2013/01/30

Husmorspeed


Disclaimer: Dette innlegget ble skrevet i tung kafferus, og forfatteren kan derfor ikke klandres for noe av det skrevne da undertegnede var skinnsyk i gjerningsøyeblikket. Om du i tillegg leser teksten veldig fort, vil du få  forfatterens opplevelse av det hele, da øynene gikk som prosjektiler frem og tilbake under skrivningen samt tastaturet fikk brannskader, så vel så fingre.
 

 

Kaffe er en drikk laget av frukten fra kaffeplanter. Finheten på kaffepulveret varierer etter hvordan kaffen skal tilberedes. Kaffen blandes på forskjellige måter med vann, og drikkes i de fleste tilfeller varm. Kaffe inneholder koffein, et stimulerende og oppkvikkende stoff.

Koffein har effektmessig mange likheter med stimulerende narkotiske midler, men regnes ikke som det, fordi det er karakterisert til å være mildere og mindre avhengighetsskapende. Koffein er det stoffet som påvirker adferd som brukes mest i verden....

 

En god kopp kaffe er sterkt undervurdert! Eller en stor kopp kaffe, tre, fire, åtte... helst ei hel kanne....

 

Super-mamma, turbo-mamma, lynvingen. Jeg er blitt kalt mye rart når jeg suser rundt i huset med ungen på skuldrene mens jeg vasker gulvet, lager mat og bygger Lego samtidig. Faktum er at jeg ikke er noen super-mamma, eller for øvrig noen av de andre nevnt ovenfor.

Jeg er rett og slett bare en mamma som har lært at om man skal kunne holde seg oppegående en hel dag, spesielt etter våkenetter, ja da trenger man kaffe. Store mengder av sorten også!!

 

Ulempen med kaffe er at når man heller innpå den ene koppen etter den andre, så må man bare ha mer og mer og mer… til slutt får man kaffe-skjelven, hender og føtter rister, hjertet slår salto men likevel klarer man ikke stoppe. Adrenalinet øker og man må holde seg i aktivitet. Det er da vaskekosten kommer frem, og i løpet av få minutter har man vasket alle gulv, benker, toalettet og alle vinduer, samtidig som man har kledd opp baby-born i sin fineste feststas og oppdatert venninnen om dagens mer eller mindre interessante opplevelser via telefonen. Effektivitet på høyt nivå rusa på god gammeldags husmor-speed, nemlig koffein!

 

Kaffen har sitt utspring langt tilbake i tid. Vi skriver rundt år 1000. Det eldste sporet man har funnet om kaffen, er en 1000 år gammel historie fra Etiopia om gjeteren Kaldi, hvis sauer spiste bær fra kaffeplanten og av den grunn ikke fikk sove om kvelden. Tro det eller ei, dette er bare en myte! Denne myten forteller riktignok at det faktisk kan være andre grunner (bortsett fra at den smaker himla godt og gir oss et etterlengtet puff etter en dårlig natts søvn) til at folk i utgangspunktet begynte å drikke kaffe, altså, på grunn av dens effekt til å kvikke oss opp. Jeg signerer den.

Jeg er temmelig sikker på at «gamle dagers» husmødre som lagde hjertemuffins med konfettistrø, hadde skinkestek eller roastbiff til middag hver eneste dag, bakte brød fra bunnen av med ingredienser jeg aldri har hørt om, alltid hadde det rent og pent og pyntelig – ja, disse må ha brukt stoffet de også. Husmor-speed. For hvordan i all verden fikk de det ellers til? Med mindre det fantes en mystisk mamma-butikk som ikke jeg vet om, der de solgte argusøyne og blekksprutarmer?

 

Uansett, jeg er avhengig. Sterkt avhengig. Jeg innrømmer det, og skulle nok vært på et AK møte eller noe. Tro om det finnes? Anonyme koffeinavhengige? Nåja, anonym kan jeg vel knapt kalles der jeg stort sett er å se med en diger kaffekopp to-Go i neven til enhver tid.. I alle fall etter at jeg stjal sjefens nye kopp, som rommer en hel liter av drikken og bare i dag har jeg nok hatt en fire-fem av dem..

Det er også glede ved kaffe, for meg flere gleder. For eksempel på jobb, når «kaffe-mannen» kommer. Det er dobbel glede for meg! Han kommer med kaffe, og i tillegg er han utrolig kjekk! (ikke har han ring heller..hmm..)

Men nå har jeg ikke ro til å sitte her å skrive lenger, jeg må ommøblere, møblere, vaske, rydde, leke….

Om litt er kaffen klar.

