse Von Auuuu

Visdom til besvær

Dommen er nettopp blitt avsagt. Jeg sitter skrekkslagen i den elektriske stol og strammer kjevene hvite. Flomlyset skjærer i øynene mens jeg hører stemmen, liksom langt borte og mørk og ulmende, fortelle meg at her må det en henvisning til og spesialisthjelp ettersom det blir et kirurgisk inngrep. Jeg svetter og blir kvalm, dette vil jeg virkelig ikke!

1 uke senere ligger brevet i postkassen. Jeg har fått time 25 Mai kl 09.00. Vedlagt følger et informasjonsskriv som forteller meg at jeg får lokal bedøvelse, sterke smertestillende etter inngrepet samt at jeg ikke kan spise eller drikke før jeg kommer, ei heller på 4 timer etterpå. Og at jeg en uke etter må komme inn igjen for kontroll og fjerning av sting. Det er en visdomstann som skal ut, en tann som de siste årene har gjort mitt «spisende» liv til et rent helvette, og grunnet min absolutte tannlegeskrekk har jeg ventet litt for lenge. Nå er området betent samt at tannen ligger oppå en nerve. Spesialist må til slik at nerven ikke blir skadet og jeg mister førligheten i underleppa. Herlig!

Den første tannlegen i mitt liv var brutalt ærlig. Det falt meg ofte vanskelig å verdsette denne ærligheten, spesielt da han fortalte meg som seksåring at det var ingen vits å sette i bedøvelse når vi skulle trekke min betente jeksel, fordi bedøvelsen ville ikke fungere uansett. Da han så satte tanga inn i munnen min og dro til, følte jeg en nær døden-opplevelse som ikke kan beskrives med ord – mens min mor stod gråtkvalt ved min side og klemte hånden min så hardt at man skulle tro jeg burde knekt både en og to fingre. Da jeg etterpå fikk velge ut hva jeg ville på lekebutikken, uansett pris, valgte jeg det første jeg så da vi kom inn (husker virkelig ikke hva det var, jeg gikk vel i en slags lykkerus ettersom jeg enda var i livet, samtidig som jeg hadde sterke minner om min grufulle opplevelse) bare for å komme meg hjem raskest mulig.

Etter denne episoden har tannlegen alltid vært mitt desidert største hatobjekt. Mine foreldre prøvde å bestikke meg med det meste, men jeg satte aldri min fot innenfor døra til denne tannlegen igjen. Ettersom årene gikk fikk jeg naturligvis flere hull som måtte fikses, og jeg beundrer min mor den dag i dag for hennes unike overtalelsesevne og tålmodighet, og at hun gikk fra tannlege til tannlege for å få meg til å finne en jeg kunne være trygg på. Det fant jeg imidlertid aldri, men noen hull ble da boret likevel, selv om jeg husker hvert eneste besøk med skrekk og gru!

Hadde Amnesty fått rede på hvordan mine barndoms tannleger utfoldet seg i min største legemsåpning, ville de blitt svartelistet for bestandig. Tannlegepraksis er nå engang den vanligste formen for totrur i vår del av verde. Personlig har jeg virkelig aldri forstått hvorfor noen av fri vilje blir tannleger. Alle gruer seg til å komme. Alle lider mens de er der. Alle frykter hva det vil koste. Og alle gleder seg til å gå. Hadde man hatt det likedan som vertinne eller vert i privatlivet, ville det vært en fullgyldig selvmordsgrunn.

Til fredag er det altså tilbake til helvette. I brevet stod det at dersom en var særlig engstelig så kunne man møte opp 30 minutter før og få beroligende. Gjett når jeg skal møte opp?

Baronesse Von Engstelig!

Tiden går...

Tiden går… Det har den alltid gjort, men nå virker det som om den har bestemt seg for å aldri komme tilbake igjen. Eller, i alle fall når, og hvis den kommer tilbake, så flyr den inn døra, hilser fort på herskapet, sluker i seg en kaffekopp eller to og ut igjen på den andre siden, før noen i det hele tatt har fått registrert at den har vært der.