 

Baronessen

2013/01/28

Mandagsdepresjon

I dag klarte min “verste fiende” å irritere meg enda mer, enda jeg var skråsikker på at begret var nådd og at jeg heretter ville være relativt imun mot alle utsagn fra den kanten. Men der tok jeg feil, som så ofte før. Hvor går grensa for å si fra? Og da mener jeg virkelig synge ut! Kjenner jeg kunne trengt det, få ut littegrann frustrasjon. Som Gordon Ramsy gjør i Hells Kitchen. Han skriker (brøler...kjefter...klikker??!??) på de ansatte, for så å være som et lam hjemme. Det hadde nok mine kjære likt, jeg som et lam.. Vel,vel...de er vel realister de også..

Man skal ikke undervurdere virkningen av en real omgang med en boksesekk, var det en som nylig fortalte meg. Eller som venninnen utrykte det, leie en container og fylle den med det "fineste poselen" fra fretex, for så å bruke de neste timene på å pælme disse i nærmeste murvegg, helst på et relativt øde sted slik at en kan ule som en rev i parringstiden i samme slengen.. (har du noen gang hørt en rev hyle etter make? Hvis ikke skal du nok være glad du ikke har det. Jeg var nemlig sikker på at nabojenta ble voldtatt og drept da jeg hørte det første gang...)
Alternativt kan man immitere vår-hylet til Ronja Røverdatter..

Kanskje disse menneskene prøver å fortelle meg noe...mon tro om jeg bærer rundt på haugevis med frustrasjon? Kan ikke skjønne det, er vel den naturligste ting å slå sitt eget  hode i veggen, kaste en kasserolle etter katta og trampe som en trassig treåring når man ikke får det som man vil? Min påståtte røykeslutt om dagen gjør vel neppe lunta eller humøret videre bedre, ei heller mangelen på andre ting...som vi ikke trenger å gå videre inne på i denne teksten..(les mellom linjene folkens!!)

Folk sier at den "rette kommer når man minst venter det"  Vel, jeg forventer virkelig ingenting, men tror uansett at min prins Charming ble påkjørt av bussen på veien til Bråvann..
Tålmodighet er en dyd, men jeg stod nok temmelig langt bak i køen da den ble utdelt, og hjernen, for den saks skyld. Jeg har ikke ro i ræva til å  vente både vinter og vår, sommer og høst, på at den rette, eller "noen" forøvrig, kommer vandrende forbi for å hjelpe meg å få ut litt av den verste frustrasjonen...

Boksesekken kan saktens byttes ut med min “verste fiende”, og prins Charming ,må han hvile i fred, blir pent byttet ut med en av disse armkrok-putene man får kjøpt for en billig penge på nett. 

Heiser det hvite flagget, innser at ting er som de er, og må innrømme for meg selv at jeg nok ikke har det så fryktelig ille som jeg skal ha det til..
Så ringer venninnen, forteller at hun er på vei til meg med ei flaske vin i håndveska. Idet hun entrer dørstokken stiger humøret og denne ukas mandagsdepresjon byttes ut med fnising, knising og planlegging av en heidundranes jentefest til fræddan.

Livet er herlig, og vin burde blitt solgt på apoteket.... <3 (heart altså, for de av dere som ikke er like ungdommelige som meg)

Man skal ikke undervurdere virkningen av en god venninne, og en god flaske vin, for den saks skyld....




Baronessen

2013/01/18

Vintersport


Vintersport kan være så mangt… enten kan du ta del i det, eller bare være tilskuer, men uansett hvordan man vrir på det så er det kaldt – og farlig. En kollega av meg har nettopp vært å prøvd seg på ski, med det resultat av at han nå går rundt, blek om nebbet og med armen i fatle. Han har bestilt ekstradeler fra Sverige og skal sette inn en plate med en krok i skuldra, hva det nå måtte ha for hensikt, uansett, han har det neppe noe bra akkurat nå.

 

Så det beste er nok å se på, og da bør man se på tv. Da kan man sitte under et pledd foran peisen, med en varm kopp kaffe i fanget.. (altså, ikke i fanget, men i koppen, men med koppen på fanget..) I tillegg kan man sitte p humre over disse forfrosne menneskene som ofrer liv og helse for å komme først over den røde streken, men fråden rundt kjeften og ikke et oksygenmolekyl igjen i årene. (hvorfor denne fråden, det kan jo umulig ta så mye av tiden fra deg dersom du drar håndbaken over kjeft og nese for å tørke vekk det verste, om ikke annet så kan du vel svelge en del av spyttet. …)

Uansett så skjønner jeg ikke meg på mennesker som går man av huse for å se på disse sportene, stå i løypa og rope «heia,heia» i nøyaktig tre sekunder før du må vente en hel runde på å få nye tre sekunder med favoritten. På TV ser man dem jo hele veien i det minste, og er i tillegg varm. Nei, de risikerer frostskader og blærekatarr for disse tre sekundene. Forstå det de som kan.