Man gikk…. Det har visst også gått av moten. Skal en person fra et sted til et annet til fots, går man ikke lenger, man løper. Om en hadde vært i stand til å fryse bildet ville det vært som tatt ut fra en tegneserie der man har store støvskyer og fartsstriper. Babyene lærer ikke å gå lenger, de hopper rett fra hurtigkrabbing til sprint. (hvor mange ganger har du ikke sett en stresset mor gå kappgang med hånden om armen på ungen, der ungen må løpe etter?) Og de setter ikke ned tempoet før de ligger i kista, og likevel har de hatt «dårlig tid» det meste av livet.

En gang i tiden ble det sagt av de som hadde peiling, eller i det minste lot som om de hadde peiling, at når folk var blitt befridd for materiell nød og hadde lagt kampen for tilværelsen bak seg, ville de kunne vie seg til kulturen, filosofi og stille meditasjon. Eller som mennesker på litt mindre, svakere stoffer ville sagt: de kan slappe av. Vel, så feil kan man altså ta, peiling eller ikke peiling… Er det noe folk flest har for liten tid til i dag så er det vel nettopp det å kunne slappe av. Man har faktisk hastverk for å få slappet litt av før neste runde med arbeid. At folk skal stresse for å slappe av kan ikke bli annet enn feil…..

For å oppsummere fort og galt: Jo raskere vi er i stand til å gjøre ting. Jo fortere vi kan komme oss fra A til B, jo raskere kan vi vaske opp, jo dårligere tid får vi til å gjøre nettopp disse tingene. Vi blir mer effektive, men likevel får vi dårligere tid. Om man setter seg ned å tenker på det (nei, det har jeg jo ikke tid til! ) er det ganske komisk i grunnen. VI jobber som noen gale, og bruker mere tid på det, for å få råd til å kjøpe gjenstander som skal hjelpe oss å spare tid.

 

Kanskje tiden ganske enkelt har gitt oss opp? Og grunnen til at vi har så lite tid til overs er at når vi endelig en gang får tjent inn litt ekstra tid, så stikker den av med en gang den ser oss komme? Ok …lite sannsynlig, men på en måte er det akkurat det som skjer. Vi bruker mere tid for å få mere tid og dermed…vel, du skjønner poenget mitt nå….

 

Siterer en kollega: Jeg likte det bedre da man sendte fakser i stede for e-mail, for da hadde jeg tid til å få ting unna…..

Verden går rett og slett for fort for meg!

 

I morges tok jeg meg tid, tid til en lang dusj sammen med vesla, frokost foran barne-tv og en kaffe og en sigg på trappa. Ulempen er at jeg nå må jobbe lenge i dag, og det har jeg egentlig ikke tid til…….

Baronesse von Krogh

Du vet det er Fredag når...

Du vet det er fredag når ingen er på kontoret når du kommer, på tross av at klokken er over åtte..

Du vet det er fredag når du fremdeles sitter alene når klokken snart er ni….
Du vet det er fredag når de første som kommer på jobb setter seg inn på kontoret ditt med en kopp kaffe, tar av seg skoene, slenger beina opp og spør hva du skal gjøre i helgen, og ellers viser tydelige tegn på at de har tenkt å sitte en stund.
Du vet det er fredag når samtlige av dine arbeidskollegaer står på kjøkkenet, med hver sin kaffekopp i neven og skravler om alt annet enn jobb.
Du vet det er fredag når det begynner å lukte svette karbonader fra kjøkkenet like før lunsj…
Du vet det er fredag når vaffellukten overtar for karbonade-lukten…
Du vet det er fredag når ingen gjør noen verdens ting etter lunsjen er fortært, bare traver rundt og latteren sitter løst..
Du vet det er fredag når det er sjefen som kobler opp høyttalerne på kontoret…
Du vet det er fredag når du er den eneste som sitter igjen klokken to…
Du vet det er fredag når du lystig forlater kontoret selv, og tenker at denne helgen blir verdens beste!

God helg!

Baronessen

Taxi VS Buss

Tar man seg en bytur ryker det alltid en del penger – penger en egentlig ikke hadde råd til å bruke. Jeg sier alltid til meg selv, i dag skal jeg være forsiktig, selv om erfaringen burde tilsi at det er liten vits å i det hele tatt nevne det…
 

Og så har vi dette med nattbussen da…det er naturligvis mye billigere å hoppe på nattbussen kontra hive seg i ei taxi.. men nattbussen er ikke så veldig trivelig da..

 

Det å finne seg et ledig sete er aldri bare –bare. Jo lengre bak i bussen en kommer, jo færre ledige seter er det å velge imellom, og snu kan du i hvert fall ikke. Det er utelukket. Det er ikke sosialt tillatt. En uskreven lov som alle er klar over og de fleste intellektuelle skapninger utøver. Det er til å få abstinenssymptomer av. Samtidig som man beveger seg bakover øker dessuten plassenes status betraktelig. Det er derfor de kule freakerne sitter bak.

Idet du har peila deg inn byttet med teleskopøyne spør du «er dette setet ledig?» Selvfølgelig er det ledig, det sitter jo ingen der??!! Men, høflighet har man blitt oppdratt til og det er vel derfor man spør. Det finnes mange ulike taktikker på dette området, noen bare slenger seg nedpå uten å spørre. Det ville ikke falt meg inn, det er jo direkte uhøflig!

Uansett er det stor sannsynlighet for at mennesket som sitter der, snøvler frem, mellom snusleppa og øl ånden, at den pene dama som enda ikke er kommet seg inn i bussen men står i køen utenfor, skal sitte der. Det er altså reservert! Du må derfor fortsette ferden lengre bak mot freakerne for å finne neste ledige sete , bare for å observere at den pene dama setter seg sammen med en annen mann uten snusleppe når hun endelig har klart å fått klort seg inn i bussen….

 

15 minutter etter rutetid setter bussen avsted, det tar sin tid å få inn alle disse kebabspisende fyllebøttene. Det tar sin tid, for bussen må stoppe hver gang den er kommet opp i fart. Noen skal jo av.. Herregud, jeg hadde blitt sprø av å være buss-sjåfør!

Uansett, etter hvert som bussen kjører blir naturligvis flere og flere av setene ledige. Her støter man med andre ord på neste uløselige problem. Ja, la oss si at du sitter ved siden av en fremmed person og det blir ledig 2 seter ved siden av deg. Hva gjør du da? Skal man foreta et setebytte eller blir man sittende? Det er nå man må ta temperaturen på det sosiale og føle etter hva som passer best. Du må foreta en valg, et valg som har mer å si en selve bevegelsen. Ved å flytte slipper man å sitte «arm-i-arm» med et ukjent menneske og trenger heller ikke ha veska på fanget. Personen du sitter ved siden av slipper også å gjøre deg oppmerksom på når han eller hun skal av. På den andre siden kan personen få ekle tanker om at man ikke liker kroppslukta, trynet eller andre ting som er langt verre… (selv om dette med stor sannsynlighet er sant, er det vel strengt tatt unødvendig å gi vedkommende selvtillit enda en på trynet denne kvelden, det har han sikkert fått nok av denne kvelden….)

Hvis man sitter ved siden av en neger kan man i hvert fall ikke flytte på seg! Man vil jo ikke bli sett på som rasist! Under andre verdenskrig var det faktisk ikke lov til å flytte seg dersom en satt ved siden av en Tysker og heller bytte sete til der det satt en nordmann. Favorisering av medmennesker etter land var forbudt. Nemlig. Under andre verdenskrig var alt å mye lettere.

Når du endelig, etter noe om føles – og med høy sannsynlighet er, en halv evighet, kommer frem til stoppestedet, må du labbe en drøy mil for å komme deg inn døren hjemme. I mitt tilfelle går det i tillegg bare oppover, og som tidligere nevnt, Bråvanns bakken er tung nok i edru tilstand på flate sko om man ikke skal måtte labbe opp der i stummende mørke, på høye hæler og 2 i promille.

Taxi koster selvfølgelig noen kroner ekstra, men her får man sitte alene i baksetet (med mindre man frivillig sitter der med noen andre…), trenger ikke foreta setevalg, kan ha vesken stående ved siden av seg og blir kjørt helt opp til døra…

Så jeg kjenner at jeg heller mot Taxi ja…

Baronesse Von Krogh