 

I min ungdom var jeg også ute i løypene og stod å så på, totalt ufrivillig naturligvis, og det var da jeg bestemte meg for at min karriere som tilskuer på stadion var over. Etter disse traumatiske opplevelsene er jeg ikke lenger i stand til å gå ut, uten å tenke på den enorme kulden ved å stå stille i mange timer uten mulighet til å røre seg så mange meter. Kanskje dette også er årsaken til at jeg lider av en mild form for klaustrofobi i store menneskemengder, kulde eller ei.

 

Tilbake på selve sportene. La oss ta hopp som et eksempel. Her står tilskuerne i bunnen av bakken og ser på at hopperne fra de forskjellige landene suser utenfor. Og hva er spennende med å se hvem som hopper lengst, det er spørsmålet. Men min teori er at det ikke er selve konkurransen som er spennende, det er spenningen med å se om de klarer å overleve det fryktinngytende hoppet. For viss du tenker over det er du jo rett og slett tullete av normale mennesker å sette utfor en bratt hoppbakke i litt over 100 kilometer i timen, for så å hoppe gjerne 120 meter på to planker du har festet til bena ved hjelp av en løs binding med en strikk bak som skal hindre en i å tippe over. Og skader skjer. Ofte veldig stygge skader, men de kommer alltid tilbake og da begynner jeg å lure om de ikke glemte hodet sitt igjen i bakken forrige gang de hoppet. For det er jo farlig, veldig farlig, men det ser ikke ut som om de lærer.

Igjen og igjen hører du om comeback. Og hva var skaden igjen. Jo, bare brukket begge armene og bena og brakk fire ribbein, men det er visst ikke noe det. Det virker som om det er en uskreven regel som sier at hvis man ikke dør av skaden er det ikke en skade så da må man bare ta fatt igjen.
Men så lenge de ikke ber meg om å ta del i det helt halsbrekkende øvelser så får vi vel la det være greit. For det var faktisk veldig artig når du hørte at Kjuser'n eller Aamodtasan hadde tatt en medalje. Og da tenkte jeg; Uansett hvor primitivt det er, så er det underholdende. Når det er sagt så savner jeg de gode gamle utøverne, det blir liksom ikke det samme med disse nye….


 Baronessen

2013/01/14

Mamma er best - enn så lenge


Julie, er du den fineste jenta i hele Kristiansand?

 Julie – næhhæi

-er du ikke det?

-næi, de e du det mamman min..

Naaaw. Tenk så deilig, jeg er den fineste, beste, snilleste av de alle. I Julie sin verden om ikke annet. Måtte det bare vare. Om noen år er jeg den dummeste, mest idiotiske og skjønner ingen ting. Når Julie er tenåring , når hun vet best av alle, og alt jeg sier er feil og jeg skjønner ingenting om hvordan det er å være tenåring, det er jo hundre år siden jeg var det og ting er ikke som gamle dager.

Da jeg var 12 år gikk jeg selv inn i en flerårig tilstand kalt pubertet, og forstod at opphavet var tapt bak alle verdens låvedører. I en alder av 19 var jeg i ferd med å bli voksen og visste at de var det.

I pubertetens prosess utviklet jeg min mors innlevelse, innsikt og fantasi. Og fars nøkternhet og straight-to-the-point holdning – og et temperament ingen vil vedkjenne seg. (kilden sies å være min farfar men han har ikke lenger mulighet til å forsvare seg mot påstanden.)

Etter puberteten kommer enda fire-fem år på å finne ståsted og plattform, svakhet og styrke. Da er man voksen, denne gang også i andres øyne, men føler seg mindre enn noen gang. Plutselig innser man at opphavet forstod så mye mer, og at man selv forstår så uendelig lite. Og ikke minst at man vil trenge noen å komme til med sine uløselige undringer.

Sitcom er en fantastisk virkelighetsflukt, og da jeg kom hjem i går kveld gledet jeg meg virkelig til å bli inspirert av de gode tingene. Men det var bare elendighet og fotball.

Renten og vannstanden øker, eldreomsorgen synker som en stein i havet, genmanipulering, naturkatastrofer, aids ,e-stoffer, krig og partnerbytter, et parrigsrituale som ikke lenger sjokkerer de tusen hjem nå som penis og vagina er allemannseie. 

Vil ikke være voksen, alt er så trist der ute, og jeg har enda ikke følt meg psykisk sterk nok til å ta alt innover meg, selv om jeg gjerne vil.

Fakta virker ganske opplagt – jeg er middelmådig.

Jeg jobber, treffer venner og snakker om alt det fæle – men gjør ingenting med det. Jeg sutrer meg gjennom PMS-perioden og alle dagene derpå, gråter til nyheten og vil være barn der alle fikser alt mulig for meg. 

Midt i all elendigheten er det godt å vite at jeg er ALT for en, en liten jente som mener at jeg er vakrest, best, snillest og at ingen andre kan måle seg med akkurat meg! Jeg skal nyte det i fulle åndedrag så lenge det varer!
Baronessen

2013/01/08

Walk of shame


The walk of shame refers to a situation in which a person must walk past strangers or peers alone for an embarrassing reason before reaching a place of privacy. Most commonly it occurs the morning after a night out at a bar, dance club or party….

 Vår kjære wiki… 

Disclaimer: Denne historien har jeg funnet på selv. Alt er tatt rett ut av luften og er rent oppspinn kommet ut av en kreativ hjerne. Enhver likhet med virkelige hendelser, egne erfaringer, steder eller personer, døde eller nålevende, er ren, skjær griseflaks og er på ingen måte blitt brukt til inspirasjon. Ingen dyr ble nevneverdig skadet under innskrivingen av denne teksten.

 Du har vært der? Den morgenen du våkner etter en skinnsyk fyllekule, med total blackout og ikke har den fjerneste anelse om hvor du er. Det tar deg flere øyeblikk før du innser at du ikke ligger i din egen seng. Du kjenner kroppsvarme ved siden av deg i senga, blandet med en sterk odør av gammel full og intens snorking. Du letter på dyna og innser at du ikke har en eneste tråd på kroppen og med den sjokkerende effekten av en bøtte iskaldt vann tømt over deg, kommer alt tilbake til deg og vet nøyaktig hva du har bedrevet natten i forveien. Stille som en mus løfter du hodet, og kjenner den velkjente fasanflokken dure rundt der inne i rene maratonløpet. Men skallebank eller ei, du må vekk, og det i en faderlig fart!

Øynene skanner fort gulv området, og lokaliserer både skjørt og bluse, men ingen form for undertøy. Hvor i helvette er trusa mi? Etter en stund til med relativt lydløs leting snur mennesket i senga på seg, og du forlater rommet hurtig mens du velger å etterlate trusa på tross av at den er både nyinnkjøpt og den fineste du eier, her gjelder det å redde seg selv.

 Vel uti stua, om det kan kalles ei stue, snarere et lite oppholdsrom i den 40 kvadrat store hybelen du befinner deg i, får du på deg tøyet du klarte å finne. Heldigvis ligger sko og kåpe slengt i sofaen, og veska med nesten alt innholdet i står ved utgangsdøra! So far so good! Endelig, ute! Men, hvor i alle vide verden er jeg hen? Du kommer på at mobilen har gps, og leter febrilsk i veska uten å finne den. Faen, du må inn igjen.. Så stille som en mus åpner du døra og lister deg inn, finner mobilen og går ut igjen. Den er sort. Faen! Du må inn igjen.. Fremdeles like lydløst går du inn og leter etter en regning eller annen post som kan fortelle deg hvor i landet du befinner deg, samt telefonen til mennesket i senga, slik at du får ringt en venninne som kan plukke deg opp etter fadesen. Du kan ikke finnen noen av overnevnte og innser at du må vekke nattens erobring og spørre. Faen,faen,faen! «er du her enda?» Herlig! Ja, jeg er det, og jeg må låne telefonen din….

 Du står i trappeoppgangen i noe som føles som en ren evighet, med gårdagens antrekk, som hadde hatt godt av en real omgang i vaskemaskinen etter at en av dine medkollegaer  fant ut at det var uhyre festlig med øl-krig og du lukter deretter. Håret rett til vest og sminke klint utover hele ansiktet gjør ikke inntrykket bedre, ei heller den forbaskede skallebanken som truer med å sprenge hele hodet. Håper for guds skyld ingen ser meg nå!!!
 

Endelig hører du den velkjente duren av motoren til venninnens alt for gamle bil, og hun parkerer så nærme døra som mulig, slik at din walk of shame skal bli så kort som mulig. Vel inne i bilen får du en klem, samt en pose fra kiwi slengt i fanget. The first aid kit! Red Bull, røyk, paracet, vann og en diger sjokolade. Denne jenta har vært ute en vinternatt selv, og med stor sannsynlighet i samme situasjon. Enten det, eller så kjenner hun deg alt for godt…


Skjelvende legger du deg på sofaen, mens venninnen drar ut på ny kjøretur. En liten halvtime senere sitter du der med en rykende fersk burger i neven, lett komedie på tven samt venninnen som holder deg i hånda. Det er søndag, og walk of shame! Til Torsdag er nervene sluppet taket, og du kan fortelle venninnen om kvelden du helst vil glemme. Og hun venter tålmodig, for hun vet nøyaktig hvordan det føles!
 
Baronessen